Var dere fullstendig sikre på valget om barn før dere fikk barn?

Jeg visste jeg ville ha barn, men følte aldri på at jeg var heeelt klar. Vi bare bestemte oss for at "shit, la gå. Nå hopper vi ut i det". Tanken om at jeg/vi var klare kom etterhvert som vi prøvde, frem til positiv test. Da var jeg veldig klar og glad for at det gikk :)
 
Vi er ikke i mål enda, men er 100% sikre begge to på at det er dette vi ønsker oss mest i verden:Heartpink
 
Kms92 skrev:
Jeg visste jeg ville ha barn, men følte aldri på at jeg var heeelt klar. Vi bare bestemte oss for at "shit, la gå. Nå hopper vi ut i det". Tanken om at jeg/vi var klare kom etterhvert som vi prøvde, frem til positiv test. Da var jeg veldig klar og glad for at det gikk :)
Klikk for å utvide …
Noe lignende her :happy: (da jeg var yngre skulle jeg absolutt ikke ha barn, men tanken vokste på meg etterhvert :p)
 
Lilth skrev:
Nå er ikke vi i mål enda, men nei, jeg var ikke sikker da vi begynte å prøve og jeg stiller fremdeles spørsmål ved de valgene vi tar nå.

Jeg vet jeg vil ha barn, ihvertfall med akkurat denne mannen, og jeg vet han vil ha barn.
Det jeg derimot er usikker på er om dette er riktig.
Er det riktig å sette til livs et barn i vår belasta familie?
Blir vi gode foreldre til tross for utfordringene våre?
Jeg er livredd for å bli en dårlig mor og miljøskade barnet/barna.

Jeg stiller spørsmålstegn ved om jeg fortjener den hjelpen vi venter på, om det er meningen at vi skal få barn..
Så jeg er fortsatt ikke helt sikker, men jeg tror jeg vil angre bittert om jeg ikke griper tak i dette eventyret med mannen :Heartred
Klikk for å utvide …

Lilth da:Heartpink
Jeg er helt sikker på at du og mannen blir fantastiske foreldre:happy: Du fortjener hjelpen, så absolutt! Etter hva dere har vært gjennom føler jeg dere fortjener det nesten mer enn oss:Heartred Grip tak i det med begge hender, og se deg aldri tilbake:happy:
Vi skal komme i mål begge to i løpet av de neste årene, også sende julekort til hverandre med bilde av barna på:Heartred
Sender en kjempeklem:Heartbigred
 
Ja, var helt sikker.

Vet du hva grunnen til at du er litt tvilende?
Evnen til å ta seg av barn?
Økonomi? Jobb? Osv.
Tap av frihet?
Redd for å ikke klare det?

Lurt å tenke seg godt om.
Du blir bunden i mange mange år framover, og barnets behov går alltid først.
Samtidig vil en bli så klar for rollen når en først får barn, og det blir det som er livet.
 
Jeg ønsket meg egentlig ikke barn, men så begynte det gradvis å snu etter at jeg møtte det som nå er mannen min. Han ønsket seg barn, og jeg sa ja til å prøve. Bestillte time for å ta ut p-staven, det var noen mnd ventetid (var ikke aktuelt å gjøre det hos fastlegen på det tidspunktet). Etter at vi hadde bestemt oss så begynte tvilen å komme snikende, men vi ble enige om at jeg alikevel skulle beholde timen til å ta ut p-staven og heller gå over på annen prevansjon som er lettere å slutte med når jeg skulle bli klar. Staven ble tatt ut og jeg begynte med p-ring. Allerede i første syklus så slurva vi med ringen, og på det meste var den ute i over ett døgn før jeg kom på den igjen. Når måneden var gått og mensen kom så ble jeg faktisk skuffa. Måneden etterpå skjedde det samme, ringen ble tatt ut når vi hadde sex og glemt å sette inn igjen før neste dag. Når mensen kom ble jeg kjempeskuffa. Det var tydligvis en del av meg som hadde håpt at noe skulle skje siden ringen ikke hadde vært inni heletida. Skuffelsen har såpass stor og intens at jeg skjønte at jeg var klar. Ingen ny p-ring ble satt inn.
Nå har vi 2 barn og prøver på nr 3, og jeg har ikke angra ett eneste sekund.
 
Landus skrev:
Lilth da:Heartpink
Jeg er helt sikker på at du og mannen blir fantastiske foreldre:happy: Du fortjener hjelpen, så absolutt! Etter hva dere har vært gjennom føler jeg dere fortjener det nesten mer enn oss:Heartred Grip tak i det med begge hender, og se deg aldri tilbake:happy:
Vi skal komme i mål begge to i løpet av de neste årene, også sende julekort til hverandre med bilde av barna på:Heartred
Sender en kjempeklem:Heartbigred
Klikk for å utvide …
Jeg tror jeg må kjøpe eskimodrakt til første julebildene :hilarious::hilarious:

Takk for fine ord:Heartred
 
Jeg var sikker, men usikker på tidspunktet. Jeg tror det er helt normalt å tvile litt, det er jo er stort ansvar. For meg ble faktisk ikke overgangen fra å ikle ha barn til å ha et barn særlig stort. Hun var/er verdens letteste baby og barn.

Overgangen slo meg i bakken da nr 2 kom, som var et svært krevende barn.
 
Jeg var 100% sikker. Har alltid ønsket meg barn. Nå ble jo prøvingen ganske lang på oss så jeg rakk å bli overklar før jeg ble gravid:hilarious:
 
Ja jeg var helt sikker. Som ungdom hadde jeg bestemt meg for å ikke ville ha barn, men det endret seg raskt når jeg møtte samboer
 
Har alltid ønsket meg barn. Det samme har samboeren. Vi var veldig klare, begge to, men følte det var litt tidlig i forholdet enda. Men ei uke senere testet jeg positivt.
 
Ville i grunn ikke ha barn da jeg var yngre ( da jeg var sammen eksen, takk og lov for at jeg ikke ble gravid med han), men da jeg traff min mann ‘visste’ jeg bare at ‘han her kan jeg se for meg å få barn med’ og da ble det til det :happy: Så fra å være usikker på om jeg ville ha barn, til å være veldig sikker at jeg/ vi ville ha barn :happy:
 
Altid vært sikker og klar :)
Mannen sa ha ikke kunne vite med sikkerhet medmindre han sto i situasjonen ;) så vi prøvde!
 
Tusen takk for alle som har delt! Veldig godt å lese at ikke alle har vært hundre prosent sikre. Jeg har liksom følt meg litt unormal siden jeg ikke har den indre lysten, men det virker som at det var langt vanligere enn jeg hadde trodd.


Frøknaa :) skrev:
Det er som å lese om meg selv :) Vi var begge usikre på om vi ville ha barn, men etter å ha snakket om det i noen år bestemte vi oss for å prøve. Jeg er nå halvveis gjennom graviditeten og får litt panikk innimellom:hilarious:
Klikk for å utvide …

Så morsomt, da er vi forhåpentligvis i samme posisjon som dere er nå om et år. Masse lykke til!

Monkeybaby skrev:
Jeg og vi var nok som deg, usikre på om vi ønsket barn. Jeg har heller aldri hatt den store barnedrømmen som jeg opplever veldig mange har. Når vi først begynte å snakke om det og bestemte oss for å prøve ble ønsket tydeligere og tydeligere for oss begge. Klokka har jo også begynt å tikke da jeg er 34 år. Jeg er nå 35uker på vei og gleder meg helt utrolig til å bli mor, men kan fortsatt kjenne på usikkerhet, men det tror jeg er helt normalt når det gjelder en så stor beslutning! Ønsker deg masse lykke til!
Klikk for å utvide …

Det er betryggende å høre at flere har hatt det sånn og likevel valgt å prøve. Alle jeg kjenner med barn er sånne som har hatt lyst på barn siden de var barn selv omtrent, og det er veldig vanskelig å relatere til. Ønsker dere masse lykke til!

Blåbærjenta skrev:
Nei, jeg var absolutt ikke sikker, var en av de som ikke ønsket egne barn, følte ikke behov for egne barn, kjente ingen klokke tikke, enda jeg er 39 år :sorry:
Nå har vi en liten sønn på 2 måneder, og jeg har ikke angret et sekund :happy: partner har to barn fra et tidligere forhold, men der var egentlig ønsket om et felles barn større enn hos meg :wideyed:
Klikk for å utvide …

Så godt å høre! Setter så pris på at du og andre her deler deres erfaringer, gjør meg enda sikrere på at barn er riktig valg.
 
Last edited:
My heart skrev:
Ja, var helt sikker.

Vet du hva grunnen til at du er litt tvilende?
Evnen til å ta seg av barn?
Økonomi? Jobb? Osv.
Tap av frihet?
Redd for å ikke klare det?

Lurt å tenke seg godt om.
Du blir bunden i mange mange år framover, og barnets behov går alltid først.
Samtidig vil en bli så klar for rollen når en først får barn, og det blir det som er livet.
Klikk for å utvide …

Jeg vet ikke. Jeg tror det er det å ha ansvar for et annet menneske og at det er fullstendig avhengig av deg. Jeg er generelt en person som tar veldig liten risiko, og jeg føler det å få barn er risikofylt. Mye som kan gå galt, ingen vei tilbake om man angrer, ikke kan man forutse hvordan ting blir.

Jeg er nok også litt redd for at jeg ikke blir en god mor, redd for at jeg kommer til å mangle morsinstinktet siden jeg ikke har det indre ønsket om barn. Samtidig liker jeg generelt sett barn godt. Jeg flink med barn og barn liker meg som regel veldig godt. Jeg har alltid fått høre dette fra andre også. I store familiebesøk har jeg alltid barn rundt meg og går jeg for å slappe av litt i et annet rom går det ikke lang tid før det unsett er en flokk med unger rundt meg der også. Jeg syns barn er interessante og liker å tilbringe tid med dem. Så logisk sett er det jo ikke noen grunn til at jeg ikke skal bli en god mor. Håper jeg...

Samboeren min er veldig omsorgsfull og god og jeg tror han kommer til å bli en god far. Vi har også et veldig godt samarbeid oss mellom. Vi har begge mulighet til å være hjemme hele det første året, så jeg tror vi skal få det til oss mellom som familie.

Frihet er vi ikke redd for å miste. Vi er veldig hjemmekjære, rolige og er ikke spesielt glade i å reise. Vi har to hunder og er mye i skogen og ute. Feriene vi drar på er som regel til familie eller på familiehytten. Vi er ikke cafe-mennesker, men liker piknik i nærområdet. Ikke drar vi på byen heller.
 
Helt sikre ja..:Heartred
 
Jeg har vært sikker helt fra jeg var liten, og jeg var egentlig klar 1 år etter at jeg møtte min første kjæreste i alder av 21. Men måtte vente litt til han var klar og er nå 25 år og har termin i august!

Aldri hatt et øyeblikks tvil etter at jeg ble gravid, men nyter dagene før barnet kommer da jeg vet det blir en stor omveltning, og aldri bare oss to igjen :)
 
Vært sikker på at jeg ønsket meg barn så lenge jeg kan huske.. Tror jeg gikk i andre eller tredje klassen når jeg begynte å tenke på at jeg gledet meg til å bli voksen og kunne få egne barn. Nå er jeg 28 år, ble mamma for første gang i august ifjor, etter 2 år med prøving og en runde med prøverør. Jeg føler det er dette jeg er skapt for, og elsker alt ved mammarollen. Både våkennetter, gråteøkter, skitbleier, milepæler, latterkuler og alt i mellom :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp