Jeg har to veldig forskjellige barn, og det førte til at ammingen ble veldig forskjellig også.
Storebror var den typen baby som kunne sugd seg fast på en flat vegg. Han hadde null problemer med ammingen, men jeg fikk mange. I starten var det såre bryst, og siden jeg var uforsiktig ble det infeksjon i sårene. Jeg har lett for å få alt for mye melk, og det at han var en veldig glupsk baby gjorde det verre. Alt for mye melk ga gjentatte brystbetennelser, den første endte med abscess. Babyen var like fornøyd opp i det hele, og fullammet til han var 8 mnd. Første problemet han hadde var da jeg måtte tvinge ham til å slutte å amme da jeg var gravid med lillesøster.
Lillesøster var helt annerledes. En sugesvak liten baby, som ikke forstod at hun skulle lukke munnen og lage vakuum da hun ammet. Det tok to måneder før hun fikk til riktig ammeteknikk. Hun lå bare og slikket i seg melken som rant, og halvparten rant ut av munnen igjen. Jeg håndmelket og ga henne på kopp innimellom, (hun forstod ikke tåteflaske før hun var 10 mnd), men jeg var egentlig alt for lat til å gidde styret med koking av drikkekopp osv.. Lot henne for det meste bare søle med ammingen, og etter 2 måneder fikk hun det plutselig til riktig. Jeg var veldig heldig: Jeg kan amming (jobber med det), hadde god ammeerfaring fra storebror, og masse melk. Uten alt dette hadde ammingen aldri gått bra med lillesøster. En roligere baby som ikke sugde så hardt gjorde heldigvis at jeg ikke fikk like mye problemer med for mye melk. Etter at hun kom godt i gang med fast føde, så opplevde jeg for første gang at melkeproduksjonen faktisk tilpasset seg babyens behov.