Vanskelige følelser etter MA

[Alma<3]

Akkurat gjennomført en hjemmeabort pga MA hvor hjertet stoppet når jeg skulle vært 10+2 , og utviklingen hadde stoppet på ca 6+0. Føles skikkelig dritt, og vondt. Er så lei meg for å ha mistet, selvom jeg vet at det er normalt og det beste for barnet at det ikke utvikles videre hvis det er noe feil med det. Men det er så kjipt, og føles urettferdig, jeg begynte endelig å kanskje muligens føle meg litt trygg på at dette gikk veien, også boom, bombe på ultralyden. Det værste er at rett før jeg skulle inn til min ultralyd, imens vi satt og ventet, hørte man en hjertelyd fra en baby på et annet rom ringe gjennom gangene. Den typiske ekkolyden fra det lille hjertet som slår, som er så fin og som bekrefter at alt er bra. Og som vi ikke fikk høre på vår time... Har sittet i hele går og i dag i et heftig blodbad, med masse klumper og det hele, alt bare fosser ut, og følt at det egentlig er skikkelig fælt at babyen min skylles ned i do. Noe som er en helt tåpelig og absurd tanke, jeg vet... Men det hele føles så surrealistisk og uvirkelig. Smertene både fysisk og psykisk er ganske voldsomme. Og jeg har så vondt av alle oss som har mistet. Dette vil være min fjerde SA, første MA, andre gang på rad etter at jeg fikk barnet vårt for 15mnd siden. Nå vil jeg bare ha det hele overstått, ta godt vare på kroppen min, og bli gravid igjen så fort som mulig. Frustrerende å ikke vite når jeg får eggløsning tilbake, hvordan syklusen kommer til å bli, om vi kommer til å måtte bruke lang tid. Om vi mister igjen... Er så sliten og utmattet av testing, og prøving, og venting, håpet at vi var ferdig med det nå og kunne glede oss over å ønske velkommen et lite søsken til verden på nyåret. Måtte bare rante litt, få det ut, føles så håpløst akkurat nå... Men samtidig så prøver jeg å snu det hele rundt, tenke framover, tenke positivt, finne motivasjonen. Men ja, vanskelig tid dette

 

[Akimdai]

Den tiden mens man står i et tap og tiden etterpå er så utmattende.
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, man vil bare rushe tiden fremover. Finne eggløsning, prøve igjen, bli gravid! Men så er jo kropp og sjel midt i et slags traume

Sender deg gode tanker. Håper ting går greit fremover nå, og at du finner motivasjonen til å fortsette prøvingen om det er det dere vil

 

[Eki93]

Akkurat gjennomført en hjemmeabort pga MA hvor hjertet stoppet når jeg skulle vært 10+2 , og utviklingen hadde stoppet på ca 6+0. Føles skikkelig dritt, og vondt. Er så lei meg for å ha mistet, selvom jeg vet at det er normalt og det beste for barnet at det ikke utvikles videre hvis det er noe feil med det. Men det er så kjipt, og føles urettferdig, jeg begynte endelig å kanskje muligens føle meg litt trygg på at dette gikk veien, også boom, bombe på ultralyden. Det værste er at rett før jeg skulle inn til min ultralyd, imens vi satt og ventet, hørte man en hjertelyd fra en baby på et annet rom ringe gjennom gangene. Den typiske ekkolyden fra det lille hjertet som slår, som er så fin og som bekrefter at alt er bra. Og som vi ikke fikk høre på vår time... Har sittet i hele går og i dag i et heftig blodbad, med masse klumper og det hele, alt bare fosser ut, og følt at det egentlig er skikkelig fælt at babyen min skylles ned i do. Noe som er en helt tåpelig og absurd tanke, jeg vet... Men det hele føles så surrealistisk og uvirkelig. Smertene både fysisk og psykisk er ganske voldsomme. Og jeg har så vondt av alle oss som har mistet. Dette vil være min fjerde SA, første MA, andre gang på rad etter at jeg fikk barnet vårt for 15mnd siden. Nå vil jeg bare ha det hele overstått, ta godt vare på kroppen min, og bli gravid igjen så fort som mulig. Frustrerende å ikke vite når jeg får eggløsning tilbake, hvordan syklusen kommer til å bli, om vi kommer til å måtte bruke lang tid. Om vi mister igjen... Er så sliten og utmattet av testing, og prøving, og venting, håpet at vi var ferdig med det nå og kunne glede oss over å ønske velkommen et lite søsken til verden på nyåret. Måtte bare rante litt, få det ut, føles så håpløst akkurat nå... Men samtidig så prøver jeg å snu det hele rundt, tenke framover, tenke positivt, finne motivasjonen. Men ja, vanskelig tid dette

Kjenner meg veeeldig igjen i dette her…
Fikk bekrefta MA i dag, denne gang håper jeg på hjemmeabort (endte i utskrapning forrige gang), men kjenner på samme følelsene.. gruuur meg til å se «babyen» skylles ned i do føles bare så feil….

 

[Alma<3]

Kjenner meg veeeldig igjen i dette her…
Fikk bekrefta MA i dag, denne gang håper jeg på hjemmeabort (endte i utskrapning forrige gang), men kjenner på samme følelsene.. gruuur meg til å se «babyen» skylles ned i do føles bare så feil….

Neiiiiiii, ikke du også!! det skulle jo ikke skje! Huff!! Da var det visst ikke uskyldige blødninger på noen av oss... Skikkelig dritt! Sender deg masse trøstetanker og gode klemmer Håper du får ta det hjemme, når skal du eventuelt ha den? Føles helt feil ja... Så heldigvis ikke fosteret denne gangen, det gjorde jeg en gang tidligere da jeg mistet og det var skikkelig tøft

 

[Eki93]

Neiiiiiii, ikke du også!! det skulle jo ikke skje! Huff!! Da var det visst ikke uskyldige blødninger på noen av oss... Skikkelig dritt! Sender deg masse trøstetanker og gode klemmer Håper du får ta det hjemme, når skal du eventuelt ha den? Føles helt feil ja... Så heldigvis ikke fosteret denne gangen, det gjorde jeg en gang tidligere da jeg mistet og det var skikkelig tøft

Ikke sant.. synst vi er så mange nå..
var visst ikke det.. hadde en vond følelse, utviklingen har stoppet en gang mellom forrige mandag og i dag, målt til 8+2 mener jeg (7+5 forrige mandag)..
Ultralydjordmor som bekrefta at hjerter hadde stoppa i kveld, skulle sende henvisning til sykehuset, så satser på jeg får komme inn allerede i morgen jeg skal til gøteborg på coldplaykonsert neste uke, så håper jeg får kommet i gang så fort som mulig..
huff så fælt.. unngikk du å kikke etter denne gangen eller var det tilfeldig?

 

[Alma<3]

Den tiden mens man står i et tap og tiden etterpå er så utmattende.
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, man vil bare rushe tiden fremover. Finne eggløsning, prøve igjen, bli gravid! Men så er jo kropp og sjel midt i et slags traume

Sender deg gode tanker. Håper ting går greit fremover nå, og at du finner motivasjonen til å fortsette prøvingen om det er det dere vil

Trist å høre at du kjenner deg igjen i det, takk for gode ord akkurat nå har jeg bare lyst til å prøve så fort som mulig. Gynekologen vil at jeg skal vente til passert 1 mens, så da blir det det, men rett etterpå skal vi på an igjen tenker jeg. Føler jeg har mistet så mye tid med dette, første satt i januar, vi mistet den og... og vi vil så gjerne ha to tette, og jeg blir jo ikke yngre. Så blir litt stresset, og utålmodig etter å komme igang...

 

[Alma<3]

Ikke sant.. synst vi er så mange nå..
var visst ikke det.. hadde en vond følelse, utviklingen har stoppet en gang mellom forrige mandag og i dag, målt til 8+2 mener jeg (7+5 forrige mandag)..
Ultralydjordmor som bekrefta at hjerter hadde stoppa i kveld, skulle sende henvisning til sykehuset, så satser på jeg får komme inn allerede i morgen jeg skal til gøteborg på coldplaykonsert neste uke, så håper jeg får kommet i gang så fort som mulig..
huff så fælt.. unngikk du å kikke etter denne gangen eller var det tilfeldig?

Ja alt for mange!! Det er noe med den magefølelsen, jeg og følte på meg at det var noe som ikke helt stemte... Huff det er så grusomt at det plutselig på en uke bare kan stoppe sånn. Så vond beskjed å få at det har skjedd akkurat, men godt at det ikke slår da når du må abortere. Krysser fingrene for at du får komme inn i morgen, at det går fort og greit og at du kommer deg fint etterpå så du rekker konserten. I dag føler jeg meg faktisk bedre enn på lenge, hadde så voldsom kvalme og utmattelse når jeg var gravid og helt frem til aborten i går. Det er helt vekk i dag. Begge deler, prøvde å unngå å se, men det hele gikk også så fort at jeg hadde ikke rukket det engang om jeg ville tror jeg...

 

[Eki93]

Ja alt for mange!! Det er noe med den magefølelsen, jeg og følte på meg at det var noe som ikke helt stemte... Huff det er så grusomt at det plutselig på en uke bare kan stoppe sånn. Så vond beskjed å få at det har skjedd akkurat, men godt at det ikke slår da når du må abortere. Krysser fingrene for at du får komme inn i morgen, at det går fort og greit og at du kommer deg fint etterpå så du rekker konserten. I dag føler jeg meg faktisk bedre enn på lenge, hadde så voldsom kvalme og utmattelse når jeg var gravid og helt frem til aborten i går. Det er helt vekk i dag. Begge deler, prøvde å unngå å se, men det hele gikk også så fort at jeg hadde ikke rukket det engang om jeg ville tror jeg...

Takk
Godt at du føler deg bedre, når det førsr har gått som det har gått.. har du mye blødninger fortsatt?
Tenker jeg må prøve å unngå å se, bare redd jeg ikke klarer det..

 

[Alma<3]

Det er sant... Nei, blødningene har roet seg veldig, akkurat nå har jeg mindre enn en vanlig mens men mer enn bare spotting. Umulig å ikke se noe, men kanskje prøve å unngå å prøve å tolke hva det kan være og bare skylle fort ned...

 

[Eki93]

Det er sant... Nei, blødningene har roet seg veldig, akkurat nå har jeg mindre enn en vanlig mens men mer enn bare spotting. Umulig å ikke se noe, men kanskje prøve å unngå å prøve å tolke hva det kan være og bare skylle fort ned...

Så bra, takk for at du deler! Godt å vere sammen i det vonde også

 

[Bid-jojo007]

Akkurat gjennomført en hjemmeabort pga MA hvor hjertet stoppet når jeg skulle vært 10+2 , og utviklingen hadde stoppet på ca 6+0. Føles skikkelig dritt, og vondt. Er så lei meg for å ha mistet, selvom jeg vet at det er normalt og det beste for barnet at det ikke utvikles videre hvis det er noe feil med det. Men det er så kjipt, og føles urettferdig, jeg begynte endelig å kanskje muligens føle meg litt trygg på at dette gikk veien, også boom, bombe på ultralyden. Det værste er at rett før jeg skulle inn til min ultralyd, imens vi satt og ventet, hørte man en hjertelyd fra en baby på et annet rom ringe gjennom gangene. Den typiske ekkolyden fra det lille hjertet som slår, som er så fin og som bekrefter at alt er bra. Og som vi ikke fikk høre på vår time... Har sittet i hele går og i dag i et heftig blodbad, med masse klumper og det hele, alt bare fosser ut, og følt at det egentlig er skikkelig fælt at babyen min skylles ned i do. Noe som er en helt tåpelig og absurd tanke, jeg vet... Men det hele føles så surrealistisk og uvirkelig. Smertene både fysisk og psykisk er ganske voldsomme. Og jeg har så vondt av alle oss som har mistet. Dette vil være min fjerde SA, første MA, andre gang på rad etter at jeg fikk barnet vårt for 15mnd siden. Nå vil jeg bare ha det hele overstått, ta godt vare på kroppen min, og bli gravid igjen så fort som mulig. Frustrerende å ikke vite når jeg får eggløsning tilbake, hvordan syklusen kommer til å bli, om vi kommer til å måtte bruke lang tid. Om vi mister igjen... Er så sliten og utmattet av testing, og prøving, og venting, håpet at vi var ferdig med det nå og kunne glede oss over å ønske velkommen et lite søsken til verden på nyåret. Måtte bare rante litt, få det ut, føles så håpløst akkurat nå... Men samtidig så prøver jeg å snu det hele rundt, tenke framover, tenke positivt, finne motivasjonen. Men ja, vanskelig tid dette

Kjenner meg så igjen i det du skriver

 

[Alma<3]

Så bra, takk for at du deler! Godt å vere sammen i det vonde også

Helt enig føler jeg har god støtte av de rundt meg i livet mitt, men ingen av de har kjent på egen kropp hvordan dette er, godt å kunne dele alle de rare tankene og alle følelsene som dukker opp med dette. Og å snakke om hvordan det faktisk er. Mange rundt meg nå vil lissom bare "fikse det", at nå er det på tide å ta på seg smilet og se fremover lissom. Og jeg gjør jo det og, men trenger litt tid på å være lei meg, og skuffa og frustrert også...

 

[Alma<3]

Kjenner meg så igjen i det du skriver

Så trist at du og gjør det hvordan går det med deg nå?

 

[Eki93]

Helt enig føler jeg har god støtte av de rundt meg i livet mitt, men ingen av de har kjent på egen kropp hvordan dette er, godt å kunne dele alle de rare tankene og alle følelsene som dukker opp med dette. Og å snakke om hvordan det faktisk er. Mange rundt meg nå vil lissom bare "fikse det", at nå er det på tide å ta på seg smilet og se fremover lissom. Og jeg gjør jo det og, men trenger litt tid på å være lei meg, og skuffa og frustrert også...

Ikke sant.. noe helt eget å snakke med andre som har opplevd det samme.. har til gode å møte noen på ekte som har opplevd det samme.. de rundt meg er gode! Absolutt! Men når man bare får høre at neste gang så sitter den osv, så hjelper det lite i der jeg står i akkurat nå ..

 

[Alma<3]

Ikke sant.. noe helt eget å snakke med andre som har opplevd det samme.. har til gode å møte noen på ekte som har opplevd det samme.. de rundt meg er gode! Absolutt! Men når man bare får høre at neste gang så sitter den osv, så hjelper det lite i der jeg står i akkurat nå ..

Det er noe med det ja... Jeg tror ikke jeg har møtt noen på ekte jeg heller som har opplevd det, eller de forteller hvertfall ikke om det i såfall. Det er sikkert ikke så lett å trøste i en situasjon som dette heller, de rundt vil jo bare det beste for oss. Og mannen min er også veldig lei seg og sørger for tapet, men han slipper lissom å bli mint på det hver gang han går på do, eller hver gang man skal spise og kommer på at "å, nå trenger jeg ikke passe på det lenger nei", eller å kjenne på de store hormonforandringene eller magen som hadde kommet og som sakte forsvinner har du hørt noe mer fra sykehuset om det blir i dag? Håper det går greit med deg

 

[Bid-jojo007]

Så trist at du og gjør det hvordan går det med deg nå?

Det går litt bedre faktisk. Startet opp med trening og gåturer på lørdag. Det gjør godt for kropp og sjel. Tøft enda. Og verste spørsmålet jeg får er: hvordan går det med deg? For da gråter jeg.
Men prøver å se litt fremover.

Enn med deg?

 

[Eki93]

Det er noe med det ja... Jeg tror ikke jeg har møtt noen på ekte jeg heller som har opplevd det, eller de forteller hvertfall ikke om det i såfall. Det er sikkert ikke så lett å trøste i en situasjon som dette heller, de rundt vil jo bare det beste for oss. Og mannen min er også veldig lei seg og sørger for tapet, men han slipper lissom å bli mint på det hver gang han går på do, eller hver gang man skal spise og kommer på at "å, nå trenger jeg ikke passe på det lenger nei", eller å kjenne på de store hormonforandringene eller magen som hadde kommet og som sakte forsvinner har du hørt noe mer fra sykehuset om det blir i dag? Håper det går greit med deg

Ikke sant, her har du noen gode poeng..
jeg kjøpte meg favorittsalamien på butikken, å det gjorde meg overraskende trist..
sykehuset prøvde å få meg inn i dag, men pga helt fullt fikk jeg ikke time før 13.30 i morgen men jeg får hvertfall kommet inn, så får bare ta det.. gruer meg.. Det går ganske fint med meg nå, tror jeg er litt tom.. å i «fight» modus for der som kommer.. så får jeg sikkert en større rekasjon når det først er i gang..

 

[Renzy]

Jeg var tilbake på jobb i dag, 8 dager etter aborten. Både hode og kropp var klar for det, så det var faktisk ganske greit. Merker at tankene vandrer av og til, og at jeg nok er mer ufokusert enn vanlig. Jeg klarer å prate med kollegaer om det som har skjedd uten å ha gråten i halsen, det hadde jeg ikke trodd for en uke siden.

 

[Aleneprøver]

Det går litt bedre faktisk. Startet opp med trening og gåturer på lørdag. Det gjør godt for kropp og sjel. Tøft enda. Og verste spørsmålet jeg får er: hvordan går det med deg? For da gråter jeg.
Men prøver å se litt fremover.

Kjenner meg veldig igjen med det med spørsmålet "Hvordan har du det?", gråter hver eneste gang, både når det kommer muntlig og skriftlig, som jo er ganske slitsomt. Og akkurat det kan gjøre at jeg vegrer meg litt for å gjøre hyggelige, sosiale ting, selv om jeg jo vet at jeg ikke har noe å tjene å ligge hjemme på google i steden for å se vennene mine.

Har for øvrig tatt Mifegyne i dag, og gruer meg til morgendagens Cytotec, men ser fram til å være ferdig, få tilbake mensen, og komme i gang med ny IVF-runde. Det er alt jeg egentlig vil nå, få mulighet til å prøve på nytt så fort som mulig.

 

[Bid-jojo007]

Kjenner meg veldig igjen med det med spørsmålet "Hvordan har du det?", gråter hver eneste gang, både når det kommer muntlig og skriftlig, som jo er ganske slitsomt. Og akkurat det kan gjøre at jeg vegrer meg litt for å gjøre hyggelige, sosiale ting, selv om jeg jo vet at jeg ikke har noe å tjene å ligge hjemme på google i steden for å se vennene mine.

Har for øvrig tatt Mifegyne i dag, og gruer meg til morgendagens Cytotec, men ser fram til å være ferdig, få tilbake mensen, og komme i gang med ny IVF-runde. Det er alt jeg egentlig vil nå, få mulighet til å prøve på nytt så fort som mulig.

Ja ikke sant. Jeg kjenner jeg blit litt sånn, at jeg tenker at folk burde ikke stille det spørsmålet, så kort tid etter. Men de vil jo bare godt som oftest.

Masse lykke til! Sender deg masse gode varme klemmer