Er det flere som sliter med vanskelige følelser etter barn? Jeg føler meg virkelig skamfull, og tørr ikke helt sette ord på det. Men ja, for å lette hodet litt i dag (som det tynger litt ekstra):
Jeg ble gravid i 2020 og fødte 2021. Svangerskapet var helt jævlig, bekkensmerter fra uke 6 og konstant vondt hele svangerskapet. Mye sykmeldt og sengeliggende, kunne ikke gjøre en dritt pga smertene. Mistet et par venner i denne prosessen også. Fødselen var (kort fortalt + TW!) igangsettelse pga fare for stort barn og helse til mor. 5 dager igangsettelse, de tok vannet som siste utvei. Da ble det stormrier, det var så vondt og heftig at jeg ble helt lammet av smertene. Klarte ikke bevege meg. Epidural funket ikke. 10 timer aktiv fødsel og presset i rett under en time. Ut kom en på 4,7 kg. Så mistet jeg mye blod, de måtte trille jeg i operasjonsstue og legge meg i narkose. Mistet nesten to liter blod og våknet opp seks timer etterpå heeelt utkjørt. Var sengeliggende i to døgn (med kateter, så var ikke ute av senga). Fikk blodoverføring to dager. Klarte ikke sitte oppreist pga svimmel. Var avhengig av hjelp første 4 mnd. Hadde ikke overskudd til noe ekstra. Ble ingen amming og baby var mye på gulvet/vogn fordi jeg ikke hadde overskudd til å gjøre noe mer ut av det. Ganske sikker på at det var en fødselsdepresjon oppi det hele når jeg ser tilbake
Så gikk det et år og jeg ble gravid på nytt (100% planlagt, vi ville bli ferdig med det). Svangerskapet var fysisk mye bedre, men veldig tungt psykisk pga første fødsel. I tillegg hadde jeg begynnende svangerskapsforgiftning. Mye ut og inn av sykehuset. Det endte med hastekeisersnitt pga vannet gikk tre uker før termin. De slet med å få satt spinalbedøvelsen, så nesten narkose her og. Men slapp heldigvis det. Oppi denne prosessen fikk jeg gjort noe med ryggen, så måtte til behnadling hos kiropraktor pga smerter.
Da var det ny periode i barsel, denne gangen bedre form, men måtte ta det rolig pga keisersnittet. Takler dårlig å være hjemme i permisjon så jobbet gradvis. Nå er minste halvannet og føler alt er bare et slit. Ingen av barna sover. Vi hadde en periode på et halvt år hvor minstemann var våken 2-3 ganger på natta for melk (også flaskebarn), og vi kunne bruke alt fra 10 min til to timer på å få han til å sove igjen. Og da gå til/fra stua med bæresele. Også sto han opp mellom 4-5 på morran. Det gikk så langt at jeg til slutt måtte delvis sykmelde meg fra jobb og gå på antideppresiva. Klarte ikke mer. Nå er jeg tilbake i jobb og lenge siden jeg sluttet på antideppresiva, men føler vi så vidt klarer å få dagene til å gå rundt. Både med overskudd og økonomi.
Jeg jobber med fysio nå for at kroppen skal fungere fysisk igjen. Men er så drittlei av at det har gått så mye på min kropp og min psykiske helse (naturligvis, men ja). Det har vært så mye, og føler fortsatt ikke det er helt verdt det. Er det lov å si? Jeg virkelig elsker barna mine over alt på jord! De er hele livet mitt, men skulle virkelig ønske de kunne kommet til uten så mye komplikasjoner og greier.
Jeg ble gravid i 2020 og fødte 2021. Svangerskapet var helt jævlig, bekkensmerter fra uke 6 og konstant vondt hele svangerskapet. Mye sykmeldt og sengeliggende, kunne ikke gjøre en dritt pga smertene. Mistet et par venner i denne prosessen også. Fødselen var (kort fortalt + TW!) igangsettelse pga fare for stort barn og helse til mor. 5 dager igangsettelse, de tok vannet som siste utvei. Da ble det stormrier, det var så vondt og heftig at jeg ble helt lammet av smertene. Klarte ikke bevege meg. Epidural funket ikke. 10 timer aktiv fødsel og presset i rett under en time. Ut kom en på 4,7 kg. Så mistet jeg mye blod, de måtte trille jeg i operasjonsstue og legge meg i narkose. Mistet nesten to liter blod og våknet opp seks timer etterpå heeelt utkjørt. Var sengeliggende i to døgn (med kateter, så var ikke ute av senga). Fikk blodoverføring to dager. Klarte ikke sitte oppreist pga svimmel. Var avhengig av hjelp første 4 mnd. Hadde ikke overskudd til noe ekstra. Ble ingen amming og baby var mye på gulvet/vogn fordi jeg ikke hadde overskudd til å gjøre noe mer ut av det. Ganske sikker på at det var en fødselsdepresjon oppi det hele når jeg ser tilbake
Så gikk det et år og jeg ble gravid på nytt (100% planlagt, vi ville bli ferdig med det). Svangerskapet var fysisk mye bedre, men veldig tungt psykisk pga første fødsel. I tillegg hadde jeg begynnende svangerskapsforgiftning. Mye ut og inn av sykehuset. Det endte med hastekeisersnitt pga vannet gikk tre uker før termin. De slet med å få satt spinalbedøvelsen, så nesten narkose her og. Men slapp heldigvis det. Oppi denne prosessen fikk jeg gjort noe med ryggen, så måtte til behnadling hos kiropraktor pga smerter.
Da var det ny periode i barsel, denne gangen bedre form, men måtte ta det rolig pga keisersnittet. Takler dårlig å være hjemme i permisjon så jobbet gradvis. Nå er minste halvannet og føler alt er bare et slit. Ingen av barna sover. Vi hadde en periode på et halvt år hvor minstemann var våken 2-3 ganger på natta for melk (også flaskebarn), og vi kunne bruke alt fra 10 min til to timer på å få han til å sove igjen. Og da gå til/fra stua med bæresele. Også sto han opp mellom 4-5 på morran. Det gikk så langt at jeg til slutt måtte delvis sykmelde meg fra jobb og gå på antideppresiva. Klarte ikke mer. Nå er jeg tilbake i jobb og lenge siden jeg sluttet på antideppresiva, men føler vi så vidt klarer å få dagene til å gå rundt. Både med overskudd og økonomi.
Jeg jobber med fysio nå for at kroppen skal fungere fysisk igjen. Men er så drittlei av at det har gått så mye på min kropp og min psykiske helse (naturligvis, men ja). Det har vært så mye, og føler fortsatt ikke det er helt verdt det. Er det lov å si? Jeg virkelig elsker barna mine over alt på jord! De er hele livet mitt, men skulle virkelig ønske de kunne kommet til uten så mye komplikasjoner og greier.
Høres ut i fra alt du skriver som en del vonde traumer kroppen, hodet og følelsene ikke har fått bearbeidet opp igjennom, kan det stemme?
Og en vanskelig barseltid med førstemann!