Først og fremst; Gratulerer til dere som har fått de små i det siste, og lykke til til dere som ennå venter! 
Har vært så veldig lite aktiv her inne de siste to ukene. Litt mye med to prinsesser alene
De er så "flinke" at de sover på tur stortsett hele tiden. Lillesøster vil bare sove på fanget og våkner så fort jeg legger henne fra meg - slitsomt! Savner en goood og lang dusj, helt alene for meg selv 
Men likevel fantastisk å være mamma til de to
Glemte til og med min egen bursdag fordi lillesøster ble 3 uker dagen etter
Det har skjedd litt diverse som har gjort at jeg ikke har hatt lyst til å skrive noe/snakke med noen også. Noen husker kanskje at jeg gruet meg til fødsel fordi jeg var redd for å være alene? Jeg var så heldig at BF ble med, og alt ble bra. Han var kjempe flink Han kom dagen etter og besøkte oss også, og vi planla hvordan vi skulle gjøre ting fremover osv. Der stoppet det. Jeg prøvde å ringe/sende sms hver dag i en uke uten et eneste svar. Til slutt tok han telefonen og sa at han skulle komme noen dager etter. Jeg sa at jeg ikke kom til å prøve å ta kontakt med han mer, og at han fikk gjøre det på eget initiativ. Han kom aldri, og jeg har ikke hørt noe mer.
Er på tur til å bli deprimert, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så sint og skuffet over han - graviditeten var jo planlagt! Samtidig som jeg er frustrert over alt jeg må gjøre alene. Vurderer avlastningshjem, mens syns det er skummelt. Både fordi jeg føler jeg feiler som mamma, og fordi det finnes så mye forskjellige folk. Man vet jo aldri hvem de egentlig er
Fisker egentlig bare etter litt støtte, samtidig som jeg trenger å få ut tankene..
Har vært så veldig lite aktiv her inne de siste to ukene. Litt mye med to prinsesser alene
De er så "flinke" at de sover på tur stortsett hele tiden. Lillesøster vil bare sove på fanget og våkner så fort jeg legger henne fra meg - slitsomt! Savner en goood og lang dusj, helt alene for meg selv Men likevel fantastisk å være mamma til de to
Glemte til og med min egen bursdag fordi lillesøster ble 3 uker dagen etter Det har skjedd litt diverse som har gjort at jeg ikke har hatt lyst til å skrive noe/snakke med noen også. Noen husker kanskje at jeg gruet meg til fødsel fordi jeg var redd for å være alene? Jeg var så heldig at BF ble med, og alt ble bra. Han var kjempe flink
Han kom dagen etter og besøkte oss også, og vi planla hvordan vi skulle gjøre ting fremover osv. Der stoppet det. Jeg prøvde å ringe/sende sms hver dag i en uke uten et eneste svar. Til slutt tok han telefonen og sa at han skulle komme noen dager etter. Jeg sa at jeg ikke kom til å prøve å ta kontakt med han mer, og at han fikk gjøre det på eget initiativ. Han kom aldri, og jeg har ikke hørt noe mer.Er på tur til å bli deprimert, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så sint og skuffet over han - graviditeten var jo planlagt! Samtidig som jeg er frustrert over alt jeg må gjøre alene. Vurderer avlastningshjem, mens syns det er skummelt. Både fordi jeg føler jeg feiler som mamma, og fordi det finnes så mye forskjellige folk. Man vet jo aldri hvem de egentlig er
Fisker egentlig bare etter litt støtte, samtidig som jeg trenger å få ut tankene..
