realblond
Første møte med forumet
Ja da kom svaret til slutt.
Har ventet i over et år nå, siden august i fjor, for å være korrekt, for å få svar på om jeg kunne prøve å bli gravid igjen. Et år fullt av venting, undersøkelser, ønske om bare å sette igang og redsel for et negativt svar.
Fornuften seiret, vi valgte ikke å slutte med prevensjon før svaret var gitt.
Så idag fikk jeg svaret.
Jeg ble både glad, og så utrolig trist [:(]
Et svangerskap var ikke fullstendig kontra indicert, var beskjeden jeg fikk. De hadde ikke grunnlag for å si at jeg ikke kunne prøve, MEN
de kunne fortelle meg om en rekke risikofaktorer som jeg var ekstra utsatt for. Komplikasjoner under svangerskap, under narkose-siden jeg i hvert fall må få keisersnitt, fare for svangersskapsforgiftning, blodpropp, slag for å nevne noe.
Hvem kan vel tørre å prøve da tenkte jeg. I tillegg har jeg jo en flott velskap datter på 2,5 år fra før. Kan jeg ikke bare være fornøyd med det. Tenk hvis jeg døde fra henne. Det vil jeg ikke.
Alikevel så er savnet der. Hadde vært så hyggelig med et barn til. Hun kunne jo trenge et søsken. Selv har jeg vokst opp som enebarn, og det var ofte ensomt og trist.
Skal jeg ikke få oppleve å gå gravid igjen, kjenne barnet bevege seg i maven, fødselen og de uttalige opplevelsene det er å ha barn.
Hva med adopsjon da sier legen til slutt? Ja hva med det? Jeg føler ikke det angår meg, jeg vil jo så gjerne ha mitt eget barn.
Jeg har foreløpig ikke våget å nevne det for noen at jeg har fått svar idag. Er så redd for hva de vil si. Samboeren min vet det selvfølgelig. Han var jo også spent. Han støtter meg uansett hva jeg velger. Det er godt å vite.
Men hvordan bestemmer man seg da [&o] ???
Har ventet i over et år nå, siden august i fjor, for å være korrekt, for å få svar på om jeg kunne prøve å bli gravid igjen. Et år fullt av venting, undersøkelser, ønske om bare å sette igang og redsel for et negativt svar.
Fornuften seiret, vi valgte ikke å slutte med prevensjon før svaret var gitt.
Så idag fikk jeg svaret.
Jeg ble både glad, og så utrolig trist [:(]
Et svangerskap var ikke fullstendig kontra indicert, var beskjeden jeg fikk. De hadde ikke grunnlag for å si at jeg ikke kunne prøve, MEN
de kunne fortelle meg om en rekke risikofaktorer som jeg var ekstra utsatt for. Komplikasjoner under svangerskap, under narkose-siden jeg i hvert fall må få keisersnitt, fare for svangersskapsforgiftning, blodpropp, slag for å nevne noe.
Hvem kan vel tørre å prøve da tenkte jeg. I tillegg har jeg jo en flott velskap datter på 2,5 år fra før. Kan jeg ikke bare være fornøyd med det. Tenk hvis jeg døde fra henne. Det vil jeg ikke.
Alikevel så er savnet der. Hadde vært så hyggelig med et barn til. Hun kunne jo trenge et søsken. Selv har jeg vokst opp som enebarn, og det var ofte ensomt og trist.
Skal jeg ikke få oppleve å gå gravid igjen, kjenne barnet bevege seg i maven, fødselen og de uttalige opplevelsene det er å ha barn.
Hva med adopsjon da sier legen til slutt? Ja hva med det? Jeg føler ikke det angår meg, jeg vil jo så gjerne ha mitt eget barn.
Jeg har foreløpig ikke våget å nevne det for noen at jeg har fått svar idag. Er så redd for hva de vil si. Samboeren min vet det selvfølgelig. Han var jo også spent. Han støtter meg uansett hva jeg velger. Det er godt å vite.
Men hvordan bestemmer man seg da [&o] ???