Vanskelig svigermorrelasjon - planlegging til barnet kommer

[Babyyyy]

(Postet dette først i et annet underforum, men det var kanskje ikke helt riktig sted å poste det, så prøver her også.)

For å si det relativt kort: jeg har gjort alt jeg kan for å ha en god relasjon med svigermor, men dessverre så har det vært vanskelig for henne at jeg nå er sønnen hennes sin førsteprioritet i stedet for henne. Han har ikke hatt noen ordentlig løsrivelse fra moren sin og «klippet navlestrengen» før nå nylig. Som samboer sier, hun har et behov for å «styre», kontrollere og kan lett overkjøre. Hun har dessverre vært ganske ugrei mot meg og sagt veldig stygge og sårende ting, og jeg merker jo at hun er typen som alltid skal ha siste ordet og det er ofte ikke lett å slippe til for å si noe.

Dette har fått meg til å fundere på hvordan hun vil bli når hun blir bestemor. Vil hun overkjøre eller ha sterke meninger om hva jeg/vi gjør med baby, «røske» baby ut av hendene mine eller nekte å gi meg baby når den trenger mat, forlange at samboer tar med baby til henne uten meg eller at baby skal komme på overnatting, gi barnet mat og godteri uten vårt samtykke når det blir større… Etc etc, som jeg hører noen har fæle erfaringer med… Eller vil hun ha respekt for meg og oss, og ikke gjøre slikt?

Jeg ønsker jo selvsagt å tro det beste og ikke forvente det verste, men prøver likevel å forberede meg mentalt slik at jeg vet hvordan jeg eventuelt kan håndtere det. Samboer står på min side, men er konfliktsky og klarer nok ikke alltid å si helt ifra til sin mor. Ikke svigerfar heller.

Noen her som har stått i de samme bekymringene/undringene i svangerskapet? Hvordan endte det med å bli, og hvordan løser dere det?

 

[HCS]

(Postet dette først i et annet underforum, men det var kanskje ikke helt riktig sted å poste det, så prøver her også.)

For å si det relativt kort: jeg har gjort alt jeg kan for å ha en god relasjon med svigermor, men dessverre så har det vært vanskelig for henne at jeg nå er sønnen hennes sin førsteprioritet i stedet for henne. Han har ikke hatt noen ordentlig løsrivelse fra moren sin og «klippet navlestrengen» før nå nylig. Som samboer sier, hun har et behov for å «styre», kontrollere og kan lett overkjøre. Hun har dessverre vært ganske ugrei mot meg og sagt veldig stygge og sårende ting, og jeg merker jo at hun er typen som alltid skal ha siste ordet og det er ofte ikke lett å slippe til for å si noe.

Dette har fått meg til å fundere på hvordan hun vil bli når hun blir bestemor. Vil hun overkjøre eller ha sterke meninger om hva jeg/vi gjør med baby, «røske» baby ut av hendene mine eller nekte å gi meg baby når den trenger mat, forlange at samboer tar med baby til henne uten meg eller at baby skal komme på overnatting, gi barnet mat og godteri uten vårt samtykke når det blir større… Etc etc, som jeg hører noen har fæle erfaringer med… Eller vil hun ha respekt for meg og oss, og ikke gjøre slikt?

Jeg ønsker jo selvsagt å tro det beste og ikke forvente det verste, men prøver likevel å forberede meg mentalt slik at jeg vet hvordan jeg eventuelt kan håndtere det. Samboer står på min side, men er konfliktsky og klarer nok ikke alltid å si helt ifra til sin mor. Ikke svigerfar heller.

Noen her som har stått i de samme bekymringene/undringene i svangerskapet? Hvordan endte det med å bli, og hvordan løser dere det?

Ikke like ille som det du opplever, men jeg har også en relativt krevende svigermor. Her har det faktisk blitt bedre med tiden. Tror hun ser at jeg har en del av de samme verdiene når det gjelder familie blant annet. Når det gjelder barna så kjører hun sitt eget løp, men de er jo tross alt mest med oss. Så ikke noen krise at det er litt annerledes der. Har du snakket med mannen din om bekymringene?

 

[Babyyyy]

Ikke like ille som det du opplever, men jeg har også en relativt krevende svigermor. Her har det faktisk blitt bedre med tiden. Tror hun ser at jeg har en del av de samme verdiene når det gjelder familie blant annet. Når det gjelder barna så kjører hun sitt eget løp, men de er jo tross alt mest med oss. Så ikke noen krise at det er litt annerledes der. Har du snakket med mannen din om bekymringene?

Takk for svar

Tenkte mer på hvis barnet skulle få noen allergier, om det blir respektert osv. Skjønner jo at det er en bestemors drøm å fôre barnebarna med noe skikkelig godt, men det er det å respektere grenser som blir satt jeg engster meg litt for.

Har snakket med han om det ja, og han er helt enig. Nå bor vi i byen der foreldrene hans bor, og hvor samboeren min er fra. Nå er det flere grunner til at det kan være aktuelt å flytte fra byen, men jeg har sagt klart og tydelig ifra til han at hvis oppførselen hennes ikke bedrer seg og hun blir en fæl svigermor å ha med å gjøre når barnet kommer, så skal ikke jeg eller barna våre ha mye med henne å gjøre og det veier tungt for å flytte fra byen. Han uttrykker forståelse for det og jeg er veldig trygg på at han hadde blitt med på flyttelasset hvis jeg var bestemt på å flytte. Heldigvis, selv om han fortsatt synes det er vanskelig å si fra til moren sin. Jeg har hatt så mye belastning i livet mitt fra før, så jeg har ikke kapasitet igjen til å ha noe særlig med sånne folk å gjøre, mer enn jeg absolutt må.

 

[Mymlens]

Dette trenger ikke være et problem, så lenge mannen din er flink med å fortelle moren sin hvor skapet skal stå. Du skal ikke trenge å krangle med svigermor, bare shut det ned med en gang. Dine barn, dine regler.
Her måtte vi ta full avstand til mine kontrollerende svigerforeldre, men det var ganske ille. Har ikke hatt kontakt med dem på nesten 3 år, og det har vært godt

 

[Prinsessa*]

Er det litt bein i nesa på mannen din så forteller han mora si hvor skapet skal stå . Ser at det er mange som blir overkjørt av svigermødrene sine og som nærmest tar babyene fra mødrene . Av og til tror jeg det er godt ment og av og til tror jeg at de er troll .

Jeg har hatt verdens beste svigermor og jeg har hatt den værste , den værste ble bedre , men det sitter jo i. Fordi det er ingen andre i hele verden som har sagt så stygge ting til meg som henne . Så det var lett å holde avstand før babyen kom . Da jeg ble gravid ba jeg samboern om å ikke si noe om graviditeten før etter uke 12 . Men han klarte ikke holde kjeft noe som var sårende for meg , for jeg var redd hvis det skjedde noe så kom hun til å tenke sitt om at det var min feil osv . Å hva skjedde …hadde MA uke 8 å uka etter møter vi kjentfolk i matbutikken som gratulerer med baby . Da har hun ikke klart å holde kjeft om graviditeten og vi ba henne om å ikke si noe til noen. Kjente jeg kokte inni meg . Hun er super hyggelig og grei med barna og baby , men jeg kjenner på en falskhet også .
Hun ba meg holde seg unna sønnen hennes og synes jeg var motbydelig som knulla sønnen hennes osv . Hun sendte meg de styggeste sms og hat mld for noen år siden .

Så det er med bittersmak jeg koser meg der eller at babyen min er der borte uten meg f.eks. hun legger ut noen stikk på snap eller sender meg som jeg vet hun prøver seg , men jeg svarer ikke. Så ja , det kan bli bedre , men det ofte at det blir dårlig stemning også .

Hvert litt sånn navlestreng barn med henne også , snakker om barna sine som de var fem år enda og at en mamma kjemper for barna sine med nebb og klør osv . Av og til kan man ønske at svigermor bor på andre siden av kloden har jeg skjønt . Dette har som sagt hvert så nytt for meg for jeg har alltid hatt verdens beste svigermødre opp gjennom kjæreste tiden , så jeg visste ikke hva folk mente om svigermonsteret osv før jeg fikk ett selv .

Men du får heve deg over henne , se henne rett i øynene å si hva du mener og svare ærlig når hun spør eller sier noe

Vi kan snakke sammen vanlig nå , men jeg tenker at om jeg hadde så mye hat for en person , så kan man umulig bare slutte å hate så sterkt .

Enig med de over her , dine barn og dine regler

 

[EndeligTrebarnsmamma]

Hun er rett og slett nødt til å respektere det som du og din samboer mener i alt som gjelder babyen som kommer. Jeg ville vært direkte og ærlig, selv om det kan skape noe konflikt. Heller det enn at hun gjør ting dere synes ikke er greit.
Samtidig, ikke ta sørgene på forskudd. Hun kan plutselig forandre seg i møtet med babyen.

 

[MammaenTilO&N]

(Postet dette først i et annet underforum, men det var kanskje ikke helt riktig sted å poste det, så prøver her også.)

For å si det relativt kort: jeg har gjort alt jeg kan for å ha en god relasjon med svigermor, men dessverre så har det vært vanskelig for henne at jeg nå er sønnen hennes sin førsteprioritet i stedet for henne. Han har ikke hatt noen ordentlig løsrivelse fra moren sin og «klippet navlestrengen» før nå nylig. Som samboer sier, hun har et behov for å «styre», kontrollere og kan lett overkjøre. Hun har dessverre vært ganske ugrei mot meg og sagt veldig stygge og sårende ting, og jeg merker jo at hun er typen som alltid skal ha siste ordet og det er ofte ikke lett å slippe til for å si noe.

Dette har fått meg til å fundere på hvordan hun vil bli når hun blir bestemor. Vil hun overkjøre eller ha sterke meninger om hva jeg/vi gjør med baby, «røske» baby ut av hendene mine eller nekte å gi meg baby når den trenger mat, forlange at samboer tar med baby til henne uten meg eller at baby skal komme på overnatting, gi barnet mat og godteri uten vårt samtykke når det blir større… Etc etc, som jeg hører noen har fæle erfaringer med… Eller vil hun ha respekt for meg og oss, og ikke gjøre slikt?

Jeg ønsker jo selvsagt å tro det beste og ikke forvente det verste, men prøver likevel å forberede meg mentalt slik at jeg vet hvordan jeg eventuelt kan håndtere det. Samboer står på min side, men er konfliktsky og klarer nok ikke alltid å si helt ifra til sin mor. Ikke svigerfar heller.

Noen her som har stått i de samme bekymringene/undringene i svangerskapet? Hvordan endte det med å bli, og hvordan løser dere det?

Vi hadde de samme bekymringene i svangerskapet, men med begge sett med besteforeldre, av ulike grunner. Svigers er likevel hakket verre enn mine foreldre.

Det vi har gjort er å være veldig tydelig på absolutt alle ting. Fra at baby ikke skal ha honning første året (noe svigermor kunne funnet på å gi), hvordan våres rutiner er og at besøk må tilpasses feks leggerutinen når baby har blitt litt større.

Heldigvis er ikke svigermor slik at hun prøver å overkjøre meg på disse tingene - det tror jeg ikke hun tørr å gjøre så tydelig som jeg har vært.

Likevel stiller hun en del spørsmål og kommer med forslag som er helt ute på jordet. Dette til tross for at hun er barne- og ungdomsarbeider og har jobbet i barnehage i snart 20 år. Hun har alle mulige meninger om stell, amming/mat, påkledning, leker/aktiviteter osv. For å si det sånn: Det går fint an å ha født og oppfostret to barn, samt jobbet i barnehage i alle år og likevel være udugelig som omsorgsperson.

Og så har vi enda ikke latt svigers passe eldste barnet alene enda (yngste er bare to uker så det har ikke vært et tema). Svigermor spurte om de ikke kunne ta med eldste ut på båten deres en dag i sommer, og det var helt uaktuelt. Dette hadde hun spurt mannen om på morsmålet deres mens vi var på besøk, mest sannsynlig for å prøve å manipulere han uten at jeg kunne si noe. Han sa heldigvis nei. Hun hadde da spurt hvorfor ikke. Jeg husker ikke svaret hans akkurat nå, men det er helt uaktuelt for oss å la de passe våre barn mens de er små. Vi skal ta en ny runde på det når barna er sånn 10+ år.

Det viktigste her er at du og partner er enige om hvor dere skal sette grensene og hva dere aksepterer. Jeg tror ikke dere trenger å tenke på ting som godteri og skjermtid nå, for det er lenge til det blir aktuelt. Kanskje starte med å diskutere ting som amming, besøk og sikkerhet, mens du går gravid.

Hvem er det som skal få holde baby/passe baby når den er liten, besøk på sykehus, besøk hjemme den første tiden, og grensesetting feks. hvis det har blitt lite søvn. Det kan være lurt å snakke om hvordan dere skal gjøre det hvis dere må avlyse avtaler med svigers i siste liten eller hvordan dere kan si nei. Det kan virke banalt, men det krever litt øvelse å sette grenser for nærmeste familie.

Husk at det er DERES baby og deres ansvar - og at familie ikke trenger å forholde seg til alle de valgene som dere må gjøre hver eneste dag.

 

[KlokNoob]

(Postet dette først i et annet underforum, men det var kanskje ikke helt riktig sted å poste det, så prøver her også.)

For å si det relativt kort: jeg har gjort alt jeg kan for å ha en god relasjon med svigermor, men dessverre så har det vært vanskelig for henne at jeg nå er sønnen hennes sin førsteprioritet i stedet for henne. Han har ikke hatt noen ordentlig løsrivelse fra moren sin og «klippet navlestrengen» før nå nylig. Som samboer sier, hun har et behov for å «styre», kontrollere og kan lett overkjøre. Hun har dessverre vært ganske ugrei mot meg og sagt veldig stygge og sårende ting, og jeg merker jo at hun er typen som alltid skal ha siste ordet og det er ofte ikke lett å slippe til for å si noe.

Dette har fått meg til å fundere på hvordan hun vil bli når hun blir bestemor. Vil hun overkjøre eller ha sterke meninger om hva jeg/vi gjør med baby, «røske» baby ut av hendene mine eller nekte å gi meg baby når den trenger mat, forlange at samboer tar med baby til henne uten meg eller at baby skal komme på overnatting, gi barnet mat og godteri uten vårt samtykke når det blir større… Etc etc, som jeg hører noen har fæle erfaringer med… Eller vil hun ha respekt for meg og oss, og ikke gjøre slikt?

Jeg ønsker jo selvsagt å tro det beste og ikke forvente det verste, men prøver likevel å forberede meg mentalt slik at jeg vet hvordan jeg eventuelt kan håndtere det. Samboer står på min side, men er konfliktsky og klarer nok ikke alltid å si helt ifra til sin mor. Ikke svigerfar heller.

Noen her som har stått i de samme bekymringene/undringene i svangerskapet? Hvordan endte det med å bli, og hvordan løser dere det?

Kjære deg!
Da jeg møtte det som nå er min eks-svigermor, hadde hun bare godord å komme med. "Tenk at han har funnet en så fin jente som deg". Det startet bra, men det skulle fort snu. Spesielt da førstemann ble født begynte hun å blande seg i alt, spesifikt hvordan jeg holdt orden hjemme. Jeg har ADHD, så jeg holder orden på min måte. Det er aldri strøkent hos meg, men det er ikke skittent. Da jeg ble separert fikk jeg vite at hun hadde ringt min mor og sagt at hun kom til å melde meg til barnevernet, så hun hadde sterke meninger om mitt hjem. Her er noen ting hun gjorde mens jeg var gift med hennes sønn:
* Skiftet ut gardinene i stua fordi stua var så mørk (og skiftet de tilbake dagen etter da hun innså at det ble badstu i stua og at de mørke gardinene holdt det kjøligere. Det hjalp ikke at jeg prøvde å si ifra til henne heller. Gardinene var fra hennes egen stue, som hun hadde byttet ut med andre)
* Ommøblerte stua
* Mens mannen og jeg var på bryllupsreise gikk hun inn i huset og ryddet, og kastet posen med gavekort vi hadde fått til 30k. Fisket den ut av søpla da vi kom hjem.
* Kom hjem til meg uten å avtale, begynte å rydde og ble sint og skreik når jeg ikke hjalp til (fordi jeg satt med studier).
* Foret ungene is heeeele tiden, helst før middag, og så klagde over at de ikke ville spise maten min
* Ga ungene snop daglig
* Da eldstemann var 2.5 år gammel og fortsatt bare veide 13 kilo, kjøpte hun en sittepute for nå var ungen "gammel nok" til å sitte på den. Her klarte jeg heldigvis å stå på mitt. (Datteren min er forresten genetisk liten).


Alt dette medførte at jeg følte meg som en elendig mamma og ble dypt deprimert, og ble innlagt. Jeg gikk fra mannen og brukte 2.5 år på å bygge meg opp igjen som menneske og mamma, mens mannen hadde barna. Opplevde at mannen IKKE forsvarte meg, men lot moren kjøre på fordi han følte seg fanget imellom. Pga situasjonen sa jeg fra meg alt av eiendeler. I skilsmissen fikk mannen alt, fordi jeg følte jeg ikke fortjente noe. Jeg ga rett og slett opp. Over tiden sluttet hun å blande seg, og hun måtte ringe før hun kom på besøk. Sa hun noe negativt fikk hun beskjed om å gå. Etter skilsmissen måtte jeg inn på leiemarkedet, som ikke er ille, men dessverre ble jeg prisgitt utleiere som solgte husene sine, og skulle bruke enheten selv. Så, da det skjedde for tredje gang på rad i 2019 fant jeg en bolig og flyttet innen 3 uker. I det jeg tok tak i den siste kassen ringte eks-svigermor og sa hun ville kjøpe en leilighet til ungene og meg for å gi oss trygghet, som jeg selvsagt sa ja til, og hun lovte hun ikke skulle selge (vi betalte gjengs leie der). Under 3 uker senere var vi flyttet igjen, og 2.5 år senere kom hun bankende på døren og sa at nå måtte vi flytte fordi hun trengte å selge leiligheten for å finansiere kjøpet av en hytte. Mannen hennes hadde derimot et naust vi kunne flytte til, og der kunne vi få bo med lovnaden om at vi ikke trengte å flytte... under ett år senere fikk jeg en melding på at naustet var solgt, vi hadde 3 uker på oss til å flytte. Sist flytting skjedde i juni 2024. Da var min eksmann fly forbanna på moren sin og jeg hadde hans fulle støtte. Han tilbød også meg og flytte inn i kjellerleigligheten hans, og med så kort varsel tok jeg imot tilbudet. I dag har begge barna på 18 og 16 år flyttet ut. Jeg har null kontakt med eks-svigermor, og kommer nok aldri til å tilgi henne, eller meg selv, for overkjøringen hun har gjort.

Mitt råd til deg er å sette tydelige grenser og ikke være redd for å såre henne. Gi beskjed til din kjære at du forventer at han støtter deg, ellers så kommer dette sannsynligvis til å utvikle seg og gjøre livet mye mer utfordrende enn det trenger å være. Og hvis hun noensinne sier eller gjør noe som er langt over grensen, og han ikke tar din side: LØP!

Lykke til!