Vanskelig situasjon.

[MN92]

Jeg er mamma til ei på 4 fra før. Og har vært sammen med samme mann som jeg elsker i 12 år. Vi var enige om å begynne å prøve på barn nr 2 i september 2024. Og det gjorde vi. Og det ble mange måneder uten hell. Mars 2025 kom han og sa «Jeg tror kanskje det holder med 1 barn likevel jeg», 4 dager før forventet mens. 7 dager etter testet jeg positivt. Han har ikke vist noen glede overhode over situasjonen. Og trekker seg unna meg. Jeg har prøvd å prate alvorlig med ham om fremtidig abort, beholde, at jeg er redd han ikke skal bli glad i barnet og mange flere tanker. Han klarer ikke svare annet enn at dette ikke ble som helt som han hadde håpet. At han hadde begynt å slå seg til ro med at det ble bare 1. Og at han egentlig ikke liker småbarnslivet noe særlig… til spørsmålet om han vil med på ultralyder er svaret hans ja… og når jeg uttrykker frykt for at han ikke skal bli glad i barnet svarer han «det tror jeg nok at alle gjør enten de vil eller ikke…».

Jeg vet ikke hvor jeg vil med denne posten. Men jeg føler meg så ufattelig alene, når han som har vært min trygge havn i 12 år snur på denne måten og plutselig ikke er der for meg…

 

[Reddik<3]

Det høres vanskelig ut! Vanskelig å vite hva man skal si, men sender masse omsorg

 

[MammaMaya]

Må være en veldig tøff situasjon å stå i
Kan det være en form for depresjon? At ting tok lenger tid enn ventet? At han er usikker på egen evne som far til flere? Noen annet som kan tynge? Kanskje han burde snakke med noen?
Er jo veldig tungt for deg å stå alene om dette. Og hva føler du selv om en abort? Ikke gjør det for hans del iallefall. Om han er med på leken får han smake steken Han har jo selv valgt å bli med å prøve på dette barnet. Så veldig dårlig gjort å la deg stå der alene.

Ble et litt rotete svar dette, men vi er her om du trenger å blåse ut mer

 

[MN92]

For meg er det ganske utenkelig med en abort. Dette er jo et barn vi begge gledet oss til å prøve å få. Han var så med og så positiv før det bråsnudde når det allerede var for sent. Men jeg klarer ikke gå gjennom et svangerskap så alene som jeg føler meg nå heller…

4 åringen har mye trassing for tiden, jeg ser jo at han påvirkes av det… og vi har veldig lite funksjonelle barnevakter rundt oss… et par timer reisevei til den ene. Og den andre har ikke helse til å passe så mye… Også vet jeg at han har satt veldig pris på at vi endelig kunne gjøre litt av våre egne voksen-greier igjen… få barnevakt og ha en voksenhelg og slikt… tror han ser for seg alt som blir vanskeligere med to unger… og at det blir lenge til vi «får tilbake» litt av det voksenlivet igjen…

 

[Tryhard25]

For meg er det ganske utenkelig med en abort. Dette er jo et barn vi begge gledet oss til å prøve å få. Han var så med og så positiv før det bråsnudde når det allerede var for sent. Men jeg klarer ikke gå gjennom et svangerskap så alene som jeg føler meg nå heller…

4 åringen har mye trassing for tiden, jeg ser jo at han påvirkes av det… og vi har veldig lite funksjonelle barnevakter rundt oss… et par timer reisevei til den ene. Og den andre har ikke helse til å passe så mye… Også vet jeg at han har satt veldig pris på at vi endelig kunne gjøre litt av våre egne voksen-greier igjen… få barnevakt og ha en voksenhelg og slikt… tror han ser for seg alt som blir vanskeligere med to unger… og at det blir lenge til vi «får tilbake» litt av det voksenlivet igjen…

Bor dere i nærheten av en by som har Amathea? Høres ut som dere kunne hatt godt av parsamtaler der for å finne ut av dette. Alternativt kan man ha videomøte også mener jeg. Håper det ordner seg, høres ut som en veldig vanskelig situasjon

 

[Tinycow]

For meg er det ganske utenkelig med en abort. Dette er jo et barn vi begge gledet oss til å prøve å få. Han var så med og så positiv før det bråsnudde når det allerede var for sent. Men jeg klarer ikke gå gjennom et svangerskap så alene som jeg føler meg nå heller…

4 åringen har mye trassing for tiden, jeg ser jo at han påvirkes av det… og vi har veldig lite funksjonelle barnevakter rundt oss… et par timer reisevei til den ene. Og den andre har ikke helse til å passe så mye… Også vet jeg at han har satt veldig pris på at vi endelig kunne gjøre litt av våre egne voksen-greier igjen… få barnevakt og ha en voksenhelg og slikt… tror han ser for seg alt som blir vanskeligere med to unger… og at det blir lenge til vi «får tilbake» litt av det voksenlivet igjen…

Dette høres veldig tøft ut. Kan det være et alternativ å ta en prat med Amathea eller falilievernkontoret evt.? Noen ganger kan det være fint å få en utenforstående til å hjelpe med kommunikasjon

 

[MN92]

Takk for gode råd. Tror nok det må bli noe samtalehjelp for oss om ikke dette går seg til… Jeg skjønner jo at han kan grue seg, og jeg vet han aldri har trivdes no særlig med småbarnstid… Han svarer jo at han vil være med på ultralyder, og at han tror man blir glad i barna sine enten man vil eller ikke… så tror nok ikke abort uansett. Men spent på hvor mye tid han trenger før han oppfører seg mer normalt igjen og er der for meg litt mer…

Her om dagen sa jeg tydelig ifra at jeg orker ikke ha det sånn her i 7-8 mndr til og at det er fryktelig vondt for meg. Dagen etter holdt han rundt meg et kort øyeblikk, for første gang på en stund. Håper så veldig at det går seg til…

 

[CamiBy]

Jeg synes det høres ut som en fortvilt far som er usikker på hvordan han skal ha kapasitet til å gi et barn nr 2 den energien og fokuset det trenger i en overveldende hverdag. Det å ikke føle man mestrer småbarnslivet med de kortene man har nå (uten støtteapparat og hjelp blandt annet) er jo ikke det samme som å ikke egentlig ønske seg/ og elske et barn til.
Jeg tror jeg ville forsøkt å finne noen støtteforeninger eller terapeuter som kunne hjulpet dere med å sortere hva dere føler og tenker. Jo før jo heller. Det er slitsomt å ha det vondt i påvente av at det skal «gå seg til»<3
Også for deg som er i denne sårbare situasjonen.