Vanskelig periode med 2,5åringen

[Nette85]

Vi har siden fødselen hatt en unge som sover godt og lenge, vært veldig samarbeidsvillig og vi har kanskje blitt litt bortskjemt med det. De siste månedene har mye endret seg. Hun er 2,5år. Hun er godt inni selvstendighetsalderen (for trassalderen heter det jo ikke lengre..), og skal gjøre ALT på sine premisser. Hele leggerutinen, morgenstell og generell påkledning og at vi skal noe har blitt en tålmodighetsprøve uten like, og jeg som er 13 uker gravid har kortere lunte enn normalt.

Utfordringene er:
- Vi får henne ikke vekk fra stua og ned på badet/rommet sitt ved leggetid. Til tross for mange nedtellinger - "når denne episoden er ferdig, skal vi gå ned", "om fem minutter skal vi ned", så skal hun bare... Vi har tviholdt på de samme rutiner siden hun var baby, så hun vet godt hva som kommer.
- Både avkledning, påkledning, skifting av bleie og tannpuss er fullstendig krise. Hun vil bare ikke. Jeg føler vi har prøvd alt - fra å gi henne to valg, gjøre tingene selv og belønningssystem med stjerner.
- Pappa er aldri god nok... Selv om hun vet at jeg har baby i magen og er tidvis forståelsesfull, får han aldri slippe til. Om hun våkner på natta (noe hun har gjort ofte i det siste. Ikke mer enn en gang pr natt, men allikevel..) er det ramaskrik og hyling på mamma. Han får aldri avlaste meg, for det er alltid jeg som må fikse. Han får lov til å legge, men da er vi avhengig av at hun er i godt humør og ikke trøtt. Han står på og prøver å bidra, men får ikke lov.
- Hun har godt ordforråd og klarer fint å sette ord på hva hun vil og ikke vil, bare for å få det avklart

Når jeg skriver dette, så ser jeg at det nok bare er en fase og kanskje bare bagateller, men det er utrolig slitsomt når det står på. Jeg gruer meg til hver kveld med legging og morgenrutiner, for jeg vet at jeg blir helt utslitt av det. Om noen har tips eller oppløftende og optimistiske ord, er de hjertelig velkomne!

 

[Mia_mini]

Vår eldste var 3år da lillesøster kom.
Hun har hele tiden godtatt pappa, men jeg er favoritten.
Når jeg ble gravid ble jeg veldig dårlig. Klarte ingenting og hadde masse smerter.
Det ble en brå overgang for henne, men etter mye forhandlinger, krangling osv, så har det gått fint.
Ettersom jeg ikke ønsket å ha to små i senga med meg, måtte hun være i sin seng eller sove med pappa.
Det var noen mnd med mye dritt føler jeg, men vi har kommet gjennom det.

Vi kjøpte køyeseng, og pappa sover under der om det er noe. Hjelper eldste veldig.
Da slipper mannen å dele seng (da sover han så dårlig), og eldste får trent på å sove i egen seng, men har støtten av pappa rett i nærheten

 

[Veivalsa]

Det høres hvertfall ut som en normal, men slitsom fase og sånne kommer jo med jevne mellomrom. Noen ganger hjelper det å forholde seg annerledes til barnets motsatdn/trass og andre ganger skal det bare gå over av seg selv.

Jeg kan bare dele det som er min erfaring til nå. Sønnen min er 4 år gammel og da han kom i en lignende fase som dette var han nærmere 3 år, men det er jo ulikt hvordan barna utvikler seg. Uansett så var poenget at han ville bestemme, og det han stort sett hadde bestemt seg for var NEI. Hjalp ikke med valg, ikke lokke, ikke forhandle eller la han få valg. Til en viss grad kunne det fungere at han ble forberedt på neste steg i kjente rutiner, men absolutt ikke alltid.

Det som derimot hjalp, var at vi der hvor det var mulig ikke gjorde så mye ut av situasjonen, uten å endre hva som skulle skje. For eksempel: Barnet vil ikke gå på badet. På forhånd har jeg sagt ifra at snart skal vi på badet, jeg har lagt frem 2 pysjer og han kan få velge. Men det hjelper ikke, for poenget er jo at han faktisk bare vil leke mer og ikke legge seg,

Jeg går da på badet og sier at han kan komme når han er klar. Hvis man er to voksne hjemme, kan den andre gå ut av huset eller være okkupert med noe husarbeid så det ikke er to voksne å spille på og fyre opp, for det gjør at ting eskalerer enda mer her. Det kan ta litt tid før han kommer, men kjedelige voksne som ikke gir noe oppmerksomhet er ikke så gøy at min gidder å være alene spesielt lenge. Så kan det likevel være sinne og utbrudd inne på badet. Da sier jeg "du er sint, fordi du ikke vil legge deg?" Som regel er jo svaret ja. Da sier jeg at det er helt greit at han er sint, og at han kan si ifra når han trenger en kos. Å si ting som "men vi må legge oss" eller "ja, men" vil avvise barnets følelser og rett til å være sint. Ting går mye raskere over her om jeg bare hjelper han å beskrive følelsen, og tar imot reaksjonen mens jeg selv er mest mulig rolig.


Så har jeg også kortere lunte og blir drittlei mange dager. Det over er målet - ikke alltid realiteten og hvordan ting ender opp. Noen ganger krangler vi og jeg kan skrike til han uten å mene det. Da venter jeg til ting har roa seg litt, også sier jeg unnskyld for at jeg ble så sint og skreik til han. Også forteller jeg gjerne hva jeg selv kunne ha gjort i stedet for å skrike. Å si unnskyld til barnet, gjør ikke ens egen autoritet svakere, men styrker bådnet og øker barnets respekt for deg i det lange løp. I tillegg hjelper det barnet å lære å si unnskyld selv

Å komme seg inn og ut av klær tar forresten veldig lang tid her da. Han kler på seg alt selv og har kledd på seg med hjelp siden 2 år (seff med mye hjelp ved 2 år) men det har gjort ting lettere her. Samt å late som at vi har god tid, haha. Men uansett, å la han være alene på badet om jeg selv har kledd på meg og skal smøre frokost fungerer bra. Også fordi han vet at det ikke ender med en sånn løpe etter hylende/leende barn gjennom stua for å kle på, for det

Så har vi også prøvd ting som å sette på en alarm på telefonen, feks 2 min, og når den ringer så betyr det at vi skal dra hjem/gå på badet/kle på oss osv. Det fungerer ganske godt i perioder, men sparer det til når det er høy motstand på ting, og ikke for alle overganger såklart. Pleier å si noe sånt som "Oi, hører du telefonen bjeffe (bruker hundebjeff som alarm haha), husker du hva det betyr" Også kan han selv si hva neste steg på planen er.

Og jeg har laget rutinekort for overordna ting vi skal gjøre hjemme. Bare brukt klistremerker, og skrevet, så kjenner han igjen klistremerkene, de har masse på staples. Sånn typ et kort som heter leke alene, leke sammen, spise, barne tv, bade, legge seg. Ikke for detaljert, men det er kanskje det som fungerer best her hjemme.

Likevel opplever jeg at sånne kaotiske perioder hvor barnet følelser bare er fullstendig på ville veier og alt blir feil, dukker opp iblant uansett. Også går det over igjen

Ingen tips når det kommer til at hun skal godta far på natt. Min eldste har vært enkel og akseptert oss begge etter jeg stoppet nattamming, og det dreier seg vel om flaks mer enn noe annet. Yngste er bare 10 mnd, men sist vi prøvde at far skulle trøste etter legging skreik hun så hysterisk at hun til slutt kastet opp såååå vi har en annen utfordring der. Hun er jo mye mindre da, men skulle ikke forundre meg om det er en del mer vilje og sånn i henne enn broren.

 

[Snurri]

Vi har siden fødselen hatt en unge som sover godt og lenge, vært veldig samarbeidsvillig og vi har kanskje blitt litt bortskjemt med det. De siste månedene har mye endret seg. Hun er 2,5år. Hun er godt inni selvstendighetsalderen (for trassalderen heter det jo ikke lengre..), og skal gjøre ALT på sine premisser. Hele leggerutinen, morgenstell og generell påkledning og at vi skal noe har blitt en tålmodighetsprøve uten like, og jeg som er 13 uker gravid har kortere lunte enn normalt.

Utfordringene er:
- Vi får henne ikke vekk fra stua og ned på badet/rommet sitt ved leggetid. Til tross for mange nedtellinger - "når denne episoden er ferdig, skal vi gå ned", "om fem minutter skal vi ned", så skal hun bare... Vi har tviholdt på de samme rutiner siden hun var baby, så hun vet godt hva som kommer.
- Både avkledning, påkledning, skifting av bleie og tannpuss er fullstendig krise. Hun vil bare ikke. Jeg føler vi har prøvd alt - fra å gi henne to valg, gjøre tingene selv og belønningssystem med stjerner.
- Pappa er aldri god nok... Selv om hun vet at jeg har baby i magen og er tidvis forståelsesfull, får han aldri slippe til. Om hun våkner på natta (noe hun har gjort ofte i det siste. Ikke mer enn en gang pr natt, men allikevel..) er det ramaskrik og hyling på mamma. Han får aldri avlaste meg, for det er alltid jeg som må fikse. Han får lov til å legge, men da er vi avhengig av at hun er i godt humør og ikke trøtt. Han står på og prøver å bidra, men får ikke lov.
- Hun har godt ordforråd og klarer fint å sette ord på hva hun vil og ikke vil, bare for å få det avklart

Når jeg skriver dette, så ser jeg at det nok bare er en fase og kanskje bare bagateller, men det er utrolig slitsomt når det står på. Jeg gruer meg til hver kveld med legging og morgenrutiner, for jeg vet at jeg blir helt utslitt av det. Om noen har tips eller oppløftende og optimistiske ord, er de hjertelig velkomne!

Mitt beste tips: gå inn i det godt forberedt og med glede. Typ: nå skal vi legge ungen, og det blir drama, men SÅÅÅÅ koselig det er også. Litt sånn lure sin egen hjerne. Og så må du bare stå i det. Ikke tenke at du skal blidgjøre henne. Tenker at pappa'n fint kan gjøre alt og avlaste, fordi dette er testing av viljestyrke og utholdenhet. Så da er det bare å bestemme seg og ikke vike. Er det pappan som legger? Da tar du på deg støydempende øretelefoner og setter på en film og zoner ut. Er det du som skal legge? Da tar du på deg "rustningen" som er å tenke at ja, nå blir det dramarama, men dette klarer du og dette blir kos likevel, fordi du får muligheten til å støtte barnet ditt gjennom en vanskelig periode.

Jeg har ikke hatt en medgjørlig unge. Det har vært myyyyye jobb, å herremin. Så jeg skjønner ikke at noen vil ha unge nr to, men så har jeg jo lært meg noen teknikker da. Og det aller viktigste er å tåle å stå i det. Tenke på at dette er jobben din som mamma: å tåle det. Du skal ikke fikse det. Og du trenger ikke være så pedagogisk alltid eller smile hele tiden. Du skal bare stå stødig i stormen, og klarer du det, så har du lyktes, uansett hvor lang tid leggingen har tatt eller hvor mye hun skreik. "Nå gjør jeg dette, og dette klarer jeg" må du si til deg selv. Det handler ikke om å gjøre det perfekt eller helt etter rutinen. Godt nok er innafor. Ta deg gooooood tid. Om du har leggingen, så ikke legg andre planer for kvelden. Ta det heller som en bonus om du får fritid på kvelden etter legging.

Og så kan dere ta skift og bestemme på forhånd hvem som har ansvaret for ungen og til hvilket klokkeslett. Det har berget oss fra å tippe over kanten. Om leggingen tar lang tid, så har vi bestemt at f.eks kl 20:30 er det vaktskifte. Da tar den andre forelderen over. Har dere en slik ordning, så klarer du å gi litt ekstra frem til 20:30, for da vet du at etter da så får du "fri".

Og så er det et punkt hvor din jobb som forelder er å bestemme, og ikke ha fri oppdragelse. Jeg gjør det som må til om ungen slår seg vrang. Jeg liker ikke tvang. Men et sted går grensen, og noen ting må man bare bestemme seg for. For eksempel er det jo uaktuelt i Norge at ungen får klatre løs rundt i bilen og sitte på fanget til sjåføren eller andre mens man kjører bil. Selv om ungen nekter å sitte i bilstol. Der har vi som foreldre satt en tydelig grense, og den viker vi ikke en cm ifra. Det samme gjelder en rekke andre ting. Skal ungen spise medisin? Ja, da må den spises, uansett. Skal ungen bytte bleie? Ja, da skal vi bytte bleie. Ellers blir det betent og sår hud og tiss utover alt. Velg dine kamper, men har du tatt en standpunkt så stå stødig. Det er jobben din som forelder, det. Ikke få dårlig samvittighet av å ta valg som er til det beste for ungen din, selv om det kommer ekstreme protester.

Men når det er sagt, jeg digger at det er fred og ro, så jeg tar ikke så mange kamper, kun de mest kritiske: ungen skal på do, ha på bleie (ikke vært kamp der enda, men den ville jeg tatt), pusse tenner og være på soverommet. Men om ungen sovner i senga, eller oppå hodet mitt, det får bare være. Eller om ungen har buksa på snei og ingen sokker og vil ha alle lekene i senga for å sove. Helt ok. Den kampen bryr jeg meg ikke om. Vil du ha en enorm pute? Ok. Vil du sove på gulvet? Ok. Vil du sitte i senga di og synge? Helt ok. Du skjønner hva jeg mener.


Stå i det, og tål det. Ikke alt skal fikses, følelser er ok, du må bare tåle de og stå i det. Velg dine kamper og vær ok med at andre ting ikke går "etter boka". Lag en slagplan med pappan om vaktskifte. Og 15-minuttersregelen funker fortsatt: om du prøver en teknikk for å få ungen til å sove, så hold ut i 15 minutter med den teknikken før du bytter teknikk.

 

[Minibo]

Det kan være ein idé å innføre annakvar dag. Der de foreldre tar dykk av legginga annakvar dag. Siden det er du som er favoritten kan det være ein idé at du gjer deg opptatt med andre ting, gjerne utanfor huset som f. Eks å gå på butikken. Då er du ikkje tilgjengelig uansett kor mykje ungen roper etter deg. Det kan gjere det lettere for ho å forstå også.

Vi innførte annakvar dag ei stund etter at vi fekk 2 barn, når minste hadde slutta å amme. Då legger vi annakvar dag, og den som hadde ansvar for legginga er også den som kommer på natta om ungen vakner. Dette gjorde vi fordi eldste i perioder hadde veldige favoritter, først pappa, så mamma. Og det føltes ikkje rettferdig for lillesøster at eldste skulle få fortsette å bestemme. Så med litt forklaring av at nå blir det kvar sin dag er det stort sett akseptert. Og det viker vi ikkje i frå!