Hei.
Dette er vel ikke akkurat en tråd for diskusjon. men mer en plass for meg og få ned mine følelser og tanker å fortsatt få være anonym. Så til dere som setter av tid og leser dette. tusen takk
Min første graviditet gikk fint. Det var ikke før at jeg ble gravid med nr 2 at problemene kom. Jeg er en av de uheldige som snublet inn i en svangerskaps depresjon som tok fullstendig knekken på meg. Dær fikk jeg virkelig møte bunnen av havet. Jeg slet med at jeg ikke ville ha dette barne jeg bar i magen. Klarte ikke å føle noe som helst ovenfor barnet som lå inni meg. Dette var hemmelig for alle unntatt samboer og jordmor. jeg klarte ikke å si de for jeg ville ikke ha noens medlidenhet. Det var fryktelig at jeg ikke ville ha mitt eget barn. å det hatet jeg hadde over meg selv var grusomt. Det snudde heldigvis rett før fødsel og alt gikk bra tilslutt. men når jeg ser på min 2 år gammle datter idag. kjenner jeg at jeg får så fryktelig dårlig samvittighet ovenfor henne. Den fantastiske fine lille jenta mi som danser og synger hele dagen lang og bare er så uskyldig og god. Det er henne jeg bar i 9 mnd i magen med tanker om at jeg ikke ville ha henne. hvordan kommer man over noe sånt. Hvordan får man lagt tankene bort og følelsene rundt dette vekk !? hun er 2 år idag og enda klarer jeg ikke å tenke på dette uten å brase ut i full gråt.
månedene går og det er tid for jul i huset. Da var jenta mi blitt 8 mnd og min sønn var nå 3år. da bestemte barnefar seg for at han ikke ville bo sammen med oss. Han rev seg løs fra oss på en forferdelig stygg måte og igjen datt jeg ned. langt ned. Lengre enn jeg noen gang har vært. jeg sto nå helt alene med to små barn på armen. Dette var den 1. julen til min datter. Noe som skal være en magisk tid i mitt hode. Noe man skal se tilbake på og lengte etter. Dette ble for meg et psykisk mareritt. Julen! den mest sårbare tiden valgte barnefar å snu rundt på mitt liv. Jeg var som sagt langt nede og lite lys i enden av tunnelen klarte jeg og se. Det var da jeg møtte min nåværende samboer.
i mine øyne kom han og reddet meg. Han løftet meg opp fra det mørke og fikk meg til og blomstre igjen. Alle vet vel at det fins vel ikke noe bedre enn å leve på kjærlighet. Det var en fantastisk tid og alt var så lett med han. Han ble en del av familien og barna ble glad i ham veldig fort. Alt så ut til og bli bare bra igjen. Vi hadde selvfølgelig noen bomper i veien av og til. Dette var jo selvfølgelig en ungkar som ikke var vant med barn. så han hadde mye å lære om forhold og barn. men vi ryddet opp etterhvert og alt gikk på skinner. Vi flyttet sammen i mitt barndoms hjem. Jeg var overlykkelig og han litt mindre.
jeg hadde jo 2 barn fra før med en annen mann og samboeren hadde ingen. å det var klart at han ville ha sine egne barn og. Det forsto jeg jo. å jeg sa aldri nei til det. bare at det ikke ble med en gang men om noen år. Men sånn ble det ikke. Jeg ble gravid i april i år. Nå er mine barn 2 år og 5 år.
Når jeg ble gravid følte jeg ikke at dette var verdens undergang. Jeg var virkelig redd for svangerskaps depresjonen skulle komme tilbake. Vertfall nå som jeg ikke helt hadde klart å ristet av meg depresjonen fra det andre svangerskapet og depresjonen av samlivsbruddet. Men begynnelsen på svangerskapet så ut til og gå bra. mine foreldre syns jo at dette kanskje gikk litt vell fort. men viste seg å bli glad over nyheten de også. Mine svigerforeldre ble helt elleville. Skal si at det var godt å få kunne spre sånn glede inn i andre sine liv. Det gjorde meg godt. ukene gikk og jeg ble mer og mer obs på om depresjonen skulle komme tilbake.
Jeg vet ikke om jeg er an av de man kan kalle manisk depressiv. men helt siden svangerskap 2 har jeg hatt problemer med psyken. dagene går forferdelig opp og ned. Noen dager kan være tunge og andre lette. Enkelte dager vil jeg ikke opp av sengen. Og andre dager står jeg opp med et smil og leker å tuller med mine barn og alt går så plettfritt og tankene er mere lyse. Men så sier det bare BANG og jeg er tilbake i min mørke hverdag. En hverdag som ikke er lett for noen i huset hær. Jeg er utslitt. Jeg har ikke noe igjen å ta av til tull og tøys fra barna. går ikke hverdagen på skinner hær hjemme så blir alt så mørkt å trasig. Vi kjefter på hverandre. barna krangler, skriker roper og slamrer med dører. jeg og samboer går bare rundt hverandre i stille å deler bare de ordene vi må dele ellers er vi taus. Jeg vet ikke hva han føler eller tenker om ting mer. jeg vet bare hvordan jeg har det idag.
Det er tunge dager med masse tårer. Jeg føler at jeg ikke får den respekten jeg fortjener å få fra min samboer. Han behandler ikke meg rett. Trør på meg og hører meg ikke. Det blir mer som om at det er hans verden som er noe og bry seg om. å vist ikke vi passer inn i hans verden og planer blir han sur. Han sier at han vil finne på ting med oss. og være mer sammen med oss. men det er bare ord. for vist jeg spør om han vil være med på noe med meg og barna ser han på det som om noe han må gjøre.. han er ikke med for at han vil. men fordi han må !
Jeg er ikke en svak person. Jeg har en utrulig strekt personlighet. jeg tar plass der jeg er. og passer på at alle har det godt. Jeg gir omsorg til dem som trenger det og stiller opp der det trengs. Jeg tenker på andres velvær før jeg tenker på mitt. Jeg lar meg ikke bli tråkket på og behandlet dårlig. jeg reiser min stemme å sørger for at jeg blir hørt. ingen får bestemme over meg, ingen kontrollerer meg å ingen eier meg på noen måte !!
men hvor i all verden er jeg !?
jeg kjenner ikke igjen meg selv mer. hvor er denne jenta jeg beskriver som meg !? jeg har ikke sett henne på snart 2 år. hvorfor lar jeg meg bli overkjørt av alle andre. hvorfor reiser ikke jeg min stemme når jeg mener jeg blir feil behandlet !? hvorfor tørr jeg ikke å si ifra til min samboer, hvorfor får han lov til akkurat det han vil når han vil !? hvorfor er det ok at jeg å mine barn ikke kommer først hos han !? hvorfor tørr jeg ikke så si i fra når jeg vet at det er det jeg må !??!??!?
hvor er jeg.... !?
Dette er vel ikke akkurat en tråd for diskusjon. men mer en plass for meg og få ned mine følelser og tanker å fortsatt få være anonym. Så til dere som setter av tid og leser dette. tusen takk
Min første graviditet gikk fint. Det var ikke før at jeg ble gravid med nr 2 at problemene kom. Jeg er en av de uheldige som snublet inn i en svangerskaps depresjon som tok fullstendig knekken på meg. Dær fikk jeg virkelig møte bunnen av havet. Jeg slet med at jeg ikke ville ha dette barne jeg bar i magen. Klarte ikke å føle noe som helst ovenfor barnet som lå inni meg. Dette var hemmelig for alle unntatt samboer og jordmor. jeg klarte ikke å si de for jeg ville ikke ha noens medlidenhet. Det var fryktelig at jeg ikke ville ha mitt eget barn. å det hatet jeg hadde over meg selv var grusomt. Det snudde heldigvis rett før fødsel og alt gikk bra tilslutt. men når jeg ser på min 2 år gammle datter idag. kjenner jeg at jeg får så fryktelig dårlig samvittighet ovenfor henne. Den fantastiske fine lille jenta mi som danser og synger hele dagen lang og bare er så uskyldig og god. Det er henne jeg bar i 9 mnd i magen med tanker om at jeg ikke ville ha henne. hvordan kommer man over noe sånt. Hvordan får man lagt tankene bort og følelsene rundt dette vekk !? hun er 2 år idag og enda klarer jeg ikke å tenke på dette uten å brase ut i full gråt.
månedene går og det er tid for jul i huset. Da var jenta mi blitt 8 mnd og min sønn var nå 3år. da bestemte barnefar seg for at han ikke ville bo sammen med oss. Han rev seg løs fra oss på en forferdelig stygg måte og igjen datt jeg ned. langt ned. Lengre enn jeg noen gang har vært. jeg sto nå helt alene med to små barn på armen. Dette var den 1. julen til min datter. Noe som skal være en magisk tid i mitt hode. Noe man skal se tilbake på og lengte etter. Dette ble for meg et psykisk mareritt. Julen! den mest sårbare tiden valgte barnefar å snu rundt på mitt liv. Jeg var som sagt langt nede og lite lys i enden av tunnelen klarte jeg og se. Det var da jeg møtte min nåværende samboer.
i mine øyne kom han og reddet meg. Han løftet meg opp fra det mørke og fikk meg til og blomstre igjen. Alle vet vel at det fins vel ikke noe bedre enn å leve på kjærlighet. Det var en fantastisk tid og alt var så lett med han. Han ble en del av familien og barna ble glad i ham veldig fort. Alt så ut til og bli bare bra igjen. Vi hadde selvfølgelig noen bomper i veien av og til. Dette var jo selvfølgelig en ungkar som ikke var vant med barn. så han hadde mye å lære om forhold og barn. men vi ryddet opp etterhvert og alt gikk på skinner. Vi flyttet sammen i mitt barndoms hjem. Jeg var overlykkelig og han litt mindre.
jeg hadde jo 2 barn fra før med en annen mann og samboeren hadde ingen. å det var klart at han ville ha sine egne barn og. Det forsto jeg jo. å jeg sa aldri nei til det. bare at det ikke ble med en gang men om noen år. Men sånn ble det ikke. Jeg ble gravid i april i år. Nå er mine barn 2 år og 5 år.
Når jeg ble gravid følte jeg ikke at dette var verdens undergang. Jeg var virkelig redd for svangerskaps depresjonen skulle komme tilbake. Vertfall nå som jeg ikke helt hadde klart å ristet av meg depresjonen fra det andre svangerskapet og depresjonen av samlivsbruddet. Men begynnelsen på svangerskapet så ut til og gå bra. mine foreldre syns jo at dette kanskje gikk litt vell fort. men viste seg å bli glad over nyheten de også. Mine svigerforeldre ble helt elleville. Skal si at det var godt å få kunne spre sånn glede inn i andre sine liv. Det gjorde meg godt. ukene gikk og jeg ble mer og mer obs på om depresjonen skulle komme tilbake.
Jeg vet ikke om jeg er an av de man kan kalle manisk depressiv. men helt siden svangerskap 2 har jeg hatt problemer med psyken. dagene går forferdelig opp og ned. Noen dager kan være tunge og andre lette. Enkelte dager vil jeg ikke opp av sengen. Og andre dager står jeg opp med et smil og leker å tuller med mine barn og alt går så plettfritt og tankene er mere lyse. Men så sier det bare BANG og jeg er tilbake i min mørke hverdag. En hverdag som ikke er lett for noen i huset hær. Jeg er utslitt. Jeg har ikke noe igjen å ta av til tull og tøys fra barna. går ikke hverdagen på skinner hær hjemme så blir alt så mørkt å trasig. Vi kjefter på hverandre. barna krangler, skriker roper og slamrer med dører. jeg og samboer går bare rundt hverandre i stille å deler bare de ordene vi må dele ellers er vi taus. Jeg vet ikke hva han føler eller tenker om ting mer. jeg vet bare hvordan jeg har det idag.
Det er tunge dager med masse tårer. Jeg føler at jeg ikke får den respekten jeg fortjener å få fra min samboer. Han behandler ikke meg rett. Trør på meg og hører meg ikke. Det blir mer som om at det er hans verden som er noe og bry seg om. å vist ikke vi passer inn i hans verden og planer blir han sur. Han sier at han vil finne på ting med oss. og være mer sammen med oss. men det er bare ord. for vist jeg spør om han vil være med på noe med meg og barna ser han på det som om noe han må gjøre.. han er ikke med for at han vil. men fordi han må !
Jeg er ikke en svak person. Jeg har en utrulig strekt personlighet. jeg tar plass der jeg er. og passer på at alle har det godt. Jeg gir omsorg til dem som trenger det og stiller opp der det trengs. Jeg tenker på andres velvær før jeg tenker på mitt. Jeg lar meg ikke bli tråkket på og behandlet dårlig. jeg reiser min stemme å sørger for at jeg blir hørt. ingen får bestemme over meg, ingen kontrollerer meg å ingen eier meg på noen måte !!
men hvor i all verden er jeg !?
jeg kjenner ikke igjen meg selv mer. hvor er denne jenta jeg beskriver som meg !? jeg har ikke sett henne på snart 2 år. hvorfor lar jeg meg bli overkjørt av alle andre. hvorfor reiser ikke jeg min stemme når jeg mener jeg blir feil behandlet !? hvorfor tørr jeg ikke å si ifra til min samboer, hvorfor får han lov til akkurat det han vil når han vil !? hvorfor er det ok at jeg å mine barn ikke kommer først hos han !? hvorfor tørr jeg ikke så si i fra når jeg vet at det er det jeg må !??!??!?
hvor er jeg.... !?
