Jeg sliter med å ta det hele innover meg, forstå at det er virkelig, og dermed kjenner jeg ikke den gleden jeg så gjerne ønsker å føle for dette barnet.
Barnet var ønsket og planlagt, men jeg klarer likevel ikke å forstå at det gjelder meg, på en måte. Når jeg ser på gravidappen, for eksempel, så føles det som om jeg sitter å smugtitter før jeg egentlig er gravid (om det var forståelig).
Jeg tenker at det muligens vil endre seg når vi forteller det til vordende besteforeldre og slikt, men det er jo enda en stund til... Noen som har noen tips for å hjelpe meg til å forstå og glede meg over dette? Det er forresten barn nr. 2
Barnet var ønsket og planlagt, men jeg klarer likevel ikke å forstå at det gjelder meg, på en måte. Når jeg ser på gravidappen, for eksempel, så føles det som om jeg sitter å smugtitter før jeg egentlig er gravid (om det var forståelig).
Jeg tenker at det muligens vil endre seg når vi forteller det til vordende besteforeldre og slikt, men det er jo enda en stund til... Noen som har noen tips for å hjelpe meg til å forstå og glede meg over dette? Det er forresten barn nr. 2