Vanskelig arbeidssituasjon... Råd og tips?

[Lillegull*2]

Sykemeldingen min går ut 1. mai, og har da sagt at jeg kommer tilbake fullt på jobb. Hadde gledet meg til det, og at kollega skal slippe flere vikarer for en periode. (jobber i familiebarnehage med kun to ansatte). Får så en telefon fra sjefen i dag om både det ene og det andre, og sitter nå igjen med følelsen av at jeg ikke er ønsket tilbake.
(har vært sykemeldt 60% siden februar, og det har vært nye vikarer hele tiden, for sjefen ahr ikke ansatt en fast vikar denne perioden, noe som har slitt ut hun jeg jobber med. Jeg har på grunn av det sagt at jeg er enten 100% sykemeldt eller arbeidsfør framover for å lette dette ansvaret for henne).

I dag (to måneder etter) får sjefen en klage fra en forelder fordi vi ikke har fått fulgt opp månedsplanen like godt som vi pleier. Dette føler jeg dårlig samvittighet for, selv om jeg i bunn og grunn ikke bør ha det egentlig. (er jo ikke min feil at sjefen ikke kan sette inn fast vikar, og forelder ikke klager før etter to mnd, og en dag før jeg kommer tilbake).

Nå har jeg bare lyst til å gå og sykemelde meg 100% for å slippe klagene og sytingen fra alle rundt meg.
Føler meg i alle fall ikke velkommen tilbake.
Evnt får jeg prøve å søke om svangerskapspenger, men føler at det nesten er lettere å bare sykemelde seg. Det er så me styr med denne søkingen og NAV og alt det der
(må legges til at det ikke er mulighet for å tilrettelegge en døyt i denne bedriften...)

Føler meg bare så håpløs om dagen! For egentlig er jeg jo frisk nok til å kunne jobbe, men blir jo selvfølgelig litt fortere sliten enn ellers, så jeg vil gjerne ha en pause midt på dagen mens barna sover...
Vanskelig dilemma!! Sukk...

Hva hadde du gjort i en lignende situasjon?
Er det jeg som er helt håpløs?

 

[FruA]

Hm, skjønner det er en vanskelig situasjon, og vet ikke om jeg skjønner alt du skriver om, men kan du ikke jobbe så lenge du orker hvis det ikke går an å legge til rette? At foreldrene klager skjønner jeg er frustrerende, men det er jo ikke ditt ansvar når du ikke har vært der, det skjønner foreldrene godt. Hvis sjefen prøver å skylde på deg så sier det jo mest om sjefen og ikke om deg.. (Virker jo uansett ikke helt topp om h*n ikke ønsker deg velkommen tilbake når du kan..)

Om du orker å jobbe har du jo mulighet til å gå tilbake og prøve å rette opp i evnt. feil, men om du ikke klarer det 100% så er ikke det så rart pga. du har vært borte og "mistet" to mnd. Jeg tror jeg ville prøvd å jobbet uansett evnt. problemer, pga det er jo dumt (og ikke lov?) å være sykemeldt og få penger for å gå hjemme når du egentlig er frisk.. Hvis det sliter deg ut å jobbe 100% pga lite hvile ville jeg heller tatt det opp med lege etter å ha prøvd å jobbe igjen, og da heller tatt imot sykemelding med god samvittighet siden sjefen vet om at du jobber enten-eller. Da får h*n heller ansette en fast vikar, det er jo mye bedre for barna også at det er den samme på jobb enn at det er hundre forskjellige..

Vet ikke om jeg svarte på det du spurte om, men sånn jeg forsto det jeg las

 

[Lillegull*2]

Hm, skjønner det er en vanskelig situasjon, og vet ikke om jeg skjønner alt du skriver om, men kan du ikke jobbe så lenge du orker hvis det ikke går an å legge til rette? At foreldrene klager skjønner jeg er frustrerende, men det er jo ikke ditt ansvar når du ikke har vært der, det skjønner foreldrene godt. Hvis sjefen prøver å skylde på deg så sier det jo mest om sjefen og ikke om deg.. (Virker jo uansett ikke helt topp om h*n ikke ønsker deg velkommen tilbake når du kan..)

Om du orker å jobbe har du jo mulighet til å gå tilbake og prøve å rette opp i evnt. feil, men om du ikke klarer det 100% så er ikke det så rart pga. du har vært borte og "mistet" to mnd. Jeg tror jeg ville prøvd å jobbet uansett evnt. problemer, pga det er jo dumt (og ikke lov?) å være sykemeldt og få penger for å gå hjemme når du egentlig er frisk.. Hvis det sliter deg ut å jobbe 100% pga lite hvile ville jeg heller tatt det opp med lege etter å ha prøvd å jobbe igjen, og da heller tatt imot sykemelding med god samvittighet siden sjefen vet om at du jobber enten-eller. Da får h*n heller ansette en fast vikar, det er jo mye bedre for barna også at det er den samme på jobb enn at det er hundre forskjellige..

Vet ikke om jeg svarte på det du spurte om, men sånn jeg forsto det jeg las

Sorry at jeg ikke er helt klar.. Det er så mange elementer at jeg måtte unnlate en del av det (som jeg ikke så nødvendig å vikle inn her).
Det med sykemelding er også noe jeg føler på, ettersom jeg føler meg frisk nok til å jobbe i all hovedsak. Sliten og trøtt er man jo uansett, så det overlever jeg
Derfor også jeg vurderer svangerskapspenger i stedet, men jeg vet ikke hvor vanskelig det er å få.
Jeg skal tilbake i full jobb fra torsdag av, så håper det skal gå bra. Jeg må nok bare føle på det.
Men så må jeg da innom legen for å få sykemelding når jeg skal på UL, for jeg kan ikke bruke egenmelding før etter 16 dager..
Jeg bare føler meg oppgitt kjenner jeg. For å dra til legen må jeg også ha fri fra jobb en hel dag, så det blir morro å se hva legen sier til å sykemelde meg på bakgrunn av at jeg skal på UL
Synes bare hele situasjonen i grunn er tragikomisk. Lett skal det ikke være i alle fall

 

[_Lykkeliten_]

Huff, det høres ikke ut som en god situasjon. Jeg var sykmeldt i fire dager + 2 egenmeldingsdager her tidligere, og mens jeg hadde vært borte hadde så og si alt av mitt arbeid stått stille. Jeg sendte sjefen min en detaljert liste over de arbeidsoppgavene det var viktig at noen tok over mens jeg var borte, og sa at resten kan jeg ta unna når jeg er tilbake. Men når jeg kom tilbake var så og si ingenting gjort, og det endte med at jeg måtte få unna dobbelt så mye som vanlig den uken jeg kom tilbake, pga. alt etterslep.. Da merket jeg at det var fint liten nytte i den sykemeldingen, var like utslitt og dødstrøtt når helga kom.. :-/

Vet ikke hvordan sjefen din er som person, men min er en typisk ung karrierekvinne uten barn, så jeg tror ikke hun evner å sette seg inn i hva det innebærer å være gravid. Har derfor hatt mer fokus på å være veldig direkte om hvordan jeg føler meg, hva hun kan forvente av meg, og prøve å forklare årsakene bak. Da har jeg oppdaget at det går opp noen lyspærer for henne

Men om sjefen din bare er vanskelig, og prøver å legge skylden over på deg, så blir det jo en kjip situasjon. Det er jo ikke din feil at ting ikke har blitt fulgt opp som normalt når du er borte. Om hun ikke kan ansette en fast vikar, så er det i bunn og grunn henne som leder som har det fulle ansvaret ovenfor foreldrene.. Ville prøvd noen dager på jobb og sett hvordan arbeidsdagen blir, og heller ta opp det med henne om det blir ille? Aner ikke hvordan det fungerer med svangerskapspenger jeg, men du kan jo ta en telefon til NAV og høre om det blir nødvendig?

 

[FruA]

Sorry at jeg ikke er helt klar.. Det er så mange elementer at jeg måtte unnlate en del av det (som jeg ikke så nødvendig å vikle inn her).
Det med sykemelding er også noe jeg føler på, ettersom jeg føler meg frisk nok til å jobbe i all hovedsak. Sliten og trøtt er man jo uansett, så det overlever jeg
Derfor også jeg vurderer svangerskapspenger i stedet, men jeg vet ikke hvor vanskelig det er å få.
Jeg skal tilbake i full jobb fra torsdag av, så håper det skal gå bra. Jeg må nok bare føle på det.
Men så må jeg da innom legen for å få sykemelding når jeg skal på UL, for jeg kan ikke bruke egenmelding før etter 16 dager..
Jeg bare føler meg oppgitt kjenner jeg. For å dra til legen må jeg også ha fri fra jobb en hel dag, så det blir morro å se hva legen sier til å sykemelde meg på bakgrunn av at jeg skal på UL
Synes bare hele situasjonen i grunn er tragikomisk. Lett skal det ikke være i alle fall

Jeg er ikke sikker på hvordan det er med svskapspenger, men det er jo en mulighet å ringe NAV å høre? Skjønner godt du blir oppgitt, høres ikke ut som verdens beste sjef akkurat... Noen er bare så vanskelige!!

 

[Lillegull*2]

Huff, det høres ikke ut som en god situasjon. Jeg var sykmeldt i fire dager + 2 egenmeldingsdager her tidligere, og mens jeg hadde vært borte hadde så og si alt av mitt arbeid stått stille. Jeg sendte sjefen min en detaljert liste over de arbeidsoppgavene det var viktig at noen tok over mens jeg var borte, og sa at resten kan jeg ta unna når jeg er tilbake. Men når jeg kom tilbake var så og si ingenting gjort, og det endte med at jeg måtte få unna dobbelt så mye som vanlig den uken jeg kom tilbake, pga. alt etterslep.. Da merket jeg at det var fint liten nytte i den sykemeldingen, var like utslitt og dødstrøtt når helga kom.. :-/

Vet ikke hvordan sjefen din er som person, men min er en typisk ung karrierekvinne uten barn, så jeg tror ikke hun evner å sette seg inn i hva det innebærer å være gravid. Har derfor hatt mer fokus på å være veldig direkte om hvordan jeg føler meg, hva hun kan forvente av meg, og prøve å forklare årsakene bak. Da har jeg oppdaget at det går opp noen lyspærer for henne

Men om sjefen din bare er vanskelig, og prøver å legge skylden over på deg, så blir det jo en kjip situasjon. Det er jo ikke din feil at ting ikke har blitt fulgt opp som normalt når du er borte. Om hun ikke kan ansette en fast vikar, så er det i bunn og grunn henne som leder som har det fulle ansvaret ovenfor foreldrene.. Ville prøvd noen dager på jobb og sett hvordan arbeidsdagen blir, og heller ta opp det med henne om det blir ille? Aner ikke hvordan det fungerer med svangerskapspenger jeg, men du kan jo ta en telefon til NAV og høre om det blir nødvendig?

Lite vits med sykemelding da ja, ser den! Blir jo nesten bare mer utslitt av å være borte når en vet at alt hoper seg opp i mellomtiden..

Hun har født før, og har vært styrer i 26 år eller hva det er for noe, så hun et hvordan det er. Hun prøver å være forståelig, men det er vanskelig når arbeidssituasjonen er som den er. Med kun to ansatte vil jo alt falle på den andre om jeg ikke tar min del. Og slik jeg har gjort i det siste er å overlate ansvaret til henne (før har det vært jeg som har tatt alt ansvaret), og det blir visst for mye for henne. Hun er med andre ord nødt til å ha en fast ved siden av seg som kan ta ansvaret. Ikke nødvendigvis alt , slik jeg har gjort, men i alle fall for at hun ikke skal bli sittende med det daglige ansvaret. Er ikke alle som er skapt for slikt...
Og jeg kjente i går, etter disse samtalene med kollega og sjef at jeg ble tappet for krefter, var kjempesliten etterpå, så kom mer eller mindre frem til at det som faktisk sliter meg ut er alt maset om hva som skjer videre, når blir jeg borte, at hun er sliten osv osv... Ting jeg ikke aner saret på selv enda heller.
Pluss at jeg har veldig mye annet å tenke på i samme slengen, utenom jobben og graviditeten. Ikke så rart jeg har hodepine og er sliten kanskje

Skal begynne på jobb igen på torsdag, så får jeg håpe at det går likar.
Men må uansett inn til legen for å få sykemelding for den dagen jeg skal på UL, ettersom jeg ikke kan levere egenmelding så kort tid etter en sykemelding.. (og vi må ta fri en hel dag om vi skal til lege el.l.) Lett skal det ikke være nei!

Skal ta kontakt med NAV og høre om evnt svangerskapspenger jeg, de bør jo ha noe lurt å si om det
Takk for svar, jenter

 

[Lillegull*2]

Nei, svangerskapspenger var ikke et alternativ mente de på NAV.. Det kan du kun få dersom jobben din utgjør en fare for fosteret.. Og det gjør jo ikke direkte det
Så da er alternativet bare sykemelding.. Greit å vite!