Vanskelig å innse?

M

M_N86

Flørter med forumet
Altså..nå har jeg gått i 2 måneder og håpet på at det er en baby der inne. Så får jeg det bekreftet til gangs på ultralyd og jeg blir overveldet og lykkelig. Deretter deles den flotte nyheten med familie og venner som også blir overveldet og veldig glade..

Så sitter jeg her og føler at det nesten føles litt feil å ha delt dette med så mange, som blir så gledelig overrasket osv..mens jeg samtidig sitter her og ikke helt har innsett hva som skjer her. Jeg merker at jeg ikke helt greier å sette meg inn i at jeg har et barn i magen.. at jeg skal bli mor. Og jeg greier derfor heller ikke å glede meg voldsomt over det enda..noe som igjen fører til en form for dårlig samvittighet. Er det flere enn meg som har det sånn? Begynner å føle meg litt som et dårlig menneske her..og ikke minst et dårlig morsemne :S
 
Jeg kjenner meg veldig godt igjen her. Nå er ikke jeg over de 12 første enda, men de fleste vet, og har, som du sier, reagert med glede. Selv fatter jeg det ikke. Om et halvt år sitter jeg med et barn i armene, det er for utrolig til å fattes.
 
Det første jeg tenker er at dette må være HELT NORMALT! husker berg og dalbanen i mitt første svangerskap "jeg gleder meg vilt og det er såå spennende" til "å herregud, hva tenkte jeg på?? Jeg kommer aldri til å klare det". Det er en grunn til at man går gravid i 9 måneder, ja, babyen skal utvikles, men mor skal også modnes ;)
 
For oss har dette med barn vært en ganske lang prosess og spesielt med førstemann.. og vi var veldig klare og gledet oss enormt.. likevel kommer de samme tankene hver gang.. hva har vi gjort? Hva nå? Er vi klare for dette da? Skal vi begynne om igjen nå som han endelig leker seg selv? Klarer vi to? Og ikke minst så er jeg slett ikke trygg for vet hvor mye som skal gå galt.. Så jeg tenker ikke på meg selv som gravid helt enda.. det er vanskelig å tro at vi faktisk skal få et lite søsken til gutten vår.. mars er så uendelig uvirkelig og langt borte enda.. og jeg ser bare ikke for meg oss med to barn.. Men regner med det kommer litt etterhvert når jeg føler meg tryggere på at det går bra.. og når magen vokser og sparkene kjennes.. Da kommer jeg nok til å glede meg.. Men ja, det er vanskelig å glede seg nå...
 
Skjønner det ikke jeg heller, tenker på at jeg er gravid hele tiden, men det er ganske ufattelig at det er noe som lever inni magen min. Jeg vet det er sant, for jeg har sett det på ul ;) Sist jeg var gravid, "skjønte jeg ikke" at det var en baby i magen før han kom ut :P
 
Jeg tenker også hele tiden at jeg er gravid , men det er så uvirkelig ! :p er 12 uker i dag , har gleda meg til i dag lenge. men nå i dag hadde jeg glemt det av :p Gleder meg så til sparkene kommer <3 tror det blir mer virkelig da.>
 
Jeg er helt med på det dere sier. Må igjen nevne at vi mista sent i uke 11 for et par år siden, så jeg sliter veldig med sånne tanker, for innimellom er jeg så sikker på at den er død. Derfor har jeg fått time til UL på sykehuset denne uka, så jeg en gang for alle skal få det bekrefta, tenker jeg. Hvis alt er ok (noe det mest sannsynlig er, men som jeg bare ikke greier å fatte fordi jeg tidvis er livredd), skal vi dele det med resten av verden litt etter litt.

Har også slike "herregud, hva har vi gjort"-tanker, men de har begynt å gå over litt nå. I begynnelsen var det helt ekstremt. Nesten anger.. Jeg grudde meg skikkelig til nattevåk, 2årstrass, barnehagemas og turte ikke engang å tenke på at barnet skal begynne på skole!! Men nå har jeg tenkt litt på det, bearbeidet det litt, sett andre barn, og nå gleder jeg meg til barnet er både 2-3-4 og 5 år. Ja, jeg gleder meg tilogmed til vi skal følge det til første skoledag. Jeg gleder meg til å se et barn som er mitt og kjæresten min sitt. Et barn som er oss to! Og for å være ekstra dyp nå i de sene kveldstimene, så er jeg skikkelig stolt og føler meg utrolig heldig som får lov til å "dele", oppdra, og bære et barn sammen med AKKURAT han jeg bor sammen med <3 Det skal jeg passe på å fortelle han i morgen :-)

Oisann, dette ble litt langt.. Men siden du spurte, så følte jeg for å være litt små-dyp og reflekterende ;-)
 
For å betrygge deg litt..

Jeg har en sønn på 4 år og jeg føler meg enda ikke som noe mor..! Synes det er helt rart å tenke på meg selv som mor,,Det høres gjerne horribelt ut, det har ingenting med at jeg ikke elsker han til døde, for det gjør jeg, men jeg føler meg litt som..en storesøster gjerne??! Klarer ikke helt fatte det der at han er min og sånt liksom.. Og nå er jeg snart tobarns mor..! rart..! Så gi deg litt tid du.. 
 
Åååh, her var det mange fine svar og tanker! Godt å se at jeg ikke er alene om dette..

Jeg føler det er helt merkelig når de følelsene folk viser meg når jeg forteller at jeg er gravid ikke helt stemmer over ens med mine egne følelser. Jeg har liksom vært der hvor jeg har reagert med sjokk og glede over at jeg faktisk er gravid. Spesielt etter ultralyden! Og jeg har også vært gjennom tanker som nesten kan virke som anger til tider. Men det er liksom der det stopper litt.. Jeg vet at det er noe spennende som skjer, det er noe inni magen min som skal bli større.. og etter hvert kanskje forandre livet mitt en hel del. Men lenger enn det greier jeg ikke å tenke. Og følelsene stopper også opp der.

Når folk i familien min sier "Du skal bli mamma!" Og tuller litt med hvordan livet mitt skal bli fremover med barnevogner og henting i barnehagen osv.. da kjenner jeg at jeg nesten blir irritert. For jeg er laaaaangt ifra der enda, og jeg kan ikke fatte at noen forventer at jeg skal være der enda heller?? 

Heldigvis har jeg fortsatt 6 mnd på å venne meg til tanken..Får håpe det skjer mye "modning" av meg som person og mamma i løpet av den perioden!

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp