Valg av bosted

checkitout

Flørter med forumet
Bor dere der dere vokste opp eller har dere havnet et helt annet sted?

Vi vurderer å flytte til en ny by, men det er jo litt skummelt også. Har noen en "suksess historie" fra å ha flyttet til et nytt sted?  ;)


emoticon
 
Har flytta litt rundt som singel, før jeg endte opp der han som nå er min samboer er bor siden han har en datter fra før som vi ikke ønsket å rykke opp fra skole og venner. Flaks for meg at det ikke er mer enn 25 min unna det opprinnlige hjemstedet mitt. Helt greit å bo her og mer sentralt enn der jeg er vokst opp.
 
Jeg flyttet rundt både i Norge og i utlandet i 12 år, før jeg endte opp på hjemplassen min igjen for et par år siden. Jeg er glad for å være hjemme igjen, det er trygt og godt å være her, men jeg er så utrolig glad for at jeg har prøvd å bo flere steder! Jeg tror du har mye igjen for å prøve deg andre plasser enn hjemplassen, og hvis du mistrives, så kan du vel bare flytte hjem igjen? :)
 
Jeg bor ca 27mil fra der jeg vokste opp
Jeg hadde kjøp barndomshjemme mitt da jeg traff mannen som da var i gang med å kjøpe et gårdsbruk der han hadde vokst opp. Så da var det ikke så mye valg å bo der jeg hadde bolig. Leiet ut barndomshjemme mitt i 2år og da solge vi det siden vi sleit med å finne leietagere som klarte å overholde når husleie og slikt skulle inn

Jeg trives her jeg bor,men savner ofte tilbake der jeg kom fra siden ho som jeg regner som bestevenn bor der. Blir mange tlf i løpet av uka til hverandre.
Men hadde ikke forandrett på å ikke flytte hitt, eneste er evnt at jeg angrer på at vi solgta barndomshjemme mitt.Vi hadde mange planer i forhold til det,men å lage en leilighett i kjelleren når vi var nerafor noe som ikke ble noe av
 
Mamma flyttet fra nordnorge til Oslo for ca 7 år siden. 
Nå er hun gift, har funnet seg nye gode venner og i det hele tatt. 
De to av barna hennes som ble med gjorde det bedre på skolen da de fikk begynne på en naturskole eller hva det het, og det var også godt for dem å få en stabil og god farsfigur i hus.

Skikkelig suksess der, vil jeg si.

Jeg selv opplever en mer middels suksess, jeg har flyttet til bygda sambo vokste opp i. Jeg trives såpass at vi skal bygge eget hus her, eller evt kjøpe hus, men jeg mangler venninner, for det er stort sett bare gutter her, og damene er veldig mye eldre. Jeg har jo en sosial omgangskrets da, og svigerfamilie som vi kommer supert overens med. Så håper jeg bare av bestevenninna mi ender opp med å flytte til sin kjærestes hjemplass, som er 30 min herfra. ^^
 

Jeg bor 4 timer unna med bil hjemstedet mitt. 

Kom hit pga kjærligheten, så har hans familie her.

Jeg hadde ikke turd å flytte nytt sted med mange ukjente med barn, fordi da er det ingen eller lite barnevakt og familie og lene seg til.

 
Flytta til Oslo rett etter vgs (60mil+), og har blitt her siden. Ikke angra en dag! :)
Bodd et par år i Østfold også i løpet av denne tiden. Er der mannen min er fra, og det var lettere for oss å komme inn på boligmarkedet der. Trivdes godt, men fint å være tilbake i Oslo asså..:)
Bodde forresten et halvår i trheim også, men det ble fort omgjort :P
 
Jeg bor i barndomshjemmet mitt, angrer ikke et sekund! :-)Men det er himla mye jobb å rehabilitere hele greia, rom for rom, mens vi bor her. Flytta hit fra en annen by så det var ikke sjans til å bo noe annet sted mens vi pusset opp. Så da går det treeeeigt...

Jeg har nå alle mine barne- og ungdomsvenner rundt meg og mannen har sine (av en eller annen grunn er omtrent alle mine venninner gift eller forlovet med en kar som mannen min er kompis med :-)

Så selv om vi savner det urbane miljøet i Bergen, bylivet, kinoen, veier med flere felt og god bussforbindelse, så er det her vi føler oss hjemme! Spesielt jeg, som har tråkket rundt her siden jeg kunne gå, lekt i hagen og i nærområdet. Spesielt stas er det å se sitt eget barn leke i den samme hagen! :-D
 
flytta litt fram og tilbake etter jeg flytta hjemmefra... nå har jeg bodd på sørlandet i snart 4 år + 2 år tidligere...
kjenner hjemlengselen hver eneste dag og har sagt til mannen at jeg vil flytte hjem før barna flytter hjemmefra......
 
Etter å ha bodd 21 år i samme kommune, flytta jeg til nabokommunen, tar vel ti min å kjøre fra mamma og pappa.  ...Jeg vil tilbake:P
 
Vi bor 7 minutt med bil fra mamma, og 2 minutt fra svigers.
Elsker å bo her, her har vi 70% av omgangskretsen vår i gangavstand (og de fleste har unger på alder med våre), svigers er bare en liten spasertur unna, og vi trenger ikke å planlegge noe som helst for at mamma skal komme på besøk til oss eller vi til henne - det er bare til å hoppe i bilen.
 
Har 2 jeg ;) Håper på den tredje når vi flytter hjem igjen. 

Første gang var jeg 17 og flyttet fra vestsiden av landet til østsiden, alene ;) Gikk veldig bra, og hadde 3 fantastiske år der. Deretter flyttet jeg nordover sammen med han som i dag er mannen min, gikk også veldig bra, vi trives utrolig godt... men når man har barn så merker man at det er over 200 mil til familien vår ;)
 
slapp alt og flytta 200 mil.. fra nordnorge til sørlandet..
savner såklart min familie og mine barndomsvenner, men angrer ikke. De man har nærmest er like "nær" uansett hvor mange mil det er imellom. tlf og internett gjør at det føles som jeg treffer de mer enn ofte nok hehe, og hjemplassen min er verdens kjedligste sted så vil ikke bo dær uansett hvor mange kjente og kjære som er dær..
men har lyst å flytte østover :)
 
Jeg vokste opp i ei veldig lita bygd. 3mil unna nærmeste tettsted. 12mil unna en by.
Da jeg var yngre var noe annet enn den lille bygda mi helt utenkelig, men da jeg kunne begynne å jobbe som 16-åring, fant jeg ut at jeg hadde godt av å komme meg til større steder. Nå har jeg bodd i Tromsø siden sommeren 2007, og kunne aldri tenke meg å flytte tilbake til bygda. Jeg har funnet ut jeg trives best i byen. Nå som vi har fått barn tenker vi likevel på at vi kanskje vil flytte til en mindre by eller et tettsted etterhvert. Bare fordi vi da har større sjanse for uteområde og hus.
Bare prøv det ut! Det er bedre å angre på ting du har gjort, enn å alltid lure på "what if..."
 
Back
Topp