Jeg er også førstegangsfødende med PTSD som følge av seksuelle overgrep i barndommen. Jeg hadde en missed abortion som gjorde at jeg fikk et voldsomt flashback for noen år siden. Dette gjorde meg veldig bevisst på at det er en reell sjanse for at riene kommer til å utløse flashbacks for meg under fødsel også.
Har tenkt veldig mye på dette og fått god hjelp og støtte av jordmor til å sortere tanker angående fødsel. Ønsker selv vaginal fødsel så langt det lar seg gjøre, men går inn i det med et åpent sinn med at jeg selv skal ha lav terskel for å be om epidural og eventuelt keisersnitt dersom jeg får flashbacks underveis og ikke greier å fortsette (jeg har vært i traumebehandling, er "ferdig behandlet" og lever godt med veldig mild PTSD nå).
Jeg har jobbet veldig mye underveis i svangerskapet med pusteteknikker, mindfulness og meditasjon som jeg tenker å ta med meg inn mot fødsel. Jeg har kjøpt fødselsforberedende kurs av Positiv Fødsel og synes dette er veldig bra og har hjulpet meg veldig å bevare roen i svangerskapet. Samboeren min kjenner meg godt og er også forberedt på hva som kan skje. Han har flere ganger vært tilstede når jeg har hatt flashbacks tidligere og er flink til å ta meg tilbake til "her og nå" og vi tenker å jobbe forebyggende sammen fra første rie, slik at jeg hele tiden blir påminnet hvor jeg er og at riene er positive og fører oss nærmere å møte babyen vår.
Nå vet jeg jo ikke om dette kommer til å ha noen effekt på hvordan fødselen faktisk blir, men jeg har ikke fødselsangst og tenker at det er viktig å få jobbet litt med tanker og følelser rundt fødsel og være realistisk med tanke på de erfaringene man har. For meg er det også viktig å ha tenkt gjennom dette og avtalt på forhånd, slik at det ikke blir fokus på traumene under fødselen.
Jordmor har også oppfordret meg til å skrive i fødebrevet at jeg har disse traumene og hva som er viktig for meg under fødsel. Her kommer jeg blant annet til å skrive at det er viktig for meg at jordmor ikke gjør undersøkelser/inngripen uten mitt informerte samtykke, at jeg trenger å bli sett og hørt og at jeg har behov for å bli tatt på alvor og møtt på en god og omsorgsfull måte. Jordmor kunne også skrive en henvisning/notat til sykehuset om dette, slik at de vet det på forhånd når jeg ringer når fødselen er i gang, og at hun kunne spesifisere at jeg trenger å ha med partneren under hele forløpet (og ikke bare aktiv fødsel i disse koronatider). Men sistnevnte er ikke sikkert hadde vært mulig hvis jeg skulle ha født på et større sykehus.
Jeg vil anbefale deg å tenke nøye gjennom hva DU ønsker og hva DU har behov for. Det høres ut som du føler du ikke har noe annet valg enn å føde vaginalt og at du ikke har fått så mye støtte på noe annet. Hvis du kjenner at en vaginal fødsel blir for mye for deg, så har du rett på å uttrykke dette og skal bli tatt på alvor dersom du heller ønsker deg planlagt keisersnitt. Heller ta en samtale for mye enn for lite og hør litt om fordeler og ulemper med vaginal fødsel vs keisersnitt i din situasjon osv.
Det er viktig at du føler deg trygg og ivaretatt både før, under og etter fødsel. Blir du ikke møtt, be om en annen lege/gynekolog/jordmor. Vi har også fritt sykehusvalg i Norge, så hvis du har et annet sykehus ikke så altfor langt unna kan du velge å føde der hvis du blir møtt på en bedre måte der. Jeg tenker i alle fall for min egen del at det viktigste for meg er å unngå så langt det lar seg gjøre at fødselen blir et nytt traume.
Lykke til, håper mine fødselsforberedende tanker kan hjelpe deg, selv om jeg ikke har opplevd noe fødsel enda
