Jeg har akkurat startet å prøve, og jeg sitter med en nagende følelse at det kommer til å ta en halv evighet.
Jeg har ventet 5 år på at min mann skal bli klar.
Jeg fyller 30 år i Februar, og da jeg var yngre så jeg liksom for meg at jeg på dette punktet enten ikke skulle ha barn, eller var ferdig med barn.
Det er jo vanlig at det tar hvertfall ett år før det klaffer, og når man i tillegg har problemer med syklus så er sjansene enda større for at det tar lenger tid.
Jeg prøver å få tankesettet av at det kommer til å ta tid, slik at jeg ikke blir så altfor skuffet om det tar det.
Folk i livet mitt vet ikke engang at jeg prøver, utenom søsteren min, som også ønsker seg en liten en..
Jeg skulle ønske jeg kunne jobbe, da hadde jeg hvertfall noe å fokusere på, men neida, jeg har store smerter, og er ufør, så da er det eneste jeg generelt sett kan gjøre er å sitte stille, dra til fysio, vente, se serier, lese bøker, strikke (til en baby som ikke engang er i nærheten av å finnes).
Jeg føler jeg må finne noe annet å fokusere på, jeg vil ikke at prøvingen skal bli hele livet mitt. Jeg vil ikke at det er det eneste jeg tenker på, fordi jeg tror jeg muligens kommer til \å bli litt gæren av det... 
