Våge å prøve igjen..?

[Forglemmegei8]

Hei,
Vi har to på 7 og 4. Mistet bittelillebror for ett år siden, uke 20. Hydrops foetalis (?) kalte de det, oppdaga mye væske rundt foster på OUL, to dager senere på UL på riksen hadde hjertet sluttet å slå. Forferdelig opplevelse, og etter alle prøver av meg og morkake og obduksjon var svaret at det ikke var noen svar. Ikke mulig å si noe om hva som forårsaket det. Og derfor minimal sjanse for at at det skal skje igjen. Likevel; jeg er livredd for å prøve igjen. Frem til nå ish har det ikke vært aktuelt for meg å tenke tanken en gang, jeg har ikke vært klar. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å lengte etter siste lille brikken i familien vår.. Samtidig er jeg altså livredd. Både for at alt skal gå bra, men også om vi egentlig orker!
Vet ikke helt hva jeg er ute etter, lufte litt tanker bare kanskje... Er det andre her som har mista til hydrops og prøvd igjen? Eller som har 3 eller flere og kan si at det går helt fint...?

 

[Vbt]

Det er tøft å prøve igjen kanskje spesielt når man har barn som er så store.
Vi har fått 3 nå med i underkant av 2 år mellom hver etter at vi mistet vår første. Med første etter vi mistet så var jeg veldig redd for at det skulle skje igjen (ingenting som tilsa fare for gjentakelse), med neste var angsten litt mindre, mens nå med siste var angsten der igjen, delvis fordi det denne gangen var ei jente (mistet jente, fikk 2 gutter før ei jente nå), men denne gangen var jeg mest engstelig for hvordan det ville påvirke gutta om vi mistet igjen.
Må ærlig innrømme at 3 unger under 4 hvorav en baby på 1 måned da korona lockdown startet har vært heftig, men det blir bedre, og de 2 største har mer og mer glede av hverandre

 

[Veivalsa]

Her hadde vi først en sa og så en dødfødsel, så jeg var mildt sagt livredd da jeg ble gravid for 3. Gang, for aldri før hadde et svangerskap ledet til et barn. Men jeg tror uansett at første svangerskap etter å ha mistet er veldig tøft selv om man skulle ha levende barn fra før, fordi tapsopplevelsen fra forrige svangerskap sitter så sterkt i, og en forbinder svangerskap først og fremst med at man ikke får med seg en baby hjem fra sykehuset.

Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd, men jeg hadde god nytte av psykisk helse-tilbudet til helsestasjonen og gikk jevnlig til psykolog gjennom svangerskapet. Å vite at jeg hadde et sted hvor jeg kunne snakke om og få litt forståelse og hjelp til å takle frykten synes jeg var godt. Sammen med tett oppfølging på sykehuset hele veien og gyn med henvisning fra lege i første trimester.

Men å prøve og å bli gravid igjen er såklart en risiko å ta, og har man vært på feil side av statistikken tidligere kjennes det mer sannsynlig ut at det skal kunne hende igjen, selv om det ikke stemmer.
Håper du finner ut av hva som blir riktig for deg