Uvirkelig følelse å være gravid

[Håpefuglen]

Hei. Har kjent på noko det siste dagane som eg gjerne ville dele. Etter å ha brukt litt over eit år på å bli gravid då eg mista to gonga i første trimester, så kjennes det uvirkelig ut å ha komt til veke 20. Har vore så redd for å miste igjen og er det framleis litt. Når eg hører andre velger ut farge på vogn og planlegger det praktiske rundt å få barn, virka det heilt rart for meg. Blir litt i "freeze" mode. Har ikkje klart å kjøpe ein ting til babyen, for tanken kva om det går galt er der. Har berre sagt det til nokon få på jobb, og klarer ikkje å gå i klær som viser graviditeten tydelig offentlig. Er det fleire som har det slik? Tips og triks for å bryte mønsteret. Ønsker alle ein fin kveld

 

[Sitronella]

Hei!

Jeg har ikke samme historikk som deg, men ville bare kommentere at jeg synes det er så forståelig Man bekymrer seg jo mye fordi det er så viktig for en. En føler kanskje en "forbereder" seg ved å ta bekymringer på forskudd, og beskytter seg ved å utsette gleden til det er "bankers"?

Jeg var en del bekymret 1.trimester og tenkte det skulle slippe etter den magiske 12-ukersgrensen. Men så var det jo bare å se rett videre til neste milepæl - "etter OUL, da kan jeg slappe av" liksom... Så innså jeg at nå har jeg på en måte "signed up" for en lifetime med worries/neste ting å bekymre seg for, og kanskje jeg må prøve å endre litt strategi i møte med det for å ikke slite meg ut. Og for å ikke frarøve meg selv det å være fornøyd med og sette pris på det som er fint i øyeblikket - vil jo ikke gå glipp av det Ikke så lett, men øver meg på å ta en dag om gangen og tillate meg selv å ta gleden på forskudd, hvertfall nå som vi er forbi 1.trimester og det er ganske sannsynlig og realistisk at ting går bra. (Men skal sies av vi har vært på 3 ultralyder, og har også tenkt at den ekstra tryggingen underveis var helt verdt det).

Så tenker jeg at om "det verste" skjer, så er jo det like fælt uansett, f.eks. om en har kjøpt barnevogn eller ikke kanskje, og jeg tror jo ikke egentlig på at man kan "jinxe" ting ved å være optimistisk/tidlig ute med planlegging (selv om det kan føles sånn).

Nå er det jo ikke noe bråhast rundt uke 20, men kanskje det å skaffe noe lite symbolsk til babyen, gradvis fortelle til flere etc, kan være med å gjøre det litt mer virkelig? Håper det kommer seg for deg snart - fin kveld til deg og

 

[NattevaktenA]

Hei
Kanskje ikke helt det samme hos oss, men vi slet også med å dele nyheten og var konstant bekymret. Vi måtte gjennom prøverørsbehandling 3 ganger til sammen og siden kona ble litt «dårlig» etter hvert forsøk så drog det ut i tiden. Vi ble gravid på 2 forsøk men mistet kort stund etter vi ble gravid, vi gledet oss og ikke minst familien, men lykken ble fort over. Etter 3 forsøk ble vi gravid igjen men denne gangen klarte vi ikke glede oss like mye. Kona tok test, det var svake strekker og hun trodde at testen var negativ. Vi holdte oss til 12ukers grensen. Denne gangen fikk vi beskjed av familien at vi ikke skulle kjøpe noe før hun var 7 mnd på vei i tilfelle noe skulle gå galt(det henge nok i kulturen). Men så begynte hjulet gå. Min mor kjøpte allerede barnevogn til oss (etter vi godkjente modellen) ved uke 13, noe vi syntes var veldig tidlig. Vi reiste på ferie så ble det igjen en liten innkjøp til barnet. Vi holdte det fremdeles hemmelig, kun nærmeste familiemedlemmer som fikk vite om graviditeten. Vi bestemte oss om å offentliggjøre graviditeten etter OUL i uke 18. For meg var det ganske uvirkelig at vi hadde kommet så langt i graviditeten, og bekymringene har kommet tilbake. Denne gangen gjaldt det mest om jeg vil klare å tjene nok til familien, har vi nok plass, må bilen byttes, er vi virkelig klare? Men vi kjente første spark i uke 19+5, noe jeg gleder meg hver gang kona ønsker jeg skal ta på magen. Vi begynte med innkjøp, vi gleder oss veldig og er fremdeles ikke helt klare på å bli foreldre Vi tar av og til privat ultralyd for å sjekke om alt er som det skal. Vi er nå midt i uke 21 og jeg føler at tiden går treg…

Alt blir bra