Uutholdelig venting

[Tredjemann123]

Fikk vite for noen uker siden at det kunne være noe feil med fosteret. Etter endeløse prøver som ikke har gitt svar på hva som er feil har legene likevel landet på at Det er noe alvorlig galt. Nå går vi og venter på abort/fødsel som skal skje på mandag. Er 23 uker på vei, og naturlig nok er det masse liv i magen. Akkurat nå føles bevegelsene som tortur. Hvordan skal man holde ut i to døgn med venting. Dette gjør bare så ufattelig vondt i hjertet! Er også veldig redd for dødstidspunktet og om vi blir vitne til dette siden de redder jo babyer ned til 23 uker. Noen som har erfaringer?

 

[Vanillaflower]

Fikk vite for noen uker siden at det kunne være noe feil med fosteret. Etter endeløse prøver som ikke har gitt svar på hva som er feil har legene likevel landet på at Det er noe alvorlig galt. Nå går vi og venter på abort/fødsel som skal skje på mandag. Er 23 uker på vei, og naturlig nok er det masse liv i magen. Akkurat nå føles bevegelsene som tortur. Hvordan skal man holde ut i to døgn med venting. Dette gjør bare så ufattelig vondt i hjertet! Er også veldig redd for dødstidspunktet og om vi blir vitne til dette siden de redder jo babyer ned til 23 uker. Noen som har erfaringer?

.
Huff, så trist å lese om at dere må gå gjennom dette
Om du lurer på noe som helst rundt prosessen så bare spør.

Vi fikk vite før jul at vår lille i magen manglet nyrer og alt fostervann var borte, måtte og gjennom en runde i systemet (innom annet sykehus, overlege o.s.v)

Jeg fødde en liten datter i uke 21+0.
Hun kom ut død, som helsepersonell tror jeg helt ærlig at det er hestedosen med morfin jeg selv fikk som trolig tok livet hennes før fødsel. (dette blir ren gjetning)
Jeg fikk cytotec 2 døgn før og kom tilbake og fikk tabletter på sykehuset, hun ble født i 18-19 tiden på kvelden.

 

[Tredjemann123]

Så trist med lille jenta deres.

Lurer på så mye akkurat nå, om vi skal se babyen eller om det bare gjør det enda verre. Hva kan man forvente i tiden etter fødselen? Melkespreng? Smerter? Psyke? Hormoner?
Føler litt på at man liksom er for kort på vei til å si at man har mistet et barn, selv om det er sånn det føles. Gruer meg til å møte folk i butikken, flakkende blikk, spørsmål om jeg har født, hvor barnevogna er osv.

Hvordan går det med deg nå?

 

[Vanillaflower]

Så trist med lille jenta deres.

Lurer på så mye akkurat nå, om vi skal se babyen eller om det bare gjør det enda verre. Hva kan man forvente i tiden etter fødselen? Melkespreng? Smerter? Psyke? Hormoner?
Føler litt på at man liksom er for kort på vei til å si at man har mistet et barn, selv om det er sånn det føles. Gruer meg til å møte folk i butikken, flakkende blikk, spørsmål om jeg har født, hvor barnevogna er osv.

Hvordan går det med deg nå?

Vi valgte å se henne/holde henne, om jeg angrer kun på at jeg ikke holdt henne ennå mer. Jeg har aldri hørt om noen som har angret på å se, men flere som har angret på å ikke gjøre det, men dette må dere kjenne på selv. Det er fryktelig tøft å se, men man får mer fred med seg selv i ettertid om man gjør det synes jeg.

Her kom melkespreng etter 2 dager, ikke alle får det, men de fleste tror jeg. For meg funket det å ta på sportsbh 24/7 i 1 uke ca.
Hormonene mine og psyken gikk så i kjelleren at det ikke kan beskrives, dette var rett oppunder jul i tillegg, så jeg følte i flere uker at jeg kun eksisterte for min datter på 7 år. Var helt jævlig i flere uker etterpå.

Det går mye bedre nå, jeg føler jeg lever igjen og har mange gode og fine dager.
Per nå er vår største utfordring mangelen på et nytt svangerskap,men det får vi bare klare å få til etterhvert

Det er tøft å møte folk etterpå, det var og tøft å måtte ringe rundt og fortelle venner/familie og at vi måtte avbryte.
Tror man bare må tenke at når alle man egentlig bryr seg om vet det, så får bare naboen og mannen i gata tenke og glo så mye dem vil

 

[Forglemmegei8]

Så trist med lille jenta deres.

Lurer på så mye akkurat nå, om vi skal se babyen eller om det bare gjør det enda verre. Hva kan man forvente i tiden etter fødselen? Melkespreng? Smerter? Psyke? Hormoner?
Føler litt på at man liksom er for kort på vei til å si at man har mistet et barn, selv om det er sånn det føles. Gruer meg til å møte folk i butikken, flakkende blikk, spørsmål om jeg har født, hvor barnevogna er osv.

Hvordan går det med deg nå?

Uff, så fælt å høre om det du må gjennom Vi mistet vår bittelillebror i uke 20 for ett år siden, det er uten tvil det verste jeg har vært gjennom. Han var død når han kom, det visste vi siden vi hadde sett at hjertet hadde sluttet å slå på UL en uke tidligere. Selve fødselen tok umenneskelig lang tid med meg, 5 døgn fra første pille. Det var en fryktelig opplevelse. Men det var ikke særlig fysisk vondt, fikk heller ikke noe særlig smertestillende. Vi så han, men holdt han ikke. Jeg var så ute av meg selv at jeg ikke ville det. Men jeg angrer ikke. Dette blir helt opp til hver enkelt.
Tiden etter fødsel var veldig tøff for meg, veldig melkespreng en god stund..og hormoner og psyken var helt på bærtur. Turte ikke gå på butikken eller ut blant folk i det hele tatt. Jeg er glad i å trene og være ute, så fant mye trøst i løping og skogen i den perioden.. To gode venninner jeg snakket noe med i telefonen. Og en helt fantastisk mann.
Og - du er ikke for kort på vei for å si at du har mistet et barn, for det har du.... Ingen som ikke har vært i den situasjonen kan tenke seg til hvordan det er. Til slutt (snakk om 3-4 mnd) fikk jeg styrken til å drite i alle rundt og bare dra på butikken å la folk glo..
Sender deg masse styrkeklemmer! Ta vare på hverandre i denne tiden

 

[Mamma til 2+1]

Hvordan går det med deg? Har havnet i akkurat samme situasjon.... Gravid med nr 3UL for en uke siden hvor de oppdaget flere avvik. På St. Olav fant de en alvorlig hjertefeil på vår lille gutt. Skal tilbake nå på tirsdag for å få endelig diagnose, men forventer ingenting annet. Da blir det å gjennomgå senabort..... Helt grusomt