Hei!
vet ikke helt hvor jeg vil med denne tråden annet enn at jeg nok har behov for å få blåst litt ut.. Jeg er fortsatt hjemme med minstemann på 13 mnd. Har to barn til på 7 og 12 år. Det jeg sliter med nå er at jeg rett og slett er totalt utslitt. Minste har fått to jeksler på halvannen uke i tillegg til å ha vært forkjølet og jeg har pga dette ikke sovet mer enn en time i strekk i et par uker, med unntak av halvannen time ekstra på øyet en av dagene i helga. I tillegg er han en ordentlig liten turbo, dvs er ikke i ro et sekund av tiden han er våken. Fyker da gjerne rundt og roter til det han klarer men er heldigvis som regel i godt humør. Det er likevel et skikkelig tempo som gjør det slitsomt å holde følge. I alle fall når far jobber mye og det er jeg som stort sett gjør alt i huset i tillegg til oppfølging av de andre barna (far følger til en trening i uka). Jeg står også for legging av minste og har gjort det siden han ble født da han fortsatt får pupp. Svigermor bor i samme by mens mine foreldre bor i en annen by. Jeg skulle virkelig ønske at noen av dem kunne være litt til hjelp for det er de virkelig ikke. Jeg vet at man ikke kan kreve at noen skal stille opp og at man ikke kan forvente dette, men skulle bare ønsket at dette kunne skjedd innimellom når jeg lufter hva jeg står i og hvordan jeg har det uten at jeg må komme med konkrete ønsker. Kanskje er det urimelig av meg..? Svigermor har vel passet minstemann en håndfull ganger iløpet av dette året og da en times tid etter jeg har spurt om hjelp til pass da jeg eks.hadde time hos tannlege. Når jeg nå i helga luftet litt hvordan jeg hadde det etter spørsmål fikk jeg bare de standard svarene om at faren var like aktiv, hvor mye hun hadde å stå i når barna hennes var små og at jeg må da bare gå og legge meg. Tror hun virkelig at jeg ikke har tenkt tanken? Blir også bare så provosert når mamma på telefonen sier at det går over og prøv å sov når han sover. Ja jeg vet, men det er faktisk ikke så lett å skulle stå i det alene dag ut og dag inn. Jeg luftet min frustrasjon for samboeren min i kveld. Han er fullstendig klar over at jeg har mye å stå i og har dårlig samvittighet for at han ikke kan bidra mer per nå. Han har slitt en del psykisk tidligere og dette er fortsatt sårbart så har ikke pushet han noe særlig. Da jeg sa at jeg synes det er litt rart at svigermor som bor i samme by aldri selv spør om hun kan hjelpe til med noe så sier han at han kan spørre. Kjenner at jeg får en dårlig følelse av at man må mase sånn når jeg mange ganger for uttrykk for hva jeg trenger. Uff dette ble langt.. Hva tenker dere, er jeg urimelig?
vet ikke helt hvor jeg vil med denne tråden annet enn at jeg nok har behov for å få blåst litt ut.. Jeg er fortsatt hjemme med minstemann på 13 mnd. Har to barn til på 7 og 12 år. Det jeg sliter med nå er at jeg rett og slett er totalt utslitt. Minste har fått to jeksler på halvannen uke i tillegg til å ha vært forkjølet og jeg har pga dette ikke sovet mer enn en time i strekk i et par uker, med unntak av halvannen time ekstra på øyet en av dagene i helga. I tillegg er han en ordentlig liten turbo, dvs er ikke i ro et sekund av tiden han er våken. Fyker da gjerne rundt og roter til det han klarer men er heldigvis som regel i godt humør. Det er likevel et skikkelig tempo som gjør det slitsomt å holde følge. I alle fall når far jobber mye og det er jeg som stort sett gjør alt i huset i tillegg til oppfølging av de andre barna (far følger til en trening i uka). Jeg står også for legging av minste og har gjort det siden han ble født da han fortsatt får pupp. Svigermor bor i samme by mens mine foreldre bor i en annen by. Jeg skulle virkelig ønske at noen av dem kunne være litt til hjelp for det er de virkelig ikke. Jeg vet at man ikke kan kreve at noen skal stille opp og at man ikke kan forvente dette, men skulle bare ønsket at dette kunne skjedd innimellom når jeg lufter hva jeg står i og hvordan jeg har det uten at jeg må komme med konkrete ønsker. Kanskje er det urimelig av meg..? Svigermor har vel passet minstemann en håndfull ganger iløpet av dette året og da en times tid etter jeg har spurt om hjelp til pass da jeg eks.hadde time hos tannlege. Når jeg nå i helga luftet litt hvordan jeg hadde det etter spørsmål fikk jeg bare de standard svarene om at faren var like aktiv, hvor mye hun hadde å stå i når barna hennes var små og at jeg må da bare gå og legge meg. Tror hun virkelig at jeg ikke har tenkt tanken? Blir også bare så provosert når mamma på telefonen sier at det går over og prøv å sov når han sover. Ja jeg vet, men det er faktisk ikke så lett å skulle stå i det alene dag ut og dag inn. Jeg luftet min frustrasjon for samboeren min i kveld. Han er fullstendig klar over at jeg har mye å stå i og har dårlig samvittighet for at han ikke kan bidra mer per nå. Han har slitt en del psykisk tidligere og dette er fortsatt sårbart så har ikke pushet han noe særlig. Da jeg sa at jeg synes det er litt rart at svigermor som bor i samme by aldri selv spør om hun kan hjelpe til med noe så sier han at han kan spørre. Kjenner at jeg får en dårlig følelse av at man må mase sånn når jeg mange ganger for uttrykk for hva jeg trenger. Uff dette ble langt.. Hva tenker dere, er jeg urimelig?
