I følge tilknytningsteori kan manglende tilknytning i spedbarnsperioden gi varig utrygge barn. Dette betyr at barn som lærer seg at grunnleggende behov (mat, varme, fysisk nærhet) ikke blir møtt, også lærer seg at de ikke kan forvente hjelp og støtte når de trenger det resten av livet, rett og slett at de ikke kan stole på noen andre enn seg selv.
Et av tegnene på dårlig tilknyttede barn kan faktisk være barn som virker veldig selvstendige (som små); barn med "normal" tilknytning vil se foreldrene (eller nære omsorgspersoner) som en "trygg havn", og vil typisk bevege seg gradvis lenger og lenger vekk fra dem i trygge omgivelser, mens de stadig vender tilbake for å søke trygghet/forsikre seg om at mam/pap er der.
Barn som mangler en slik tilknytning kan virke helt uredde fordi de bare krabber/vandrer avgårde uten dette behovet for å "stikke innom" foreldrene for litt betryggende nærhet, mens det altså KAN være et tegn på at de MANGLER hele konseptet "trygg havn", og ikke har noe/noen som de kan søke trygghet, nærhet og trøst hos.
Det er altså ikke alltid de barna som virker redde/skremte/klengete som er de utrygge barna; det er mange måter det kan komme til uttrykk på som ikke alltid er så lett å se, og ofte ikke oppdages før man får barn med problemadferd i skolealder/senere.
