abrakad
Forelsket i forumet
Hei..
Jeg står i en ufattelig vanskelig situasjon og trenger å få lufte litt, kanskje få noen råd. Vet ikke helt hva jeg trenger, kanskje en ferie.. Dette blir et langt og rotete innlegg, beklager det.
Jeg og min kjære har vert sammen i 13 år. Bygget oss hus, kjøpt bil, laget hele livet vårt sammen. Vi ble kjærester når jeg var 17 og han var 19. Min store drømmemann, lyttet, forståelsesfull, snill med alle rundt seg, behandlet meg som en prinsesse. Vi hadde det så fint. Så begynte reisen med å få barn. Vi var prøvere i 5 år, han var så snill og den omsorgen jeg fikk under alle spontanabortene mine var helt utrolig.
Så kom endelig babyen. Jeg har mast lenge på han om å dra til psykolog for ADHD. mange i min familie (ikke meg) har ADHD og jeg skjønte det med en gang vi møttes at han har også adhd.
Babyen kom ja og han taklet det ok. Jeg tok nettene så han fikk sove (adhd og søvn dere som vet dere vet. Han hadde ikke begynt til psykolog enda da, men somsagt jeg visste. Når han sover dårlig fungerer han ikke i det hele tatt) så jeg tok nettene, ingen problem for meg. Veldig grei baby. Så begynte det å bli mer gråting og signaler fra vår gutt. De første 4 mnd gråt han veldig veldig lite. Uansett, han reagerte med sinne og uro når baby gråt, taklet ikke den høye lyden. Aldri gjort noe fysisk, nei nei! Men måtte forlate rommet i sinne pga "bråket". Så begynte meningene hos baby og tidlig "trass". Taklet det enda værre. Det var her jeg satte ned foten og sa nå drar du til psykolog og får medisin. (sinne og adhd)
Han var enig. Han var redd han skulle ta sinnet ut på barnet. Aldri skreket, ropt eller lignende til barnet. Men han var redd det kunne skje. Fikk time og det var ikke mange timene hos psykolog før han fikk diagnose og medisin. Fungerte fint en stund, taklet "bråk" og krangling med mini litt bedre. Men så for 2 år siden skjedde det noe med min kjære. Vet ikke hva, nesten deprimert. Sinneutbrudd, må kjøre seg en tur for å roe seg ned. - Igjen må understreke at han har aldri lagt en hånd på meg eller barnet og aldri skreket til barnet, bare så det er helt klinkende klart!
Men han lever i en periode i en egen boble av elendighet, frustrasjon og nedstemthet. Dette varer kanskje en uke, også er det en uke nesten normal. Ikke helt normal det har han ikke vært på 2-3 år. Han har vært så nedstemt at han sier "jeg tror jeg bare flytter ut fordi jeg er ikke bra for dere. Stakkars barn som må ha en sånn pappa" og etter noen dager leker de og har det så fint. I det siste har de dårlige periodene vart lengre og de gode dagene er 2-3 stykker før det er samme nedstemtheten igjen. Ikke inne å spiser lunsj med sine kollegaer (var veldig veldig sosial før) har faktisk dratt hjem fra jobb fordi han ikke klarer. Klarer ikke motgang i det hele tatt. Klarer ikke når barnet sutrer og er sliten og trenger ekstra oppmerksomhet/ kos. Klarer ikke mye følelser fra barnet, reagerer med å hoffe.
Sitter på telefonen og er helt rar i blikket, henger ikke med. Mini merker såklart dette og er veldig blanding mellom å forgude pappa og bli irritert rundt han (avhengig av humør på far). Forståelig nok, jeg begynner også å bli helt utslitt. Kan ikke gjøre noe på ettermiddagene lengre, dra ut med noen på formiddagen en lørdag/ søndag fordi far sier selv at han vil ikke være alene med han i tilfelle han ikke greier å styre seg. (styre seg som i må gå ut av rommet, humør) IKKE fysisk styre seg. Vær så snill og fårstå du som leser at jeg er ikke redd han skal gjøre oss noe fysisk. Det er den psykiske delen. Han er ikke tilstede i rommet. Og han ønsker ikke være alene med mini. Må legge til jeg vaks opp med en alkoholisert pappa. Min mor visste ikke det og sendte meg dit annenhver helg, jeg turte ikke si ifra hvordan ståa var hjemme. Så jeg respekterer og er veldig takknemlig for at min kjære sier det som det er. Og for barnets beste så er jeg alltid til stede. Vi er ofte hos min mor etter barnehage og jobb, fordi stemningen hjemme er så tragisk.
Jeg har flere ganger prøvd å få han til psykolog igjen. Til slutt merket sjefen hans at det var noe, og tok han til side. Sa at nå drar du til lege og får henvisning. Utrolig nok så gjorde han det. Henvisningen fikk han i papirform. Var hos bedriftshelsetjeneste, vet ikke om det var derfor?
Dette var rett etter jul. Den er enda ikke sendt inn. Han leser på nett og finner ut selv at han er bipolar. Min stefar var også bipolar - dette virker ikke for meg som bipolar lidelse. Uansett. Han drar altså ikke til psykologi fordi han mener det er like ille som døden å få en bipolar lidelse. Jeg blir så sint, lei meg og oppgitt at jeg har ikke ord. Så noen bokstaver på et papir og en pille som kan gjøre livet vårt bra Igjen er ikke godt nok? Det er ikke verdt det for vår sønns fremtid å ha en tilstedeværende pappa - selv om det står noen bokstaver på et ark? Tydeligvis ikke. Han er livredd den diagnosen, han er livredd medisinene for bipolar. Jeg tror han er utbrent og deprimert.
Jeg er så fattig for ord. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Livet vårt er sammen, huset, barnet, alt vi har er vårt liv sammen. Min beste venn, pappaen til mitt barn. Jeg gråter hver kveld. Er så fortvilet. Når jeg spør om han kan sende det inn så sier han "slutt og mase" ikveld ble jeg lei meg igjen og sa "mase? Dette er mitt liv og vår sønns liv det er snakk om. Jeg har rett til å blande meg, bry meg og pushe for å få det normalt igjen" så svarer han "jeg har sagt det før, jeg kan godt flytte ut! Vet jeg bare ødelegger dere" så gikk han å la seg.
Jeg står i en ufattelig vanskelig situasjon og trenger å få lufte litt, kanskje få noen råd. Vet ikke helt hva jeg trenger, kanskje en ferie.. Dette blir et langt og rotete innlegg, beklager det.
Jeg og min kjære har vert sammen i 13 år. Bygget oss hus, kjøpt bil, laget hele livet vårt sammen. Vi ble kjærester når jeg var 17 og han var 19. Min store drømmemann, lyttet, forståelsesfull, snill med alle rundt seg, behandlet meg som en prinsesse. Vi hadde det så fint. Så begynte reisen med å få barn. Vi var prøvere i 5 år, han var så snill og den omsorgen jeg fikk under alle spontanabortene mine var helt utrolig.
Så kom endelig babyen. Jeg har mast lenge på han om å dra til psykolog for ADHD. mange i min familie (ikke meg) har ADHD og jeg skjønte det med en gang vi møttes at han har også adhd.
Babyen kom ja og han taklet det ok. Jeg tok nettene så han fikk sove (adhd og søvn dere som vet dere vet. Han hadde ikke begynt til psykolog enda da, men somsagt jeg visste. Når han sover dårlig fungerer han ikke i det hele tatt) så jeg tok nettene, ingen problem for meg. Veldig grei baby. Så begynte det å bli mer gråting og signaler fra vår gutt. De første 4 mnd gråt han veldig veldig lite. Uansett, han reagerte med sinne og uro når baby gråt, taklet ikke den høye lyden. Aldri gjort noe fysisk, nei nei! Men måtte forlate rommet i sinne pga "bråket". Så begynte meningene hos baby og tidlig "trass". Taklet det enda værre. Det var her jeg satte ned foten og sa nå drar du til psykolog og får medisin. (sinne og adhd)
Han var enig. Han var redd han skulle ta sinnet ut på barnet. Aldri skreket, ropt eller lignende til barnet. Men han var redd det kunne skje. Fikk time og det var ikke mange timene hos psykolog før han fikk diagnose og medisin. Fungerte fint en stund, taklet "bråk" og krangling med mini litt bedre. Men så for 2 år siden skjedde det noe med min kjære. Vet ikke hva, nesten deprimert. Sinneutbrudd, må kjøre seg en tur for å roe seg ned. - Igjen må understreke at han har aldri lagt en hånd på meg eller barnet og aldri skreket til barnet, bare så det er helt klinkende klart!
Men han lever i en periode i en egen boble av elendighet, frustrasjon og nedstemthet. Dette varer kanskje en uke, også er det en uke nesten normal. Ikke helt normal det har han ikke vært på 2-3 år. Han har vært så nedstemt at han sier "jeg tror jeg bare flytter ut fordi jeg er ikke bra for dere. Stakkars barn som må ha en sånn pappa" og etter noen dager leker de og har det så fint. I det siste har de dårlige periodene vart lengre og de gode dagene er 2-3 stykker før det er samme nedstemtheten igjen. Ikke inne å spiser lunsj med sine kollegaer (var veldig veldig sosial før) har faktisk dratt hjem fra jobb fordi han ikke klarer. Klarer ikke motgang i det hele tatt. Klarer ikke når barnet sutrer og er sliten og trenger ekstra oppmerksomhet/ kos. Klarer ikke mye følelser fra barnet, reagerer med å hoffe.
Sitter på telefonen og er helt rar i blikket, henger ikke med. Mini merker såklart dette og er veldig blanding mellom å forgude pappa og bli irritert rundt han (avhengig av humør på far). Forståelig nok, jeg begynner også å bli helt utslitt. Kan ikke gjøre noe på ettermiddagene lengre, dra ut med noen på formiddagen en lørdag/ søndag fordi far sier selv at han vil ikke være alene med han i tilfelle han ikke greier å styre seg. (styre seg som i må gå ut av rommet, humør) IKKE fysisk styre seg. Vær så snill og fårstå du som leser at jeg er ikke redd han skal gjøre oss noe fysisk. Det er den psykiske delen. Han er ikke tilstede i rommet. Og han ønsker ikke være alene med mini. Må legge til jeg vaks opp med en alkoholisert pappa. Min mor visste ikke det og sendte meg dit annenhver helg, jeg turte ikke si ifra hvordan ståa var hjemme. Så jeg respekterer og er veldig takknemlig for at min kjære sier det som det er. Og for barnets beste så er jeg alltid til stede. Vi er ofte hos min mor etter barnehage og jobb, fordi stemningen hjemme er så tragisk.
Jeg har flere ganger prøvd å få han til psykolog igjen. Til slutt merket sjefen hans at det var noe, og tok han til side. Sa at nå drar du til lege og får henvisning. Utrolig nok så gjorde han det. Henvisningen fikk han i papirform. Var hos bedriftshelsetjeneste, vet ikke om det var derfor?
Dette var rett etter jul. Den er enda ikke sendt inn. Han leser på nett og finner ut selv at han er bipolar. Min stefar var også bipolar - dette virker ikke for meg som bipolar lidelse. Uansett. Han drar altså ikke til psykologi fordi han mener det er like ille som døden å få en bipolar lidelse. Jeg blir så sint, lei meg og oppgitt at jeg har ikke ord. Så noen bokstaver på et papir og en pille som kan gjøre livet vårt bra Igjen er ikke godt nok? Det er ikke verdt det for vår sønns fremtid å ha en tilstedeværende pappa - selv om det står noen bokstaver på et ark? Tydeligvis ikke. Han er livredd den diagnosen, han er livredd medisinene for bipolar. Jeg tror han er utbrent og deprimert.
Jeg er så fattig for ord. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Livet vårt er sammen, huset, barnet, alt vi har er vårt liv sammen. Min beste venn, pappaen til mitt barn. Jeg gråter hver kveld. Er så fortvilet. Når jeg spør om han kan sende det inn så sier han "slutt og mase" ikveld ble jeg lei meg igjen og sa "mase? Dette er mitt liv og vår sønns liv det er snakk om. Jeg har rett til å blande meg, bry meg og pushe for å få det normalt igjen" så svarer han "jeg har sagt det før, jeg kan godt flytte ut! Vet jeg bare ødelegger dere" så gikk han å la seg.
