Labbelis
Dattermamma
Hei
Jeg er nå en mor med usannsynlig dårlig samvittighet - og det skulle bare mangle. Jeg har en datter på 7,5 måneder. Hun er ganske krevende i forhold til både energinivå og lydnivå, og slik har hun vært hele sitt liv. På natten sover hun for så vidt godt, men hun våkner en del og gråter. Som oftest hjelper det å bare gi henne smokken også hjelpe henne å snu seg på siden for å sove videre, mens andre ganger må hun trøstes litt mer (strykes på eller tas opp for å hjelpe med luft eller lignende). Hun har ikke lenger behov for pupp på natta, og har vært avvent dette en liten stund. Hun har sovet på eget rom i litt over en måned, og det har fungert veldig bra søvnmessig for liten og stor.
Men nå kommer årsaken til min fryktelig dårlige samvittighet. I natt våknet hun som vanlig flere ganger rundt midnatt. Jeg var oppe og ga henne smokken et par ganger, og hun våknet igjen kort tid etter at jeg hadde lagt meg i egen seng. Dermed ble jeg værende på rommet hennes en liten stund etter tredje gang hun hadde fått smokken, for å forsikre meg om at hun nå sovnet tungt. Jeg tuslet i seng igjen. Jeg våknet ikke før klokken var nesten 07 på morgenen igjen, og oppdaget at babycallen jeg har ved sengen var AVSLÅTT! Enten har jeg glemt å slå den på når jeg la meg igjen ved midnatt, eller så har jeg slått den av i søvne. Uansett krise! I all hast kom jeg meg inn på rommet til jenta mi, og finner henne sovende på mage, oppå dyna si! Det var 17 grader på rommet (hun liker å ha det kaldt), og sokkene hadde hun sparket av seg. Når jeg løftet henne opp var hun iskald og helt stille (VELDIG ulikt henne). Jeg holdt henne i armene mine og snakket med henne mens jeg selv gråt av enormt dårlig samvittighet overfor den lille klumpen... Jeg la meg sammen med henne i egen seng for å gi henne pupp og varme henne. Etterhvert ble det lyd i henne, men langt fra slik hun vanligvis er.
Min teori er at hun kanskje har våknet bare kort tid etter midnatt for alt jeg vet, og grått. Ingen har kommet, og hun har snudd seg i sengen og krabbet rundt som hun pleier å gjøre, mens hun gråter fortvilt! Verken mamma eller pappa har hørt henne, selv om vi sover i naborommet. Og KUN fordi elva ved siden av huset er stor og brusende på grunn av mye regn i det siste... Hun har grått og grått, sannsynligvis veldig lenge - for hun er utholdende! Men så har hun utmattet sovnet på mage etterhvert (også noe hun aldri greier ellers), for hun klarer ikke snu seg på rygg igjen. Hun har opplevd det største svik et barn etter min mening kan oppleve, og jeg er ekstremt redd for hva det har gjort med jenta vår! Hun har tidligere vært veldig tillitsfull, og har ikke hatt vanskeligheter for å legge seg om kveldene. Hun har vært glad i senga si, og har også sovet dagsblundene her. Men i dag har jeg erfart at hun ikke vil legge seg i senga si, og hun gråter når jeg forsøker. Jeg trøster henne både i senga og i armene mine, men protesten er like stor uansett. Hun sovner til slutt, men det er etter byssing og trøst i armene mine.
Det jeg ønsker å vite er rett og slett; tror du at datteren vår har fått et uopprettelig mentalt arr på grunn av denne hendelsen? Og har du tips til hva vi eventuelt kan gjøre for å bedre tilliten?
Vennlig hilsen sliten, dårlig mamma.
Jeg er nå en mor med usannsynlig dårlig samvittighet - og det skulle bare mangle. Jeg har en datter på 7,5 måneder. Hun er ganske krevende i forhold til både energinivå og lydnivå, og slik har hun vært hele sitt liv. På natten sover hun for så vidt godt, men hun våkner en del og gråter. Som oftest hjelper det å bare gi henne smokken også hjelpe henne å snu seg på siden for å sove videre, mens andre ganger må hun trøstes litt mer (strykes på eller tas opp for å hjelpe med luft eller lignende). Hun har ikke lenger behov for pupp på natta, og har vært avvent dette en liten stund. Hun har sovet på eget rom i litt over en måned, og det har fungert veldig bra søvnmessig for liten og stor.
Men nå kommer årsaken til min fryktelig dårlige samvittighet. I natt våknet hun som vanlig flere ganger rundt midnatt. Jeg var oppe og ga henne smokken et par ganger, og hun våknet igjen kort tid etter at jeg hadde lagt meg i egen seng. Dermed ble jeg værende på rommet hennes en liten stund etter tredje gang hun hadde fått smokken, for å forsikre meg om at hun nå sovnet tungt. Jeg tuslet i seng igjen. Jeg våknet ikke før klokken var nesten 07 på morgenen igjen, og oppdaget at babycallen jeg har ved sengen var AVSLÅTT! Enten har jeg glemt å slå den på når jeg la meg igjen ved midnatt, eller så har jeg slått den av i søvne. Uansett krise! I all hast kom jeg meg inn på rommet til jenta mi, og finner henne sovende på mage, oppå dyna si! Det var 17 grader på rommet (hun liker å ha det kaldt), og sokkene hadde hun sparket av seg. Når jeg løftet henne opp var hun iskald og helt stille (VELDIG ulikt henne). Jeg holdt henne i armene mine og snakket med henne mens jeg selv gråt av enormt dårlig samvittighet overfor den lille klumpen... Jeg la meg sammen med henne i egen seng for å gi henne pupp og varme henne. Etterhvert ble det lyd i henne, men langt fra slik hun vanligvis er.
Min teori er at hun kanskje har våknet bare kort tid etter midnatt for alt jeg vet, og grått. Ingen har kommet, og hun har snudd seg i sengen og krabbet rundt som hun pleier å gjøre, mens hun gråter fortvilt! Verken mamma eller pappa har hørt henne, selv om vi sover i naborommet. Og KUN fordi elva ved siden av huset er stor og brusende på grunn av mye regn i det siste... Hun har grått og grått, sannsynligvis veldig lenge - for hun er utholdende! Men så har hun utmattet sovnet på mage etterhvert (også noe hun aldri greier ellers), for hun klarer ikke snu seg på rygg igjen. Hun har opplevd det største svik et barn etter min mening kan oppleve, og jeg er ekstremt redd for hva det har gjort med jenta vår! Hun har tidligere vært veldig tillitsfull, og har ikke hatt vanskeligheter for å legge seg om kveldene. Hun har vært glad i senga si, og har også sovet dagsblundene her. Men i dag har jeg erfart at hun ikke vil legge seg i senga si, og hun gråter når jeg forsøker. Jeg trøster henne både i senga og i armene mine, men protesten er like stor uansett. Hun sovner til slutt, men det er etter byssing og trøst i armene mine.
Det jeg ønsker å vite er rett og slett; tror du at datteren vår har fått et uopprettelig mentalt arr på grunn av denne hendelsen? Og har du tips til hva vi eventuelt kan gjøre for å bedre tilliten?
Vennlig hilsen sliten, dårlig mamma.
for en fæl opplevelse! Men når det er sagt så tror jeg nok det vil gå bra med datteren deres, hun ble nok litt skremt kanskje men tror der vil rette seg opp igjen
