Utfordringer

Mann27

Første møte med forumet
Hei.
Jeg syntes dette er ekstremt vanskelig og kommer hit for å søke hjelp/råd.

Jeg og samboeren min fikk barn sammen i november, halvveis planlagt. Var ikke supergira, men når hun kom til verden ble jeg helt betatt. En liten avsporing, men det er så.

Hun har et barn fra et tidligere forhold. En gutt på 9. Jeg anser han som bortskjemt, og har fått gjort som han ville hele livet. Jeg har prøvd å satt han på plass flere ganger, men blir hele tiden overprøvd av samboeren. Det har gjort at han ikke hører så mye på meg.

Hun er litt av samme kaliberet, bortskjemt, litt utakknemlig, og veldig kontrollerende. Hun har sjelden noe positivt å komme med, men har selvfølgelig noen gode kvaliteter også. Jeg kjenner heller ikke noen følelser for henne lenger, men jeg er jo glad i henne på en måte.

Jeg er litt sånn at jeg angrer nesten på at vi fikk barn(misforstå meg rett), da det ikke er så lett å skille lag.

Jeg er nå i den situasjonen at jeg ønsker å avslutte forholdet, det gnager ekstremt på meg, og er egentlig veldig lei og har vurdert det lenge. Har tatt opp ting flere ganger, men der blir aldri gjort noe, selv om hun er enig. Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg ikke vært i tvil, men jeg er livredd for å miste kontakten med henne.

Hva ville dere gjort? Hun er 8 mnd. Nå. Ville dere avsluttet, ventet til hun ble større eller andre forslag?

Og hvilke rettigheter har man for samvær med barnet? Jeg har lyst til å gjøre det som blir best for babyen.
 
Det er alltids vanskelig med brudd når det er barn involvert. Samtidig mener jeg at å holde ut med noen "for barnas skyld" er en dårlig løsning. Jo lengre man tvinger seg i et samliv man slett ikke ønsker, jo mer negative følelser og samspill kan man få.

Hvis du går fra mor til barnet ditt vil alle tjene på at dere to kan samarbeide. Da hjelper det å ikke hate og avsky den andre. Du må også være forberedt på å svelge kameler og velge dine kamper med stor omhu.

Du har like mye rett til å være sammen med barnet ditt som mora har. Samtidig er dattera liten og vil antageligvis ha preferanse for mora si en stund til. Hvis dere får til samarbeidet kan en 50/50 deling av samværet kanskje være noe for dere senere.

Men først bør du ta opp dette med moren og jeg vil anbefale veiledning, eksempelvis fra familievernkontoret i kommunen. Hvis hun ikke vil være med, kan du dra dit alene.

Samlivsbrudd er en kjip prosess, men av og til nødvendig. Lykke til.

(Basert på egne erfaringer, ble lykkelig skilt i slutten av 20-åra. Samarbeider godt med far og er samtidig veldig glad for å slippe å ha noe med han å gjøre hver eneste bidige dag)
 
Hei.
Jeg syntes dette er ekstremt vanskelig og kommer hit for å søke hjelp/råd.

Jeg og samboeren min fikk barn sammen i november, halvveis planlagt. Var ikke supergira, men når hun kom til verden ble jeg helt betatt. En liten avsporing, men det er så.

Hun har et barn fra et tidligere forhold. En gutt på 9. Jeg anser han som bortskjemt, og har fått gjort som han ville hele livet. Jeg har prøvd å satt han på plass flere ganger, men blir hele tiden overprøvd av samboeren. Det har gjort at han ikke hører så mye på meg.

Hun er litt av samme kaliberet, bortskjemt, litt utakknemlig, og veldig kontrollerende. Hun har sjelden noe positivt å komme med, men har selvfølgelig noen gode kvaliteter også. Jeg kjenner heller ikke noen følelser for henne lenger, men jeg er jo glad i henne på en måte.

Jeg er litt sånn at jeg angrer nesten på at vi fikk barn(misforstå meg rett), da det ikke er så lett å skille lag.

Jeg er nå i den situasjonen at jeg ønsker å avslutte forholdet, det gnager ekstremt på meg, og er egentlig veldig lei og har vurdert det lenge. Har tatt opp ting flere ganger, men der blir aldri gjort noe, selv om hun er enig. Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg ikke vært i tvil, men jeg er livredd for å miste kontakten med henne.

Hva ville dere gjort? Hun er 8 mnd. Nå. Ville dere avsluttet, ventet til hun ble større eller andre forslag?

Og hvilke rettigheter har man for samvær med barnet? Jeg har lyst til å gjøre det som blir best for babyen.
Dere har som samboere få barnet ble født i utgangspunktet like rettigheter til barnet. Jeg går ut fra at du ber registrert som far? Før å sikre dine rettigheter er det viktig at du sørger for på at dere begge er bostedsforeldre. Det vil hindre at en av dere kan ta med barnet og flytte uten videre. Jeg ville gått til familievernkontoret for mekling,og det må dere uansett gjøre i en sånn sak. Her er viktig å sikre at begge er bostedsforeldre og at det er en samværsavtale som fungerer mellom dere. Jeg blander meg ikke borti om dere har valgt å gå fra hverandre, det antar jeg at du har tenkt nøye over. Jeg tror personlig det er bedre for et barn å ha to foreldre som er glade på hver sin kant enn to som ikke har det bra sammen. Det er stort skritt å ta,men når du vurderer selv det er best så er det nok det.
 
Har dere forsøkt med familieterapi?

Synes det er bra du ikke tar lett på det og at selv om du vurderer det, ikke tar lett på det.
Kjenner også at i vanskelige og utfordrende livsfaser så kan jeg selv også ha så mange negative tanker, så da venter jeg noen uker til jeg igjen kan vurdere samme tanken i ro, uten sterke bølgeslag fra den aktuelle hendelsen men med sunn fornuft. Det er ikke dermed sagt at du sier ting i affekt. Dere har jo barn inne i bildet også.

For å løse ting i familien er man avhengig av å kunne samarbeide og man ser gjerne ting kun fra sin egen side (hennes beskrivelse med dine ord, ikke minst i en vanskelig småbarnsfase der skilsmisseraten også er høy). Dermed tenker jeg at familieterapi kunne vært en fin ting for dere for å finne ut av ting sammen og i verste fall om dere velger å gå fra hverandre, at dere fortsatt har et godt samarbeid. Dere må jo forholde dere til hverandre da også.

Beklager mine skriveferdigheter i ammetåken. Blir alltid verre under graviditet.
 
Last edited:
Back
Topp