Utdanning vs Fast jobb?

Tufsla

Tufsla

Forelsket i forumet
Hei! Jeg og forloveden min, som begge er 21, har "endelig" bestemt oss for at jeg skal slutte med p-pillene (Loette 28) når jeg er ferdig med mitt siste brett, det vil si rundt starten av juni. Vi gleder oss til å sette i gang og vi har også planer om å begynne å sette av penger på en egen konto hver måned før og når jeg blir gravid:rolleyes:

Vi har bestemt oss for at vi i starten skal si det var et "uhell", tiltross for at vi egentlig har planlagt det meste. Vi ønsker å få første barnet til neste år, da jeg syns jeg blir for "gammel" for første unge når vi blir ferdig utdannet.
Foreldrene våre har veldig forskjellige meninger om hva vi burde gjøre til høsten.. :arghh: Min far synes vi burde kjøpe hus og prioritere å jobbe litt først (forloveden min har fagbrev, mens jeg har 2 jobber og har planer om å ta nettstudie ved siden av). Mens svigerfar mener vi må prioritere å ta utdanningen først og sette alt annet på vent. Svigermor derimot er nøytal og sier hun støtter oss uansett hva vi velger. Vi lurer litt på hvordan deres erfaringer har vært? Flytter vi for å gå skole med en gang må vi uansett ta opp fult studielån og leie. Men hvis vi utsetter utdanningen noen år vil vi jo ha hatt tid til å spare opp litt på forhånd.. Vi har lest mye på Lånekassen og vet hvilke rettigheter vi har, men vi vet fortsatt ikke helt hvem av våre foreldre vi skal høre på.. Vi ser i hvertfall for oss at det enkleste blir å skaffe en fast jobb for noen år framover, å prioritere familie først. Hva ville dere gjort og hvorfor?:)

Vi er i hvertfall sikkre på at baby vil vi ha, så i sommer er det bare å hive seg i rundt :p
 
Hvis man skal vente til alt er klart, så kan man vente forgjeves. Det mener nå jeg. Sikkert fint å ha alt klart og sånt, men hvis du selv føler at du blir for "gammel" hvis du venter til du er ferdig utdannet så starter dere nå. Man kan alltid utdanne seg :) vi valgte å slutte på pillen mens min mann var i deltidsjobb og jeg er i en situasjon hvor sykdom har gjort meg sykemeldt i over ett år, og jeg kommer til å fortsette slik en stund. Selvfølgelig vil noen si at det er lite heldig, men økonomisk vet jeg at vi klarer det, og så må vi jo satse på at mannen får en bedre jobb med tiden. Vi har ett sted å bo med to soverom og vi har til mat på bordet. Kanskje må vi ofre store ferier, men hvem må ikke det.
Jeg sier bare stå på :-) syns ikke det dere gjør er en dum ting :-) og dere har all rett til å holde det for dere selv om det er det dere ønsker. Lykke til :)
 
Tusen takk for svar! Føler oss bare enda mer sikker på at dette er det rette valget for oss, så da er det vel bare å krysse fingrene og håpe alt av planer går i orden :D Blir spennende å se hva tiden bringer:)
 
Jeg har brukt lang tid på utdanning, men vert uheldig å ikke fått jobb innenfor det jeg har brukt masse studielån på, nå er jeg snart 30 og førstegangs, har en litt kjip jobb og drømmer om noe bedre, ikke mer i lønn, men en plass jeg trives.

Jeg angrer ikke på utdanningen, for der var interresant, men hvis jeg kunne gått tilbake i tid, hadde jeg heller tatt fagbrev eller bare finni det første og beste på arbeidsmarkedet, for det var egentlig ikke verdt det...

Så mitt råd er å drite i utdanninga, bare jobb med noe du trives med ig heller ta en utdanning når du virkelig vet hva du vil bli og om det er jobbmuligheter.

Kos dere med prøvetiden <3 og ikke stress med utdanning, du kan jo ta nettstudie under permisjonen :)
 
Jeg er glad jeg ble ferdig med utdanning og er i drømmejobben nå. Nå er jeg 29 da , så i dine øyne er jeg nok eldgammel uansett - men jeg merker at det føles trygt at vi har ting på plass. Både jeg og samboer har høy utdanning, gode og trygge jobber som vi trives godt i, og veldig mange rettigheter nå rundt graviditet/fødsel.
 
Jeg ville ventet. Jeg var 23 da jeg startet på studiene, 26 da jeg var ferdig. Mannen ble ferdig året før meg. Flere i klassen min hadde barn og det var en stor belastning. De hadde ofte dårlig samvittighet, enten for barnet fordi de prioriterte skolen, eller for skolen, fordi de ikke fikk lest nok pga familien.

Nå er jeg 29 år, har to barn, fast jobb, god og trygg inntekt og alle rettigheter en fast ansatt kan tenke seg ifb med svangerskapspenger ol!

Dette var et veldig bevisst valg for oss, selv om vi gjerne skulle startet med barn et par år før. Vi angrer ikke et sekund på det valget og høster alle godene fra det nå.
Akkurat nå kan 3 år virke som en evighet, men videre i livet, er de tre små årene VEEELDIG små ;)

Uansett hva du måtte velge og hva som er rett for dere - lykke til :)
 
Tror ikke man kan vente og vente og vente til alt blir perfekt. Da er det mange som ikke ville fått barn noensinne fordi sjansen gikk ifra dem. Er glad jeg fikk Mini også, selv om jeg ikke hadde alt klart fra før. Det ble klart underveis :)

Bare vær forberedt på at det kan ta tid å bli gravid, alt ettersom (også fordi du har gått på pilla), sånn at dere fortsatt lever litt mens dere prøver ;)
Lykke til :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp