Jeg er så jævla lei den møkkadama som er gift med broren til samboeren min. Hu overdriver alltid, skal alltid ha alt på hennes måte, og får det faen sånn også. Og ingen sier imot. Vi må alltid bøye oss for at de skal få det lettest mulig og sier alltid ja når de spør om tjenester. Og det gjør de. Vi spør ALDRI dem om noe som helst.
Dama har termin om fire uker og har ment at hun skal føde når som helst siden før jul. De har to barn fra før, så jeg fatter ikke at hun klarer å være så hysterisk før nr 3. Da jeg valgte å være på hytta som er en flytur unn men veldig nært et sykehus under fire uker før termin sa hun indirekte at jeg måtte komme meg hjem og var dum som var der.
Nå spurte vi broren om han kunne kjøre oss med bilen til svigers til flyplassen. Det tar i underkant av 40min hver vei, og de får ha bilen etterpå da svigers er bortreist. Vi reiser med to barn, prampack og tre bager. Han kunne kjøre oss til flytoget. For hun var sliten og orker tydeligvis ikke passe barna alene. Men å dra med den ene ungen på ekskusjon til byen senere på dagen, det orker hun.
Hadde det vært de som spurte oss, og vi hadde svart det samme, så hadde det blitt ramaskrik, da hadde sikkert svigers sagt ifra også. Jeg klikker i hue. De er så sykt et bunnløst høl av ta og ta, og skal ha skal ha. Jeg hadde egentlig håpet på at de skulle gå hvert til sitt, men etter at de bestemte seg for brått å ha nr 3, så skjer vel ikke det i nær fremtid. En grusom ting å håpe på, men tanken på å måtte forholde med til den dama frem til vi blir gamle er helt jævlig.
Hun er typen som skal gi råd om alt selv om ingen har spurt, og sier ting som at da vi hadde ett barn, så ville vi forstå mer når vi hadde to, og nå når de har tre vil vi sikkert forstå mer om vi hadde tre. Men det skal sies at svigers ser hvor mye hun overdriver og forlanger. Mens vi får masse ros for hvor flinke og samstemte vi er med barna våre. Og at vår toåring er så mye lettere å ha på besøk enn deres kids som er høyt og lavt hele veien. For all del, søte kids, men innestemme og det å bli irettesatt er nok ikke daglig kost for dem. Jeg skjønner jo at alle gode ord vi får om oppdragelsen av barna våre er satt til sammenligning med hvordan dem. Så det er jo en seier. Men det gjør jo ikke dama noe bedre.
Puh, måtte bare få det ut. Det er jo bare bagateller, men det baller seg så sykt på og alt står liksom på oss. Broren har besøkt oss alene én gang i løpet av de fire årene vi har bodd i en annen by. Vi har besøkt dem 5-6 ganger når de har bodd i et annet land. Også etter at vi fikk barn. Slække faen.
Dama har termin om fire uker og har ment at hun skal føde når som helst siden før jul. De har to barn fra før, så jeg fatter ikke at hun klarer å være så hysterisk før nr 3. Da jeg valgte å være på hytta som er en flytur unn men veldig nært et sykehus under fire uker før termin sa hun indirekte at jeg måtte komme meg hjem og var dum som var der.
Nå spurte vi broren om han kunne kjøre oss med bilen til svigers til flyplassen. Det tar i underkant av 40min hver vei, og de får ha bilen etterpå da svigers er bortreist. Vi reiser med to barn, prampack og tre bager. Han kunne kjøre oss til flytoget. For hun var sliten og orker tydeligvis ikke passe barna alene. Men å dra med den ene ungen på ekskusjon til byen senere på dagen, det orker hun.
Hadde det vært de som spurte oss, og vi hadde svart det samme, så hadde det blitt ramaskrik, da hadde sikkert svigers sagt ifra også. Jeg klikker i hue. De er så sykt et bunnløst høl av ta og ta, og skal ha skal ha. Jeg hadde egentlig håpet på at de skulle gå hvert til sitt, men etter at de bestemte seg for brått å ha nr 3, så skjer vel ikke det i nær fremtid. En grusom ting å håpe på, men tanken på å måtte forholde med til den dama frem til vi blir gamle er helt jævlig.
Hun er typen som skal gi råd om alt selv om ingen har spurt, og sier ting som at da vi hadde ett barn, så ville vi forstå mer når vi hadde to, og nå når de har tre vil vi sikkert forstå mer om vi hadde tre. Men det skal sies at svigers ser hvor mye hun overdriver og forlanger. Mens vi får masse ros for hvor flinke og samstemte vi er med barna våre. Og at vår toåring er så mye lettere å ha på besøk enn deres kids som er høyt og lavt hele veien. For all del, søte kids, men innestemme og det å bli irettesatt er nok ikke daglig kost for dem. Jeg skjønner jo at alle gode ord vi får om oppdragelsen av barna våre er satt til sammenligning med hvordan dem. Så det er jo en seier. Men det gjør jo ikke dama noe bedre.
Puh, måtte bare få det ut. Det er jo bare bagateller, men det baller seg så sykt på og alt står liksom på oss. Broren har besøkt oss alene én gang i løpet av de fire årene vi har bodd i en annen by. Vi har besøkt dem 5-6 ganger når de har bodd i et annet land. Også etter at vi fikk barn. Slække faen.
Du har min medfølelse!