Utakknemlig og slem...

Mikatta

Mikatta

Blir kjent med forumet
Ja, det er det jeg føler andre tenker når jeg sier hva jeg mener om graviditeten når noen spør. Og mange ganger har jeg til og med opplevd himling med øyne og rynking på nesa.

For det er jo en romantisert tilstand - det er så flott og fint, det er herlig, og man er jo så fin som gravid og ikke minst følelsen av å kjenne liv i magen.

Jeg føler det altså ikke slik. Jeg elsker barna mine over alt på jord. Og det er ikke den ting i verden jeg ikke ville gjort for dem. Ja, jeg har valgt å bli gravid 2 ganger vel vitende om hva som venter. Men det er prisen jeg var villig til å betale for å få barn. For jeg ville ha barn. Men hvorfor skal jeg mene at det er så fantastisk å gå gravid når jeg ikke synes det når noen spør. Jeg ofret kroppen og komfort for å få de barna jeg ønsket. Visste ikkke at jeg skulle føle det slik som jeg føler, men jeg har ikke hatt knirkefrie svangerskap.
Det er prosessen(graviditeten) som jeg ikke synes er spesielt romantisk, morro eller koselig. Men det å få barnet etterpå er selvsagt det fineste i verden. Jeg snakker for meg selv, for jeg vet det er mange der ute som synes det motsatte om det å gå gravid. Det respekterer jeg og synes er flott. Men jeg opplever det ikke slik.

Jeg ser ikke det romantiske i bekkenløsning, kvalme, jernmangel, trøtthet, overaktiv blære, begrenset mobilitet, avhold fra mange ting, humørsvingninger, hovne ben mm... Og når noen spør eller sier: "Er det ikke fantastisk å gå gravid", og du kjenner hva de forventer av svar, da gidder jeg ikke jatte med.

Og så er vi alle bygd forskjellig oppi hodet. Jeg er en person som liker å være totalt uavhengig og klare alt selv. Tror det er mange kvinner som er slik. Men jeg er heller ikke flink til å la det gå og forsone meg med at det er for en liten periode. Utålmodig er fornavnet mitt. Jeg er ikke spesielt flink til å spørre om hjelp eller ta imot for den saks skyld. Jeg har alltid hatt masse energi, liker å gjøre alt selv og trives med det. Graviditeten tar fra meg dette, som er med på å bidra at itillegg til plagene blir hele greia bare et ork. Jeg føler meg invalid, treg, og bare i veien. Jeg føler meg mislykket når jeg ikke klarer å gjøre normale hverdagslige ting fordi jeg er for trøtt, slapp, vondter osv. Jeg kjeder meg, blir snart gal og vil bare ha det overstått og få den lille i armene istedenfor i magen.

Det var jo 17-mai igår, og kommentarene var mange. Jeg måtte bare få lufte tankene og frustrasjonen.
Beklager for sytingen...

Men er jeg så slem og utakknemlig? Noen fler som føler det hvertfall bittelitt på samme måte?
 
Enig med deg. Graviditet blir, som du sier, veldig romantisert og det SKAL og MÅ være den beste tiden i alle kvinners liv.. og synes du ikke det, så er det helt krise og såå vanskelig å forstå.

Selv har jeg hatt en fin graviditet og et lett svangerskap. Jeg koser meg og synes det generelt er ålreit, men jeg har også forståelse for at andre har det både tøft og slitsomt.

Tror vi må slutte å forvente at alle skal ha det, føle det og synes alt er like flott og fint. Det er lov til å synes svangerskapet er et herk :)
 
Var ei som beskrev noe av det samme i et innlegg på sept.2014.
Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Pluss at idag har jeg en forferdelig dag..... :/


Sent from my iPhone using BV Forum
 
skjønne akkuratt ka du mene, Jeg sir og det.
å være gravid er ikke noe deilig og fantastisk og det beste en kvinne kan oppleve.
Vis noen kommer til og si at å være gravid er det beste av det beste så e æ ikke enig, men det er jo forsjellige opplevelser.
så nå har jeg innsett at jeg er sykemeldt til juli når permisjon min starte(3 juli) for å kunne prøve å nyte å være gravid og slik at æ ikke skal havne i den at æ blir deprimert igjen. så nu prøve æ å slappe av og innse at jeg er ikke like uahengig og jeg trenger hjelp til enkelte ting, og at jeg må slappe mer av og godta at jeg er gravid og at som hører med.

Jeg har jo smerter fra før så graviditeten gjør det værre, men men må prøve å gjøre det beste ut av det :) Glede meg veldig til lille banet kommer ut :)
 
Det verste for meg har vært å innse at jeg ikke er noen "superwoman" som klarer alt i samme tempo som før. Føler meg udugelig på jobb når jeg ikke klarer å jobbe like mye som de andre. Føler meg udugelig hjemme når alt bare flyter fordi jeg ikke har energi til å gjøre noe etter jobb. Har nok hatt for høye krav til meg selv ser jeg nå.. Men man lærer jo så lenge man lever, så nå skal jeg prøve å senke kravene til meg selv og ta det litt roligere med god samvittighet:)
 
Slenger meg på her. Slettes ikke bare moro å gå gravid, nei, men er nå likevel av den oppfatning at de gode stundene trumfer de dårlige. Nå har jeg ikke hatt et vanskelig svangerskap akkurat, men har vært kvalm, trøtt og har vondt her og der bestandig. Tisser i uhorvelige mendger, svetter som en gris og spyr hvis jeg spiser for fort. Kan ikke si at jeg nyter at hjernen min liksom sakte, men sikker bort dør heller.

Men ja, når lille sparker eller jeg får styre med babytøy og innkjøp- når jeg får fine kommentarer om hvor bra jeg ser ut, eller om hvor hyggelig det er at jeg venter barn- når jeg inspiserer magen i speilet og faktisk forstår at det er et lite menneske inni der; ja da driter jeg i alt det som er kjipt!

Å gå gravid er fantastisk! ... Noen ganger.
 
Herlig befriende å lese at det er fler som føler det jeg føler :-)

Takk for at dere deler hva dere føler :-D

Jeg har enda tilgode å møte et menneske som har sagt noe annet enn hvor fantastisk graviditeten er. Og jeg trodde seriøst at det var meg det var noe galt med, hvertfall når jeg hele tiden får tilbake en reaksjon fra andre som om jeg er gal. Og jeg har mange rundt meg som har vært eller er gravide.


Jeg har det så kjipt om dagen, og godt at det ikke er så lenge igjen. Jeg må prøve å tenke på det fine som kommer tross hybelkaninene, kleshaugen, neglisjert storesøster på 3 og vondtene.

Bare gleder meg såååå til å få tilbake energien, et rent hus og ikke minst en normal hverdag der man ikke føler seg ubrukelig. Og kunne løpe fra det ene til det andre uten at det ene beinet henger igjen og bekkenet skriker :-P




Sent from my iPhone using BV Forum
 
Er så enig. Som om jeg skulle ha sagt det selv. :)
 
Jeg syns at det å være gravid var kjekt noen uker hvor jeg hadde lite vondter og energi..
Nå syns jeg det suger litt.. Tungt til kroppen, lite søvn om natta, alt for mange fæle/rare tanker i hodet.. Hadde noen sagt til meg at det kom til å bli sånn så hadde jeg revurdert hele greia!
Men elsker å kjenne at han sparker og romsterer, og kjekt å få kommentarer på at man ser bra ut..:)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg er også "litt for" ærlig innimellom, og sier gjerne ting som jeg føler. Har merket at dette ikke alltid blir godt mottatt. Men, hvorfor i all verden skal man glorifisere alt? Mange er så opptatt av å virke perfekte at jeg blir kvalm noen ganger. Livet er herlig, men for å oppleve godene så må det til med noe dritt også, dette skaper perspektiv :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg har vært helt enig med deg. Frem til nå har jeg ikke kosa meg med å gå gravid i det hele tatt; vondt overalt, sliten, kvalm, sur og grinete, et hode som er såå tregt, og på et punkt syns jeg egentlig til og med sparkene jeg kjente fra junior var ubehagelige og litt irriterende..

Men de siste ukene har det skjedd en endring i hodet mitt. Jeg gikk inn i dette svangerskapet veldig pessimistisk, og jeg har funnet til min overraskelse at d går veldig mye bedre enn forventet. Så jeg velger å prøve å tenke litt mer positivt på det, og tenke at det er ti uker igjen og jeg vil heller prøve å nyte det enn å gjøre det verre med tankene mine.. :p

Men jeg syns ikke det er negativt at det kommer frem at det ikke er magisk alt med å gå gravid, da kanskje flere ikke hadde fått sjokk når de oppdager at graviditeten har noen negative sider også.. :)


Sent from my iPhone using Tapatalk
 
Jeg er så enig, jeg kan med all ærlighet si at jeg egentlig hater å gå gravid! Dette er svangerskap nr 2 og mest sannsynlig også det siste. Jeg visste hva jeg bega meg ut på og var villig til å gå igjennom det engang til for å kunne få den fineste premien som finnes til slutt. Men som jeg gleder meg til å være ferdig! Til å kunne gå en slakk oppoverbakke eller en liten trapp uten å pese som om jeg har løpt NYC maraton, til å kunne være aktiv og tilstede med 3-åringen, ikke glefse og bite hue av mannen for den minste ting og til å slippe alle vondter her og der. Jeg er så ærlig at jeg sier det rett ut om folk spør, de fleste tar det faktisk fint og virker til dels enige men det er selvfølgelig noen som rynker på nesa og lurer på hva som er galt med meg... Men altså, du er langt fra alene :)



Sent from my iPhone using BV Forum
 
Forstår frustrasjonen med å være "ubrukelig" når det er så mye fysisk arbeid i huset/hagen jeg egentlig kunne tenke meg å sette i gang med selv, men som jeg vet jeg får svi for hvis jeg anstrenger meg for mye. Det er også min eneste frustrasjon, for etter at den første kvalmen forsvant har dette egentlig vært piece of cake :) (Uten at jeg nødvendigvis kommer til å si det samme når jeg blir enda tyngre..) mulig jeg blir mindre tålmodig hvis jeg skal gå gjennom et svangerskap til.


Sent from my iPhone using Tapatalk
 
Forstår godt hva du mener. Er jo mange plager når man er gravid, noen får ekstrem svangerskapskvalme, vondt i bekken, klarer ikke gå, noen legger på seg kjempe masse osv. Plagene er mange, så det er ikke like fantastisk for alle.

Jeg må si at jeg er heldig som ikke har så mange plager, og syns egentlig det er helt topp å være gravid.
Men jeg forstår godt at mange ikke syns dette, og selvfølgelig går man gjennom disse plagene og syns det å vær gravid er pytom, for å få de vidunderlige barna våre, som vi kan syns er noen krapyl til tider :p
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp