utagerende 1.5åring.

  • Trådstarter Trådstarter Leimegnå
  • Opprettet Opprettet
L

Leimegnå

Guest
Det har vært en særdeles stressende periode i familien nå siden barnehagestart. Sykdom, selve det å begynne i barnehage og mange mennesker ut og inn av huset pga trengt helsehjelp. Har i tillegg bodd mye fra dattra mi pga dette, så hennes hovedomsorgsperson har vært mye borte. Det har vært tøft for henne. Nå etablerer vi ny hverdag, endelig. Men dette har så klart vært mye for henne, so ho er sint. Slår, biter, lugger og sparker, legger seg på magen og hyler ofte, tar lang tid å roe henne ned og hun må distraheres for å få det bra igjen. Det var ikke sånn før jeg ble syk og før hun begynte i barnehagen. Før disse forandringene så var dette virkelig verdens mest harmoniske barn! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner ikke igjen ungen min og e veldig fortvila nå. Hjelp anyone?
 
Da må du vise henne at du er der for henne og ikke forsvinner igjen, også må du nok ta tiden til hjelp. Er ikke så lett å få en på 1,5 år til å skjønne det. Lykke til :)
 
Vil tro det er en reaksjon på forandringene. Kan ofte bli mye på sånne små, det enkleste er vell og ta tiden til hjelp, ha hovedfokus på henne så langt det lar seg gjøre :)
 
Min har også fått reaksjoner de få gangene jeg har vært borte. Hysterisk anfall, hvor han slo meg, kaster på seg, umulig å få øyekontakt med i en ukes tid, etter jeg var borte en langhelg nå for to uker siden. Nå er han seg selv igjen. Han er 19 måneder. Husk at hun er liten enda, og dert er vanskelig for henne å forstå, og også det å kommunisere følelsene hun har inni seg. Det er slitsomt når det står på, men det går seg nok til med tida, når hun forstår at fra nå er du tilbake og tilstede. Men forklar henne med ord, at du ikke ønsket å være borte fra henne, og at du kommer ikke til å dra noen steder nå, at hun ikke trenger å være redd osv. De forstår mye av det vi sier, selv om de ikke nødvendigvis har språk til å prate selv enda.
 
Altså, jeg fikk øyekontakt og kommuniserte fint med han utenom "anfallene". Skjedde kun med meg, og skjer ikke med faren. Skjedde en gang i barnehagen, og det tok 50 minutter før han roet seg ned. Gjett om jeg følte meg som en forferdelig mor da, som ikke klarte å roe ned sitt eget barn :( Men hva kan man gjøre liksom, annet enn å bære, kose, snakke rolig osv. Ingenting hjalp! Heldigvis gikk det over, og det var helt tydelig en reaksjon som kom etter jeg var borte. Verste var da han var 10 måneder.. Da måtte jeg være borte fra han i fire dager, og da ammet jeg han enda mange ganger pr dag. Da vi endelig kom sammen igjen gråt han hysterisk i to døgn hver eneste gang han så meg. Det var helt forferdelig. Prøvde å holde han, kose med han, men til ingen nytte, det ble bare verre. Tror kanskje det skjer når små barn har vent seg til en ny hverdag uten en, for så å måtte omstille seg igjen når man er tilbake. Det virker som alle vonde følelsene kommer frem da.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp