Usikker

[Kristin]

Bare trenger å få lufter meg… ble uplankgst gravid og er 5-0. Er så usikker på om vi skal beholde eller ikke, og det gjør så utrolig vondt. Har to jenter på 7 og 9år. Følte at vi var ferdige med barn, men nå står vi her. Prøver å veie for og imot, men syntes det er vanskelig. Samboer er støttende uansett hva jeg ønsker. Han ser helst at vi ikke fullfører svangerskapet mtp at barna har blitt såpass store, det vil være svært stor forskjell i behov, påvirkning av ferieturer kombinert med at besteforeldrene begynner å bli litt eldre- samtidig som at han selvfølgelig blir med på en til dersom det er det jeg ønsker. Er det noen som har noen råd å komme med, noen som har vært i samme situasjon?

 

[Månelilje]

Du sier ikke noe om hva du tenker selv?

 

[Kitty]

Ta kontakt med Amathea for en samtale der? Få nøye vurdert hva du kan leve med eller ikke.

 

[Jomfruen93]

Hei! Jeg har jo ikke vært i en lik situasjon, men lignende. I 2019 ble jeg gravid uplanlagt, men for meg var det en hyggelig overraskelse. Ikke for min samboer. Han syns han var for gammel (32 år da…) og at barna «våre» var blitt for store (hans var da 8 år og min 6år). Vi hadde ingen barn sammen og heller ikke pratet om å få det. Han ga uttrykk flere ganger at han ikke ønsket å starte på nytt igjen. Når graviditeten var et faktum ble han sjokkert og redd.. Han ga sterkt uttrykk for at dette ønsket han ikke, men at valget til syvende og sist lå hos meg. Jeg ønsket ikke å få barn med en som ikke ønsket dette, og valgte abort. Det var psykisk og fysisk vondere enn jeg hadde trodd. Jeg ble «mannevond» og sa han fikk sterilisere seg hvis han ikke ville ha flere barn, for jeg ville ikke gå på prevensjon. Jeg slet i 3 år etterpå, fordi jeg innså at mitt ønske om å få et barn sammen var så sterkt. Men jeg holdt stille om det og glemte kommunikasjon helt… Jeg var på nippet til å gå fra han for 1 år siden pga dette. Men så åpnet jeg meg om alt og hvor tungt dette egt var for meg. Ble en kort pause fra hverandre hvor vi tenkte over alt. Til syvende og sist fant vi veien sammen og han innså hvorfor han ble så redd den gangen jeg ble gravid. Det hadde ikke mye med alder å gjøre, men heller at han hadde traumer fra han fikk barn med sin eks. Vi har snakket ut og vært helt åpne siden det. Han refertiliserte seg i mars, og nå gleder vi oss begge (tro det eller ei) til å få et barn sammen. Jeg var veldig opptatt av at dette skal han ikke gjøre FOR meg, men han må ville det selv. Det var hele tiden hans forslag, og han hadde allerede kontaktet urolog mens vi hadde en «pause».

Sammen kom vi oss ut av dette sterkere, men jeg vil råde deg til å virkelig tenke gjennom hva DU tenker og føler. Du må kunne leve med det etterpå. Jeg undertrykte mine ønsker og behov, tanker og følelser i situasjonen. Det var ikke bra. Bare SNAKK om alle aspekter sammen. Han virker jo forståelsesfull også. Hvis begge ikke er gira på et barn til så er jo svaret greit, men tenk godt gjennom. Stor klem til deg

 

[Kristin]

Tusen takk for svar!
Jeg har tenkt litt på et barn til litt til og fra. Selv om dette kom som et sjokk tenker jeg at det hadde vært hyggelig. Jeg reagerte ikke negativt på positiv test.

Om samboer hadde vært positiv hadde det vært mye lettere. Jeg ønsker ikke så «presse» han til et barn. Han sier selv at han er opptatt av å ikke presse meg til noe jeg ønsker. Hvis jeg vil bære barnet frem er han selvfølgelig med.

Føler jeg sitter litt med ansvaret. Er redd for å ta et valg jeg angrer på og bebreide samboer for dette i etterkant

 

[Dovendyret]

Tusen takk for svar!
Jeg har tenkt litt på et barn til litt til og fra. Selv om dette kom som et sjokk tenker jeg at det hadde vært hyggelig. Jeg reagerte ikke negativt på positiv test.

Om samboer hadde vært positiv hadde det vært mye lettere. Jeg ønsker ikke så «presse» han til et barn. Han sier selv at han er opptatt av å ikke presse meg til noe jeg ønsker. Hvis jeg vil bære barnet frem er han selvfølgelig med.

Føler jeg sitter litt med ansvaret. Er redd for å ta et valg jeg angrer på og bebreide samboer for dette i etterkant

Sniker fra juli. Veldig vanskelig situasjon du står i <3 Et godt "råd" jeg har hørt, er at ingen angrer på et barn (finnes sikker unntak da). Hvis du velger abort når du kanskje egentlig vil beholde, må jo du leve videre med den sorgen det kanskje blir for deg, mens mannen er fornøyd. Velger du å beholde vil sannsynligvis ingen av dere angre på det, selv om mannen kanskje vil ha litt vansker i starten / under graviditeten med å akseptere det. Mtp at dette blir en attpåklatt så tror jeg det fint kan være en berikelse for familien. Dere er rutinerte, har små hjelpere i form av søsken, og tredjemann er jo bare "med på lasset" mtp ferie og sånn! Håper du finner ut av det <3

 

[Chili]

Sniker fra juni. Kan ikke annet en å si at dere sammen må følge magefølelsen, men ville personlig tatt en time til jm for å drøfte litt før valget, begge valg vil kreve mye. Men kan bare snakke for meg selv, vi har to skolebarn, en på barneskole og ei på mellomtrinnet. Trodde vi var ferdige så mannen steriliserte seg for 6år siden, men siste to årene har vi vært mer å mer i tvil på valget, så bestemte oss for å prøve en IVF behandling, så tenkte vi at det blir enten barn eller ikke. Ble gravid å veldig glad for det, men enkelte dager skal jeg innrømme at jeg får litt kalde føtter, mye for at de to andre er blitt så enkel siden de er så stor, så tanken på å "begynne på nytt" er litt overveldende, ventet helt til uke 13 med å fortelle kommende søsken om lillebror men de tok det med slik glede. Å tror de vil være en ressurs i den nye familiesituasjon. Vi har ingen familie og besteforeldre i nærheten så må stå helt på egne bein denne gangen også, men det skal gå bra. Tenker at jeg er jo heldig med at storesøsken er så stor å flink, så blir lillebror med på lasset. Blir vogn på fotballkamper med søsken osv, selfølgelig noen år med stort sprik på deres leggetid osv men vil tro lillebror vil bli en tålmodig type som blir vant til å være med på mye aktiviteter med oss andre. Å tenker at søskenflokken vil bli enda sterkere, å de får en litt større familie når de selv får barn med en ekstra onkel/tante når de er tre søsken Men ja, tanken på spesielt alderen mellom 1-5år er litt overveldende av og til for var den perioden jeg syntes det var mest slitsomt, første året var de med, men så er det en periode med mye vilje, må følges veldig tett for de skjønner ikke sitt eget beste. Men på sikt vil det bli lettere å lettere jo gamlere de blir.

 

[Kristin]

Tusen takk for alle svar! Vi har endt på å beholde, og har nå begynt å glede oss til lille kommer

 

[Dovendyret]

Tusen takk for alle svar! Vi har endt på å beholde, og har nå begynt å glede oss til lille kommer

Så koselig. Alle jeg kjenner med attpåklatt syns det bare er helt topp, og den ungen får den "beste" oppveksten Og det kommer bl.a fra min svigermor som knuste et speil med g-testen da hun fant ut at hun ventet min mann (attpåklatten)