Usikker og negative tanker

[Jente24år]

I det siste har jeg følt en slags usikkerhet rundt graviditeten. Mange tanker dukker opp om det er dette jeg virkelig vil. Har vært prøvere i 1 år og har hatt et stort ønske om en baby.
Men nå er tankene litt anderledes. Er redd for at vi burde ha ventet lengre. I vennegjengen er vi de eneste som skal ha barn. De andre er single og langt fra samme fasen som vi er i.
Eneste er at jeg har ei venninne som er gravid, hun blir alenemor.
Ser for meg at vi blir "utstøtt" og ikke kommer til å finne på så mye med vennenne våre, siden vi er i så forskjellige faser i livet.
Og jeg vil jo fortsatt ha et sosialt liv selv om jeg får barn. Vil jo finne på ting, dra på ferie, ta en fest en gang iblandt osv. Vil ikke havne helt utenfor. Er også redd for at jeg og kjæresten ikke kommer til å få nok kjærestetid sammen..
det er så mange tanker som surrer i hodet mitt...
Kjæresten gleder seg enormt til den lille kommer til verden. Skulle ønske jeg kunne glede meg like mye som han...

 

[Moderator Tone]

Heia
Har du noen du kan snakke med om de tankene?

 

[Jente24år]

Heia
Har du noen du kan snakke med om de tankene?

Neei... har snakka litt med samboer om det, og den eneste jordmoren i kommunen har ferie nå...

 

[Moderator Tone]

Neei... har snakka litt med samboer om det, og den eneste jordmoren i kommunen har ferie nå...

Hva med fastlegen din da?

 

[ØnskerEnTil]

Man blir aldri helt klar for barn, for det forandrer hele livet! Plutselig er det en annen som krever full oppmerksomhet og som skal følges opp. Og i tillegg er dette noe som gjelder livet ut, man vil alltid være en forelder og være bekymret for om barnet sitt har det bra.

Det er ingen tvil om at livet deres kommer til å forandre seg, men jeg tør nesten garantere at det er til det bedre [emoji4] Plutselig har livet en helt annen mening, og man vil gjøre alt for at barnet har det bra. Det er så herlig å se de vokse opp, og man kan ikke se for seg det kjedelige livet man hadde før[emoji4]

Mest sannsynlig vil nok dere nok havne litt på utsiden den første stunden, hvis alle vennene deres er glad i å feste og finne på ting. Men det vil også stabilisere seg etterhvert. Kanskje får flere av de barn innen kort tid, og da er dere plutselig i samme situasjon igjen.

Jeg tror nok at om du ikke begynner å glede deg til den lille kommer mens du er gravid, så kommer du i alle fall til å glede deg når den lille er her[emoji173] Men jeg skjønner veldig godt at du tenker sånne tanker! Sist gledet jeg meg ikke før rundt uke 20-25, men følte jeg "måtte" når folk spurte. Denne gangen gleder jeg meg allerede, for jeg vet hva vi går til [emoji173]Snakk med jordmor om det! Så får du nok høre at det er helt normalt [emoji4]

 

[Jente24år]

Hva med fastlegen din da?

Tjaa... vet ikke helt... det er en mann, og har bare vært hos han en gang... hadde håpet noen her inne kanskje kunne dele litt erfaringer, og gi meg håp om at disse tankene går over...

 

[Veivalsa]

Det er nok vanlig å tenke som du gjør
Jeg er også først ute, og vet at mange vil komme på besøk selv om vi får barn. Jeg er sikker på at barn vil bli en del av livet, ikke en begrensning. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg klar til å gi opp alt ved livet mitt som ikke kan gjøres med barn. Samtidig vil det nok etter hvert bli tider hvor besteforeldre kan passe en gang i blant, og samboer og jeg kan få tid alene. Jeg husker jeg møtte en bekjent rett etter at hun fikk et litt uplanlagt barn. Hun sa at det var et lite sjokk å bli mor, men at det eneste hun ville var å være sammen med babyen når den først var kommet. Kan jo ikke si sikkert at det vil skje med oss, men jeg tror jeg vil føle det sånn.
Det er jo en grunn til at dere i utgangspunktet startet prøvingen, og det har i tillegg vært en lang prøvetid for dere. Dermed blir det litt uvirkelig når det plutselig faktisk skal skje. Jeg er sikker på at dere vil bli gode foreldre

Jeg synes forresten det er lettere å glede seg når man kjenner bevegelser, og sånn sett føler et sterkere forhold til den lille

 

[Eskimo28]

Dette er nok helt normale tanker. Jeg er kjempeglad for graviditeten, så er det noen dager jeg er redd. Redd for alt det ukjente, redd for å være mor og redd for hvordan alt vil føles. Jeg tror mange gjør seg disse tankene, ikke fordi man ikke lenger ønsker å få barn, men fordi man tar innover seg det enorme ansvaret man har påtatt seg. Jeg vil mye heller reflektere rundt dette nå, enn å bli tatt på senga etter fødsel!

Det er fint at du kan snakke med samboeren din om disse tankene, fint at dere støtter hverandre

 

[Frk. Lost]

Tjaa... vet ikke helt... det er en mann, og har bare vært hos han en gang... hadde håpet noen her inne kanskje kunne dele litt erfaringer, og gi meg håp om at disse tankene går over...

Når du får barn kan du treffe andre i samme situasjon og få flere nye venner bli med på barsel treff etc

 

[Jente24år]

Man blir aldri helt klar for barn, for det forandrer hele livet! Plutselig er det en annen som krever full oppmerksomhet og som skal følges opp. Og i tillegg er dette noe som gjelder livet ut, man vil alltid være en forelder og være bekymret for om barnet sitt har det bra.

Det er ingen tvil om at livet deres kommer til å forandre seg, men jeg tør nesten garantere at det er til det bedre [emoji4] Plutselig har livet en helt annen mening, og man vil gjøre alt for at barnet har det bra. Det er så herlig å se de vokse opp, og man kan ikke se for seg det kjedelige livet man hadde før[emoji4]

Mest sannsynlig vil nok dere nok havne litt på utsiden den første stunden, hvis alle vennene deres er glad i å feste og finne på ting. Men det vil også stabilisere seg etterhvert. Kanskje får flere av de barn innen kort tid, og da er dere plutselig i samme situasjon igjen.

Jeg tror nok at om du ikke begynner å glede deg til den lille kommer mens du er gravid, så kommer du i alle fall til å glede deg når den lille er her[emoji173] Men jeg skjønner veldig godt at du tenker sånne tanker! Sist gledet jeg meg ikke før rundt uke 20-25, men følte jeg "måtte" når folk spurte. Denne gangen gleder jeg meg allerede, for jeg vet hva vi går til [emoji173]Snakk med jordmor om det! Så får du nok høre at det er helt normalt [emoji4]

Det er nok vanlig å tenke som du gjør
Jeg er også først ute, og vet at mange vil komme på besøk selv om vi får barn. Jeg er sikker på at barn vil bli en del av livet, ikke en begrensning. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg klar til å gi opp alt ved livet mitt som ikke kan gjøres med barn. Samtidig vil det nok etter hvert bli tider hvor besteforeldre kan passe en gang i blant, og samboer og jeg kan få tid alene. Jeg husker jeg møtte en bekjent rett etter at hun fikk et litt uplanlagt barn. Hun sa at det var et lite sjokk å bli mor, men at det eneste hun ville var å være sammen med babyen når den først var kommet. Kan jo ikke si sikkert at det vil skje med oss, men jeg tror jeg vil føle det sånn.
Det er jo en grunn til at dere i utgangspunktet startet prøvingen, og det har i tillegg vært en lang prøvetid for dere. Dermed blir det litt uvirkelig når det plutselig faktisk skal skje. Jeg er sikker på at dere vil bli gode foreldre

Jeg synes forresten det er lettere å glede seg når man kjenner bevegelser, og sånn sett føler et sterkere forhold til den lille

Håper dere har rett, og at disse tankene forsvinner etterhvert. Har hatt en ok periode, men nå er tankene tilbake igjen, og jeg gråter nesten hver dag fordi jeg ikke vet hva jeg vil. Og er redd for at vi har gjort en stor tabbe. Og jeg er redd for at jeg kommer til å angre etter at babyen er født, selv om det er veldig sjeldent. Er nok dette med at det blir så stor forandring i hverdagen... samtidig som jeg er minst i søskenflokken, så føler jeg at de ser på meg som "lita" enda, og den tanken gjør meg uvel, for jeg er jo voksen og har ting på stell.
Noen dager er det så ille at jeg sier til samboer at jeg ikke vil ha barn... og etter jeg har sagt det får jeg dårlig samvittighet... for hvordan kan jeg sitte å si noe sånt etter å ha prøvd å bli gravid i 1 år. Samtidig har vi vært inne på tema om abort, men føler ikke jeg hadde klart å gjennomføre det heller... alt er så vanskelig... men vi skal til jordmor i neste uke, så får ta en prat med henne da...

 

[ØnskerEnTil]

Håper dere har rett, og at disse tankene forsvinner etterhvert. Har hatt en ok periode, men nå er tankene tilbake igjen, og jeg gråter nesten hver dag fordi jeg ikke vet hva jeg vil. Og er redd for at vi har gjort en stor tabbe. Og jeg er redd for at jeg kommer til å angre etter at babyen er født, selv om det er veldig sjeldent. Er nok dette med at det blir så stor forandring i hverdagen... samtidig som jeg er minst i søskenflokken, så føler jeg at de ser på meg som "lita" enda, og den tanken gjør meg uvel, for jeg er jo voksen og har ting på stell.
Noen dager er det så ille at jeg sier til samboer at jeg ikke vil ha barn... og etter jeg har sagt det får jeg dårlig samvittighet... for hvordan kan jeg sitte å si noe sånt etter å ha prøvd å bli gravid i 1 år. Samtidig har vi vært inne på tema om abort, men føler ikke jeg hadde klart å gjennomføre det heller... alt er så vanskelig... men vi skal til jordmor i neste uke, så får ta en prat med henne da...

Uff, det må være slitsomt å ha det sånn [emoji22] Men jeg tror det er vanlige tanker å ha, når man vet livet kommer til å forandre seg totalt om få mnd.
Bra du skal snakke med jordmor neste uke! Vær helt ærlig med henne, og ikke lat som om alt er bra. Det er tungt å snakke om, men det må til for at du skal få hjelp. Masse lykke til [emoji173]

 

[LilleSjøstjerne]

Man angrer aldri på ett barn

 

[Hjertevaffel]

Med min første var jeg kun 17 år og eneste som blandt mine venner som fikk barn. Mistet kontakt med veldig mange av dem, det var helt naturlig fordi man er på så forskjellig sted i livet. Men fikk til gjengjeld mange nye og utrolig gode venner! Nå har noen av mine gamle venner begynnt å få barn og har fått litt kontakt med noen av dem igjen. Men nå blir dette min 3 og eldste er 8 år så ikke så ofte vi møtes for å leke med ungene siden de bare er babyer enda Har blitt kjent med de andre i barselgrupper, i barnehagen og på skolen til eldste
Det kan kanskje føles skremmende og overveldene ut nå fordi du ikke vet hva som bære venter deg, håper du har noen du kan dele tankene og følelsene dine med om disse tingene.
Fint at du kan være ærlig å dele dette![emoji173]

 

[Jente24år]

Med min første var jeg kun 17 år og eneste som blandt mine venner som fikk barn. Mistet kontakt med veldig mange av dem, det var helt naturlig fordi man er på så forskjellig sted i livet. Men fikk til gjengjeld mange nye og utrolig gode venner! Nå har noen av mine gamle venner begynnt å få barn og har fått litt kontakt med noen av dem igjen. Men nå blir dette min 3 og eldste er 8 år så ikke så ofte vi møtes for å leke med ungene siden de bare er babyer enda Har blitt kjent med de andre i barselgrupper, i barnehagen og på skolen til eldste
Det kan kanskje føles skremmende og overveldene ut nå fordi du ikke vet hva som bære venter deg, håper du har noen du kan dele tankene og følelsene dine med om disse tingene.
Fint at du kan være ærlig å dele dette![emoji173]

Godt å høre andres erfaringer
Jaa snakker mye om det med samboer, og en del med søstra mi, som også har vært gravid og hatt litt av samme følelser. Skal også prate med jordmor på onsdag. Men disse tankene kommer og går... og når jeg har fått snakket ut om det så blir det mye bedre... selv om tankene kan komme tilbake en dag eller to etterpå...