Usikker fremtid men akk så lykkelig

Hei, lille venn. For en fortvilende situasjon, og følelsesmessig stress. Men håper amathea var noe til hjelp? - Det er nå dere to som par finner ut om dere passer i lag eller ikke, og tydelig ikke. Hadde han vært en real MANN, med stor M ville han ha støttet deg mer enn å sett sine egne behov som at han bare ikke vil ha fler barn nå. Det er dessverre ikke sånn livet fungerer. Det er du som lever med denne lille bønna inni deg, det er du som går igjennom alle hormonelle forandringene, følelsene og er mest sårbar. Jeg skal være ærlig nok til å si at jeg syns ikke så kjempe synd i mannen din. Han er med på å ha sex, og prevensjon kan svikte. Det burde han også vite.

Og til det vesentlige, IKKE legg deg under press for abort. Som du skriver selv, vil du streve med dette i etterkant. Så dermed, ikke gjør det. Av egen erfaring vil man angre som en hund etter man har svelget ned abort pillen som setter i gang hovedprossessen. Jeg skulle ta abort av årsak til jeg klarte ikke presset rundt meg, ingen var glade. Untatt min mor, pga en tidligere situasjon. Hun støttet meg, min nåværende kjæreste og mitt alt støttet meg. Men ingen andre. Jeg svelget abort pilla, jeg angret som pesten, og ønsket meg selv like død, jeg hadde en jævelig helg. Måtte vente tre dager før jeg skulle inn for siste del av abort. Sykepleieren anbealte meg å vente med avgjørelse, da jeg gråt, og gråt og gråt før jeg tok pillen.

Samme dag som jeg tok denne pillen reagerte kroppen min spredariks på å kaste opp, og bli usedvanlig dårlig. Kroppen min reagerte med allergisk reaksjon. Jeg lå hele helgen med kvalme, null matlyst, fler ganger på do, oppkast, feber, frysninger, hodepine osv. Altså, dvs jeg fikk ikke virkning av verken blødninger eller mens smerter annet enn luft i magen. men jeg har tatt med. abort for mange mange år siden, og visste hva jeg skulle se etter, og visste hvordan min kropp reagerte. Men sannheten ble ingen reaksjon. Annen som skrevet allergisk reaksjon. ( forsovet fikk jeg en del andre svangerskapssymptomer som ikke burde vært mulige en gang ).
Da jeg kom inn på mandagen, snakket jeg litt med sykepleieren da jeg la meg på senga med smertestillende i hånda før cytotecen. Jeg fortsalte gråtende at jeg angret, hun støttet meg og sa vi kunne ta en UL, og prate med legen. Ok, tenkte jeg. Da fikk jeg uansett bekreftet om magefølelsen min stemte at den lille fortsatt var der nede med bankende hjerte, eller om at pilla hadde gjort "jobben" sin. Hadde den gjort jobben sin hadde det vært avgjørende for meg om jeg kunne gå videre følelsesmessig eller ikke, selv om det var hardt. Men det viste seg at magefølelsen min hadde rett, og at den lille hadde det helt tipp topp nedi magen min, og hadde ikke tegn til noe form for skader etter pilla. Men legene ville følge meg opp ekstremt nøye i forhold til missdannelser, og ble sent inn til riksen noen uker senere.
etter noen UL, og riksen så viser det seg en frisk og voksende baby, med et bankende hjerte og ti fingre og ti tær.
Jeg angrer ikke et sekund for at jeg fulgte magefølelsen min. Nå er jeg straks halvveis i svangerskapet. Jeg skriver dette til deg, fordi utifra hva jeg leser, så vil jeg anbefale deg å ikke gå den abort veien. DU er sterk nok til å klare dette med å bli mamma, du er sterk nok til å komme deg igjennom dette. Om mannen din ikke vil være en del av det så er det han sitt tap. Jeg heier på deg hele veien, og sender deg en varm klem i tunge stunder<3<3


Jeg fatter ikke at noen kan være så gode å gidde å bruke tid på å gi meg et så bra og langt svar! Tusen takk<3 det trillet noen tårer av din sterke historie! Tenk at babyen din bare ikke ville ut! Sterk lesning.

Her har ting roet seg, men det er en lang vei å gå. Tc har godtatt at jeg beholder, han er uenig, men vi snakket om det med respekt. At han burde som min kjæreste respektere meg nok til å si han støtter meg uansett. Etter en times snakk forsto han det. Men det sitter dypt i meg å ikke føle på det, at han er så ego som han er. Det å godta det å greie å holde fast ved at han liksom er glad i meg er vanskelig akkurat nå. Først kunne han ikke forstå at han har et ansvar hvis jeg beholder. Han mente det da ble mitt ansvar. Jeg føler han forsto at det ikke stemmer etter en god del snakk, men det er liksom de første ego tankene han får som skremmer meg. Ubehagelig at han legger all skyld på meg. Å at han synes det er greit at jeg har det ubehagelig, er mer ubehagelig. Vi snakket også om at han skylder meg å ikke snakke stygt om meg til andre. Jeg mener han ikke skal snakke dritt om meg når det kommer ut. Ikke legge skylden på meg. Det har jo skjedd før i forhold til uenigheter mellom meg å han, da har hans versjon blitt delt til øvrig familie, mens jeg sitter hjemme å blir skult på, når det som regel er han som har dratt ting langt over streken. Å igjen så er det å måtte be kjæresten min å snakke med respekt rundt meg egentlig en fæl tanke. Han burde bare gjøre det som en naturlig greie.

Så jeg vet ikke. Hvor dette bringer meg eller oss. Jeg føler han er 1 cm fra å hate meg selv om han sier noe annet.........Han synes mer synd på seg selv enn meg.

Men det å bare pakke alt å flytte ut er så vanskelig akkurat nå........

Men ja jeg valgte jo det vanskeligste mannen, ikke at jeg var forberedt på det, men jeg gjorde visst det....

:-/
 
Jeg fatter ikke at noen kan være så gode å gidde å bruke tid på å gi meg et så bra og langt svar! Tusen takk<3 det trillet noen tårer av din sterke historie! Tenk at babyen din bare ikke ville ut! Sterk lesning.

Her har ting roet seg, men det er en lang vei å gå. Tc har godtatt at jeg beholder, han er uenig, men vi snakket om det med respekt. At han burde som min kjæreste respektere meg nok til å si han støtter meg uansett. Etter en times snakk forsto han det. Men det sitter dypt i meg å ikke føle på det, at han er så ego som han er. Det å godta det å greie å holde fast ved at han liksom er glad i meg er vanskelig akkurat nå. Først kunne han ikke forstå at han har et ansvar hvis jeg beholder. Han mente det da ble mitt ansvar. Jeg føler han forsto at det ikke stemmer etter en god del snakk, men det er liksom de første ego tankene han får som skremmer meg. Ubehagelig at han legger all skyld på meg. Å at han synes det er greit at jeg har det ubehagelig, er mer ubehagelig. Vi snakket også om at han skylder meg å ikke snakke stygt om meg til andre. Jeg mener han ikke skal snakke dritt om meg når det kommer ut. Ikke legge skylden på meg. Det har jo skjedd før i forhold til uenigheter mellom meg å han, da har hans versjon blitt delt til øvrig familie, mens jeg sitter hjemme å blir skult på, når det som regel er han som har dratt ting langt over streken. Å igjen så er det å måtte be kjæresten min å snakke med respekt rundt meg egentlig en fæl tanke. Han burde bare gjøre det som en naturlig greie.

Så jeg vet ikke. Hvor dette bringer meg eller oss. Jeg føler han er 1 cm fra å hate meg selv om han sier noe annet.........Han synes mer synd på seg selv enn meg.

Men det å bare pakke alt å flytte ut er så vanskelig akkurat nå........

Men ja jeg valgte jo det vanskeligste mannen, ikke at jeg var forberedt på det, men jeg gjorde visst det....

:-/


Det gjør meg vondt å lese. Ingen er forberedt på personen de velger å slå rot med før det kommer til en situasjon som er vanskelig. Da kommer sannheten frem - Om hvem personen ved siden er. Han er en del av gamet han også, det må han en dag skjønne. At han er den delen som faktisk spruter ut disse svømmerene. Han må bare finne seg i det eller faktisk velge selv å pakke sammen å gå. Kanskje greit om du får litt avstand fra han? Ta deg litt tid hos familien din, slik at du kan finne roen. Stress og svangerskap er ikke bra, det vil bare gjøre deg sykere, psykisk og fysisk. Og husk at barna dine merker stemningen godt, selv om dere ikke ser det eller tror det. Barn senser bedre enn vi tror og aner, og derfor er det viktig at dere er litt fra hverandre.

Dessuten, bestill en time hos fastlegen på mandag, og snakk litt med legen om henvisning til terapaut. Du trenger ekstra støtte nå, i en tung situasjon. Både familiært, og offentlig nettverk. Fordi de kan kartlegge fremtiden for deg og barna. Og lytte til sorgene dine, og selvfølelsen din. Du trenger å bygges opp helt på nytt psykisk. For hvis du ikke får hjelp eller den hjelpen du fortjener så vil du falle helt i grus. Og det kan ikke skje.. <3

Send meg en mail om vil snake mer, jeg er tilgjengelig både via pc og mobilt så får beskjeder når jeg får svar og svarer så fort jeg kan... Jeg er i allefall på din side. <3 Jeg har vært igjennom en del i livet mitt selv utenom dette med barn og forstår godt hvordan du har det<3
 
Hvordan går det med deg?:)

Håper virkelig alt ordner seg!<3
 
Hei. Hvordam har du og den lille i magen det? Leste gjennom det du har skrevet. Du virker som en sterk oppegående dame, og jeg håper det beste for deg :)
 
Ja, hvordan går det?
 
Hvordan går det med deg og mini i magen?
 
Back
Topp