Uplanlagt graviditet

[Stallkjærringa]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette uten å tråkke noen på tærne. Men jeg prøver meg.

Jeg er 31 år og har allerede 3 barn sammen med min mann. Vi hadde egentlig sagt oss fornøyd med dette da jeg har hatt risikosvangerskap med alle barna, de 2 yngste er født premature og hatt some problemer.

Jeg har antistoffer, nærmere bestemt anti D, noe som gjør at mine antistoffer angriper blodet til babyen i magen som igjen gjør at babyen får blodmangel. Sistemann ble født rett april 20, og det var da mye strengere mtp covid regler. Han hadde også en medfødt hjertefeil som ikke ble oppdaget før etter fødsel og ble operert 4 dager ny.


Fant ut for en uke siden at jeg er gravid igjen. Og jeg vet ærlig talt ikke om jeg er mentalt sterk nok til å gjøre dette igjen.

Greier ikke å glede meg, mange tanker om abort (men vet ikke om jeg greier å gjennomføre det heller)

Jeg hadde egentlig legetime idag, for å få henvisning til spesialist. Men den ble selvfølgelig flyttet til mandag pga syk lege.

Og da begynner vi jo å nærme oss jula noe veldig. Så jeg tror sannsynligheten for at jeg da får komt til noe spesialist før over nyttår er svært liten

Litt usikker på hvor langt jeg er på vei da jeg har veldig uregelmessig mens, men en plass mellom 5 og 6 uker vil jeg tro.

Beklager rotet. Følte bare jeg måtte lette litt på egne følelser

 

[Vil ha nummer tre]

Først vil jeg bare si at jeg er lei meg for at dere er i den situasjonen der!

Nå kan ikke noen av oss fortelle deg hva du skal/bør gjøre, for det er opp til deg og partneren din.

Men jeg kan fortelle deg hva jeg selv ville gjort og kanskje det kan hjelpe deg på noe vis

Personlig har jeg alltid tenkt at jeg aldri ville greid å ta abort. Men nå har livet skjedd, jeg har blitt eldre, har fått et fantastisk liv med mannen min og våre to friske og fine barn. Jeg er gravid med nummer tre og mannen ønsker at vi skal ta NIPT test. Jeg ønsker også å ta det, men er liiiiivredd for at den skal si at det er noe fryktelig galt med barnet, for da ønsker isåfall mannen at vi skal ta abort. Hans argumenter for det (som jeg for så vidt er enig i) er at det å skulle beholde et skikkelig sykt barn som kanskje ikke skjønner at det eksisterer, vil ta mye tid fra de friske barna våre. At det vil ta mye fokus og tid fra parforholdet og potensielt ødelegge det. En av oss må antageligvis bli hjemmeværende. Livet blir snudd opp ned enkelt og greit.

Jeg ønsker jo ikke det for den lille familien vår. Samtidig syns jeg det å skulle ta abort er såå ekstremt vanskelig og vondt. Men igjen så vet jeg at forholdet vårt ikke hadde taklet en hverdag med et så sykt barn som hadde trengt pleie 24/7 resten av livet. Så til syvende og sist så tror jeg abort ville vært løsningen her. Jeg hadde heller aldri turt å fullføre et risikofylt svangerskap der livet mitt sto til fare, fordi jeg ikke syns barna fortjener å potensielt miste meg som mor.

Det er tøft og jeg føler for deg. Masse lykke til uansett hva du måtte gjøre

 

[Stallkjærringa]

Tusen takk for at du tok deg tid på å svare

I mine svangerskap så har det ikke vært noen risiko for meg og mitt liv, kun mine barn. Men det er veldig tungt psykisk å gå å tenke på at min kropp sakte men sikkert tar livet av barnet i magen.

Jeg er heldig, ingen ca barne bærer preg av dette nå. Og hjertebarnet er operert og vi skal få ut ifra at han er "frisk" til det motsatte er bevist.

Men svangerskapet vil bli tungt, det vil bli mye pendling til sykehus for kontroller av babyen i magen og muligens blodoverføring menst den er i magen. Og tidlig fødsel om ting blir som det har vært de andre gangene.

Under sist fødsel så ble j g anbefalt at om det skulle enda i KS (han la seg på tverra) så ville de gjerne sterilisere meg i samme slengen. Men her er vi må da igjen.

Min familie vil nok være veldig imot dette, men jeg ønsker svar fra spesialister før jeg tar en avgjørelse om vi skal beholde eller ikke.

 

[Lillafrosk]

Sniker! Ønsker bare tipse deg om Amathea. Det er for alle som trenger noen å snakke med ved uplanlagt graviditet (og forøvrig planlagt også, men med motstridende følelser). Kan hende det hjelper bare å lufte hodet skikkelig?
Tenker at hvis familiens eneste svar er 'nei, vi tar ikke abort!' så kan det jo være greit å prate med en nøytral part..

Uansett, all respekt for avgjørelsen du må ta. Jeg skjønner det ikke er lett. Prat med så mange som du trenger inntil du har fattet et valg som kjennes riktig for deg. Du kan bestille time hos jordmor også, bare for samtale, evt.