Jeg var i samme situasjon som deg. Ante ikke hvordan jeg skulle si det og hadde egentlig bestemt meg for å la det summe noen dager til jeg ble vandt med tanken selv. Sambo derimot hadde visst fattet mistanke rundt samme tid som meg, og samme dag som jeg tok testen spurte han meg når jeg kom hjem om jeg var gravid! Jeg ble helt satt ut. Var i sjokk selv, visste at det kom til å bli helvette og absolutt ikke klar for å fortelle. Måtte jo bare hoppe rett i det å si at jeg hadde tatt to tester akkurat den dagen og at ja, jeg var gravid. Det gikk som jeg forventet, beskjed om at jeg bare hadde med å ta abort. Om jeg beholdt kom jeg til å ødelegge livet hans. For meg var ikke abort et alternativ. Jeg følte meg grusom og vi hadde en tøff uke med mye trusler, krangling og tårer. Etterhvert sank det litt mer inn hos sambo, han spurte meg rolig en siste gang etter ting hadde roet seg om jeg var sikker på å beholde, svaret mitt var fortsatt ja. Så var det værste over. Han fortalte meg litt senere at han selvfølgelig var glad for å bli pappa, men at han over hodet ikke var klar. Han holder fortsatt litt avstand når det gjelder baby, tar sjeldent på magen osv og snakker kun om den innimellom. Men han har akseptert det, og jeg tror at han gleder seg men redselen tar litt overhånd. Nå skal vi få se lille på oul om to uker og jeg håper(og tror) at det blir litt mer virkelig for han når han får se den lille som bor inni magen og får vite om han skal få en sønn eller datter. [emoji4] vil ønske deg kjempemasse lykke til og ikke minst gratulerer med en spire i magen! Håper din samboer tar det bedre enn min gjor i starten, og om han ikke tar det godt så håper jeg at du ser det blir lettere når sjokket synker inn. [emoji173]
Nå ser kanskje min samboer litt ut som en monster slik jeg beskriver han her, men det er han virkelig ikke, han er en fantastisk og omtenksom mann, og det var aldri et øyeblikk han vurderte å gå ifra meg og lille i magen[emoji4]