Uplanlagt gravid

[C-40453542]

Hei, er det flere her inne som har blitt uplanlagt gravide? Jeg og samboer var enige om at vi skulle få barn en gang i framtiden, men ikke før om noen år. Nå er jeg altså gravid for første gang, og kjenner på mye forskjellige følelser rundt dette. Noen dager er jeg glad og spent, og veldig mange dager er jeg bekymret og overveldet over det enorme ansvaret som venter oss. Innimellom får jeg på en måte dårlig samvittighet for at jeg ikke kjenner på mer glede... Hjelper heller ikke med myyye kvalme de siste dagene. Er det andre som har lignende erfaringer, og som kan komme med noen støttende ord?

 

[Vil ha nummer tre]

Hei, er det flere her inne som har blitt uplanlagt gravide? Jeg og samboer var enige om at vi skulle få barn en gang i framtiden, men ikke før om noen år. Nå er jeg altså gravid for første gang, og kjenner på mye forskjellige følelser rundt dette. Noen dager er jeg glad og spent, og veldig mange dager er jeg bekymret og overveldet over det enorme ansvaret som venter oss. Innimellom får jeg på en måte dårlig samvittighet for at jeg ikke kjenner på mer glede... Hjelper heller ikke med myyye kvalme de siste dagene. Er det andre som har lignende erfaringer, og som kan komme med noen støttende ord?

Jeg ble gravid uplanlagt med min første. Gikk på p-piller da (men hadde hatt diare i en uke, og da gikk vel p-pillen rett ut).

Det var nok verst for mannen som overhodet ikke følte seg klar! Vi var vel 24 og 27 da. Vi hadde dog planlagt å prøve å bli gravide 1-2 år etterpå, så abort var uaktuelt. Bare kjipt at vi begge var studenter. Han var veldig stressa for en baby og det som skulle følge med av ansvar og sånt, og det å miste fritid osv.

Jeg var egentlig mest overlykkelig fordi jeg noen uker før hadde fått beskjed om at hormonene mine var helt ute og kjørte og antageligvis ikke kunne bli gravid slik som de så ut. Lite visste jeg og legen at den dagen jeg tok de blodprøvene så drev befruktningen og skjedde

Anyways alt snudde for mannen da han fikk den lille i armene sine. Han har elsket henne siden hun kom ut og det går ikke an å separere de to fra hverandre. Han er virkelig verdens beste pappa, og den tålmodigste personen jeg vet om

Han har og hatt dårlig samvittighet lenge for at han ikke var glad under hele svangerskapet, men vi har snakket masse om det og konkludert med at følelsene hans var lov å kjenne på, normale til og med. Og at han kan slippe den dårlige samvittigheten nå.

Jeg tenker at det ikke skader om du tar kontakt med helsestasjon og får en time hos jordmor der for å snakke om alt du føler Det er fryktelig deilig å snakke med noen forstår deg og ikke dømmer deg!

Masse lykke til

 

[C-40453542]

Jeg ble gravid uplanlagt med min første. Gikk på p-piller da (men hadde hatt diare i en uke, og da gikk vel p-pillen rett ut).

Det var nok verst for mannen som overhodet ikke følte seg klar! Vi var vel 24 og 27 da. Vi hadde dog planlagt å prøve å bli gravide 1-2 år etterpå, så abort var uaktuelt. Bare kjipt at vi begge var studenter. Han var veldig stressa for en baby og det som skulle følge med av ansvar og sånt, og det å miste fritid osv.

Jeg var egentlig mest overlykkelig fordi jeg noen uker før hadde fått beskjed om at hormonene mine var helt ute og kjørte og antageligvis ikke kunne bli gravid slik som de så ut. Lite visste jeg og legen at den dagen jeg tok de blodprøvene så drev befruktningen og skjedde

Anyways alt snudde for mannen da han fikk den lille i armene sine. Han har elsket henne siden hun kom ut og det går ikke an å separere de to fra hverandre. Han er virkelig verdens beste pappa, og den tålmodigste personen jeg vet om

Han har og hatt dårlig samvittighet lenge for at han ikke var glad under hele svangerskapet, men vi har snakket masse om det og konkludert med at følelsene hans var lov å kjenne på, normale til og med. Og at han kan slippe den dårlige samvittigheten nå.

Jeg tenker at det ikke skader om du tar kontakt med helsestasjon og får en time hos jordmor der for å snakke om alt du føler Det er fryktelig deilig å snakke med noen forstår deg og ikke dømmer deg!

Masse lykke til

Åå, takk for utfyllende svar og gode råd! Jeg vil jo tro, som du også sier, at uansett hvor mye jeg gruer meg, og eventuelt hvor lite jeg gleder meg at jeg vil bli veldig lykkelig når jeg møter barnet vårt. Jeg tipper også det er naturlig å kjenne mer på disse følelsene når det ikke er helt planlagt Jeg skal uansett ta det opp med jordmor Takk igjen!

 

[Vil ha nummer tre]

Åå, takk for utfyllende svar og gode råd! Jeg vil jo tro, som du også sier, at uansett hvor mye jeg gruer meg, og eventuelt hvor lite jeg gleder meg at jeg vil bli veldig lykkelig når jeg møter barnet vårt. Jeg tipper også det er naturlig å kjenne mer på disse følelsene når det ikke er helt planlagt Jeg skal uansett ta det opp med jordmor Takk igjen!

Det er til og med mange som kjenner på disse følelsene når de har prøvd å bli gravide lenge!! Alle følelser er vanlige og du trenger ikke verken skamme deg eller ha dårlig samvittighet!

 

[Contesta]

Har ikke opplevd det samme da alle mine barn har vært nøye planlagt. Men denne gangen her har jeg kjent på litt panikk som "hva er det vi har gjort nå" vi har jo det så fint sånn som vi har det nå, med barnefri annenhver helg, barn som begynner å bli større og mer selvstendige.

Vi prøvde i over 2 år før det endelig gikk, og hadde begynt å innstille oss på at det ikke kom til å gå og vi skulle snart slutte å prøve. Jeg gleder meg mye, men samtidig er jeg redd for at jeg kommer til å angre. Er redd for hvilken type baby/barn vi får. Har vært heldige med de jeg har, enkle og rolige og ikke minst FRISKE.
Blir ikke helt det samme som for deg, men tenkte å fortelle for å vise at det er helt normal med varierende følelser rundt en graviditet uansett om den er planlagt eller ikke. De ekstra hormoner hjelper heller ikke på