Uplanlagt gravid med nr 3 - vil høre erfaringer

[Kalinnea]

Samboern og jeg har vært dumme og uforsiktige. Vi har ikke vært konsekvente med prevensjon etter at jeg tok ut pstaven i april. Syklusen min har vært lenger enn vanlig og vi trodde vi hadde sex én ukes før EL i juni... det stemte visst ikke, og i går fikk jeg positiv test.

Jeg klarer ikke bli glad for den testen. Jeg hadde i utgangspunktet lyst på 3 barn, men tanken var å vente til eldste var begynt på skolen. Vi har to jenter nå, på 3.5 og 1.5 år og jeg hadde lyst på litt større avstand i alder, vi har også for liten bil til tre barn og ikke noe soverom i huset...
Men alt det blir liksom litt uviktige detaljer, det meste kan fikses.
Det som er verre nå er at vi er i en så god rytme med legging, måltider, lurer og levering/henting i barnehagen. Jeg hadde begynt å tenke at vi kanskje var fornøyd med å ha bare 2 barn, og jeg er redd for at et nytt barn vil skape kaos i rutinene våre og at jeg kommer til å bli et stressa mammamonster.. Jeg har heller ikke fast jobb, jeg er kun ringevikar i barnehage og vil neppe kunne jobbe meg opp nok til å få foreldrepenger.

Jeg er litt fortvila og vil gjerne høre fra andre som har vært i lignende situasjon.
Hvilket valg tok du, og hvordan påvirket det hverdagen din/deres?

 

[Mrs.B]

Samboern og jeg har vært dumme og uforsiktige. Vi har ikke vært konsekvente med prevensjon etter at jeg tok ut pstaven i april. Syklusen min har vært lenger enn vanlig og vi trodde vi hadde sex én ukes før EL i juni... det stemte visst ikke, og i går fikk jeg positiv test.

Jeg klarer ikke bli glad for den testen. Jeg hadde i utgangspunktet lyst på 3 barn, men tanken var å vente til eldste var begynt på skolen. Vi har to jenter nå, på 3.5 og 1.5 år og jeg hadde lyst på litt større avstand i alder, vi har også for liten bil til tre barn og ikke noe soverom i huset...
Men alt det blir liksom litt uviktige detaljer, det meste kan fikses.
Det som er verre nå er at vi er i en så god rytme med legging, måltider, lurer og levering/henting i barnehagen. Jeg hadde begynt å tenke at vi kanskje var fornøyd med å ha bare 2 barn, og jeg er redd for at et nytt barn vil skape kaos i rutinene våre og at jeg kommer til å bli et stressa mammamonster.. Jeg har heller ikke fast jobb, jeg er kun ringevikar i barnehage og vil neppe kunne jobbe meg opp nok til å få foreldrepenger.

Jeg er litt fortvila og vil gjerne høre fra andre som har vært i lignende situasjon.
Hvilket valg tok du, og hvordan påvirket det hverdagen din/deres?

Vi ble uplanlagt gravid med nr 3 da mellomsta akkurat hadde bikka 1 år og eldste hadde bikka 3. Hadde veldig like tanker som deg men å ta abort er uaktuelt for meg så nå har vi 3 gutter. De er nå 4,5 år, nesten 2,5 år og minstemann 6 mnd. Vi har nok soveplasser men vi må kjøpe ny bil i nær framtid. Vi er kjempeslitne, jeg har ikke fast jobb og jeg skulle ønske jeg hadde 4 armer til. Dagene går kjempefort siden det alltid er noe å gjøre selv om de to eldste er i barnehagen. Merker det på lommeboka og klesvasken er kontinuerlig. Ja og så er huset til enhver tid rotete haha. Nå høres alt dette ganske negativt ut men jeg hadde tatt det samme valget igjen. Nå kan jeg ikke se for meg livet uten noen av dem så for oss er alt strevet verdt det. Den verste tida var da jeg var høygravid og mellomste var under 2 år..jeg greidde ikke gjøre så masse med ungene så ble mye jobb for pappan. Nå er det mye bedre og jeg greier barna selv, selv om det kan være kaotisk med 3 så små. Har kommet inn i en rutine som funker. Syns det er lettere å ha 3 på denne alderen enn det var å ha en 1 åring og en 3 åring.

 

[Mira95]

Jeg har en på 3 år og en på 1 år og 8 mnd. Venter tredjemann nå i august. Så mellom de to eldste er det bare 15 mnd. Vi har bare to soverom, men barna deler rom og er fornøyde. Har kjøpt bil der det er plass til tre bakovervendte bilstoler. Så rent praktisk tror vi det går fint vi har god økonomi og kan i teorien kjøpe nytt hus om vi ønsker det. Men jeg liker å bo litt trangt foreløpig. Jeg syns det var veeeldig tett da vi fikk nr 2 (uplanlagt). Det var tøffe måneder rett etter fødsel. Husker nesten ingenting fordi vi var så slitne. Har likevel valgt å planlegge en nokså tett unge til (blir 1 år og 9 mnd mellom de to yngste) da vi elsker at barna har så stor glede i hverandre. Det er hektisk, men jeg føler det gir meg mer enn det koster. Det værste er nå mot slutten av graviditeten, jeg er sur og lei. Vil tro det går seg fort til når baby er ute og vi finner en ny rytme litt sånn etterhvert

Hadde tenkt meg godt om dersom vi hadde hatt dårlig økonomi eller om forholdet til meg og mannen ikke var så sterkt som det er. Ville ikke klart dette alene eller om jeg var utrygg i forholdet. Har man folk rundt som kan hjelpe? Liker man å være mamma til de barna man allerede har?

 

[Eliz92]

Nr 3 var også uplanlagt hos oss. Dvs jeg hadde et ønske om et barn nr 3, men som deg det passet ikke helt. Vi hadde planer om det eventuelt når vi hadde flyttet og sett an økonomien. Så var det en gang vi var uforsiktig.jeg gikk ikke på piller i det hele tatt fordi jeg hadde så ustabil mens på dem så mannen brukte kondom.. en gang hendte det uten, men han hoppet av i svingen..det ble baby.

Da var eldste 4 og minste 2 år. Jeg kan ærlig si at det var en stor psykisk belastning. Hadde store problemer med å glede meg og vi var uheldige og fikk problemer med leiligheten vi bodde og med naboer der. Så vi måtte flytte ut og inn til annen familie mens leiligheten måtte fikses.. for det var vist helseskadelig . Når leiligheten var ferdig så solgte vi den og måtte fremdeles bo en lang stund hos familie mens vi leitet etter ny bolig. Vi kjøpte ny bil med plass til 3 barneseter. Jeg husker det som en veldig tung tid, hvor vi også fikk hjelp fra familien og mannen måtte stille opp mer enn ellers. Ungene gledet seg til baby skulle komme. I starten var det vanskelig pga korona og stengt barnehage, men mannen fikk jobbe hjemmefra og kunne hjelpe mer enn ellers. Når hverdagen endelig kom igang så gikk det helt fint å komme igang med rutinene og baby måtte bare være med på slep. De yngste er nå "bestevenner" har så mye glede i hverandre..men legger ikke skjul på at det har vært tøft.

 

[Kalinnea]

Takk for svar dere

Alt det praktiske tror jeg vi skulle ordnet med tid og stunder, bil og soverom osv. Økonomisk har vi klart oss igjennom lignende før, da jeg akkurat hadde sluttet i min forrige jobb da jeg ble gravid med lillesøster, og måtte få uten inntekt i over ett år (fikk engangsstønad). Samboern er elektriker og vi har et lavt huslån. Vi har forøvrig vært sammen i 14 år og er veldig trygge på hverandre, men vi hadde nettopp funnet tilbake til intimiteten etter flere sammenhengene år med graviditeter og amming, så jeg er veldig redd for å miste det igjen om vi skulle gå videre med svangerskapet.

Men tyngst veier redselen for hva en graviditet til vil gjøre med kroppen min, og hvordan det vil påvirke psyken min etter fødselen. Jeg var veldig sliten og deprimert da lillesøster kom, for storesøster var jo under to år og hadde heller ikke fulltidsplass i barnehagen. Jeg var en dårlig mamma, følte jeg. Sint og utålmodig og jeg syntes det hele var kjempevanskelig i perioder..
Nå ville jo jentene mine vært 4.5 og 2.5 år når minsten evt kommer, så det er jo lov å håpe at mye ville vært lettere da. Litt mer selvstendige barn.. Men de skal jo følges opp og få tid og kjærlighet. Jeg er redd jeg ikke hadde følt at jeg strakk til nok. Vi har heller ikke mye familie i nærheten, og ingen til å avlaste oss. På de årene vi har hatt barn nå har eldste sovet borte bare 4 ganger, og yngste 1 gang.

Åh, jeg synes dette er så vanskelig..

 

[Stolt mamma]

Nå kan ikke min situasjon helt sammenliknes med din for mine tette barn er planlagt, dvs nr 1 var en overaskelse, mens 2 og 3 er planlagt, men min erfaring er at selv om det det var tøft å få 3 barn på litt over 3 år så var jeg overraskende avslappet når nr 3 kom. Hadde liksom jobbet meg igjennom følelsen av å ikke strekke til, dele oppmerksomhet og lite søvn. Så selv om nr 3 ikke var noe drømmebaby så hang hun liksom bare med. Skulle ønske jeg var så avslappet med de to første. Poenget mitt er at selv om du tidligere har opplevd utfordrende baby tid trenger det ikke automatisk bli på samme måte med nr 3

 

[All song]

Har 3 barn og det er 21/22 måneder mellom de. Nr 3 var ikke planlagt og jeg fikk en sjokk når jeg såg positiv test. Jeg var lei meg fordi jeg tenkte at de 2 andre sko bli litt større. Men måtte gi meg selv litt tid og akseptere det og ting blev mye bedre når jeg vel var på tidlig ul og fikk sett baby i magen. Var vel uke 10+ da begynte jeg glede meg og aksepterte det.
Man finner rutiner i den nye hverdagen når barnet vel kommer.

 

[Mrs.B]

Takk for svar dere

Alt det praktiske tror jeg vi skulle ordnet med tid og stunder, bil og soverom osv. Økonomisk har vi klart oss igjennom lignende før, da jeg akkurat hadde sluttet i min forrige jobb da jeg ble gravid med lillesøster, og måtte få uten inntekt i over ett år (fikk engangsstønad). Samboern er elektriker og vi har et lavt huslån. Vi har forøvrig vært sammen i 14 år og er veldig trygge på hverandre, men vi hadde nettopp funnet tilbake til intimiteten etter flere sammenhengene år med graviditeter og amming, så jeg er veldig redd for å miste det igjen om vi skulle gå videre med svangerskapet.

Men tyngst veier redselen for hva en graviditet til vil gjøre med kroppen min, og hvordan det vil påvirke psyken min etter fødselen. Jeg var veldig sliten og deprimert da lillesøster kom, for storesøster var jo under to år og hadde heller ikke fulltidsplass i barnehagen. Jeg var en dårlig mamma, følte jeg. Sint og utålmodig og jeg syntes det hele var kjempevanskelig i perioder..
Nå ville jo jentene mine vært 4.5 og 2.5 år når minsten evt kommer, så det er jo lov å håpe at mye ville vært lettere da. Litt mer selvstendige barn.. Men de skal jo følges opp og få tid og kjærlighet. Jeg er redd jeg ikke hadde følt at jeg strakk til nok. Vi har heller ikke mye familie i nærheten, og ingen til å avlaste oss. På de årene vi har hatt barn nå har eldste sovet borte bare 4 ganger, og yngste 1 gang.

Åh, jeg synes dette er så vanskelig..

Skjønner veldig godt at du syns dette er vanskelig. Det tok lang tid etter positiv test at jeg begynte å glede meg til ny baby. Jeg var allerede overvektig etter 2 barn og å gå gravid igjen med nr 3 ville jo ikke akkurat gjøre godt for kroppen. Så fysisk sliter jeg etter å ha født tre barn på fire år. Ikke har jeg og mannen mye tid eller ork til å være intime nå da jeg ammer og helt ærlig redd for å bli gravid en gang til. Abort er uaktuelt for meg så å få en positiv test til hadde vært en pine for meg. Men som jeg skrev i første innlegg så kunne jeg ikke sett for meg å ikke ha alle tre, selv om det har tatt på fysisk. For meg har det vært verdt det. Har på en måte ofra kroppen for å få tre herlige unger (hater å trene mer enn noe annet) har innsett at jeg blir nødt å trene da haha.
Men uansett så ønsker jeg deg lykke til med å finne ut hva som er rett for dere og skulle dere velge å beholde så er jeg sikker på dere ikke kommer til å angre. Og ps, de fleste mødre føler de ikke strekker til det gjør iallefall jeg men jeg gjør så godt jeg kan så jeg vet jeg er en god mor helt normalt å føle det slik du gjør

 

[Mymlen93]

Vi brukte noen mnd på å komme over sjokket å begynne å glede oss til nr 4 (min 3.) det er 2år mellom de to yngste, 1.5 år mellom de to eldste mine, så det ble tre ganske tette der ja. Alt gikk seg til, hverdagen med 3 er ikke så mye annerledes en med 2. Godt å ha barn med noen lunde samme interesser også . Surprisen vår blir 2år i år