Uplanlagt gravid.. abort?

[Liilje]

Hei dere..

Jeg er ganske så fortvila, redd og lei meg. Vi var langtidsprøvere og ufrivillig barnløse. Jeg hadde aldri i verden trodd at jeg skulle være den som postet om det å bli uplanlagt gravid, men her er vi.

Vi har 2 barn, yngste er veldig liten enda - under ett år. Eldste er 4. Vi er så slitne, slitne langt inn i beinmargen. Første var ekstremt krevende, andre heldigvis enklere. Vi har sånn smått begynt å føle at vi får puste igjen, og jeg har sett frem til å få litt mer frihet i året som kommer.

Mannen er ikke den som bidrar mest i hjemmet, og jeg har ofte følt meg som en alenemamma. (Jeg er i praksis alenemamma)
Forholdet har virkelig vært satt på prøve de siste årene, og vi har vært på randen til brudd flere ganger. Akkurat nå er forholdet ganske ok. Økonomien begynner også å endelig bli grei, jeg er redd barn nr 3 blir for mye.

Innerst inne ønsker jeg å beholde, men jeg er så sliten. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle fått det til, og jeg er stygt redd det ikke blir så hyggelig som man håper. Det hadde nok vært annerledes om yngste hadde vært noe eldre..

Far er mye bortreist med jobb. Hvordan skal jeg klare å få begge til å sove dupp når jeg er alene? Hvordan skal jeg få lagt dem om kvelden? Hvordan komme seg gjennom perioder med sykdom?

Tanken på abort føles uten tvil mest realistisk, men hjertet synes det er vondt, men også litt som en lettelse..

Hvordan tar man en slik avgjørelse?! Har noen av dere noen kloke ord?

 

[Emerald]

Trenger du noen som kan være dønn ærlig nå eller trenger du et svar som er mer omsorgsfullt?

 

[Maja82]

Hei dere..

Jeg er ganske så fortvila, redd og lei meg. Vi var langtidsprøvere og ufrivillig barnløse. Jeg hadde aldri i verden trodd at jeg skulle være den som postet om det å bli uplanlagt gravid, men her er vi.

Vi har 2 barn, yngste er veldig liten enda - under ett år. Eldste er 4. Vi er så slitne, slitne langt inn i beinmargen. Første var ekstremt krevende, andre heldigvis enklere. Vi har sånn smått begynt å føle at vi får puste igjen, og jeg har sett frem til å få litt mer frihet i året som kommer.

Mannen er ikke den som bidrar mest i hjemmet, og jeg har ofte følt meg som en alenemamma. (Jeg er i praksis alenemamma)
Forholdet har virkelig vært satt på prøve de siste årene, og vi har vært på randen til brudd flere ganger. Akkurat nå er forholdet ganske ok. Økonomien begynner også å endelig bli grei, jeg er redd barn nr 3 blir for mye.

Innerst inne ønsker jeg å beholde, men jeg er så sliten. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle fått det til, og jeg er stygt redd det ikke blir så hyggelig som man håper. Det hadde nok vært annerledes om yngste hadde vært noe eldre..

Far er mye bortreist med jobb. Hvordan skal jeg klare å få begge til å sove dupp når jeg er alene? Hvordan skal jeg få lagt dem om kvelden? Hvordan komme seg gjennom perioder med sykdom?

Tanken på abort føles uten tvil mest realistisk, men hjertet synes det er vondt, men også litt som en lettelse..

Hvordan tar man en slik avgjørelse?! Har noen av dere noen kloke ord?

Høres veldig krevende ut, og spesielt når det har vært vanskelig for dere å få barn tidligere. Småbarnsalderen er jo unntakstilstand for alle, og heldigvis går det over. En graviditet varer jo 9 mnd så begge barna er jo betydelig eldre når evt den neste kommer. På den andre siden så vil det jo sikkert bli veldig krevende med et barn til, og dersom valget om abort er riktig for dere så er ikke det noe skam. Det er jo bare dere som velger dette, og jeg tror at uansett hva dere velger så vil dere kunne leve godt med det i etterkant. Høres uansett ut som om dere må ta en ordentlig prat om arbeidsfordeling i huset, og kanskje ikke mannen din kan ha en jobb hvor han reiser så mye dersom dere bestemmer dere for en til .

 

[Emerald]

Har tenkt på deg i hele natt, og i dag er 15. mai som kanskje høres ut som en helt tilfeldig ting å si. Men 15. mai er Hallvard-dagen, også kalt Oslo-dagen fordi man feirer Oslos vernehelgen Hallvard. Om du noen gang har vært i Oslo så har du nok sett ham overalt, på kumlokk, kommunevåpenet, inne på stortinget. Hallvard holder en møllestein og tre piler. Hva gjorde Hallvard for å havne overalt i Oslo?
Han var en ganske ung mann fra Lier i Drammen og han var i båten sin på fjorden da ei gravid kvinne kom løpende. Hun hadde blitt anklaget for tyveri og noen menn prøvde å drepe henne. Hallvard tar henne opp i båten sin og da mennene kom, sier han til dem om kvinnen skulle bli funnet skyldig ville han kjøpe henne fri. Mennene var ikke interessert i å høre på ham så de skøyt piler mot kvinnen. Hallvard kaster seg foran henne og bruker seg seg selv som skjold. Hallvard dør, mennene fester en møllerstein til kroppen hans, men kroppen flyter allikevel opp igjen så drapet ikke kan skjules. De drepte også kvinnen og barnet.
Fordi Hallvard brukte seg selv til å beskytte kvinnen og hennes barn ble han en helt og satt rundt i hele Oslo, i tillegg til å få navnet sitt på gater og skoler i hele landet.
Bildet av ham med tre piler representerer ham selv, kvinnen og det ufødte barn. Tre uskyldige liv tatt pga en anklage. Han er derfor ikke bare vernehelgen for Oslo, men også for ufødte barn.

Derfor tenker jeg ekstra mye på deg i dag.

Først vil jeg bare si at det er helt forståelig at du kjenner på overveldelse nå. Du har vært gjennom mye, og du står midt i en intens småbarnsfase, med slit, lite søvn og et forhold som har krevd mer enn det har gitt i perioder. Det er lov å kjenne på frykt, tretthet og tvil når enda en liten sjel banker på døren midt i alt dette. Og det er også lov til å være sliten!
Men midt i kaoset, så hører jeg også noe annet i det du skriver. Jeg hører et hjerte som allerede har kjærlighet for det lille livet – selv om du er redd, selv om du ikke vet hvordan du skal få det til. Det er ikke ingenting. Det er faktisk noe veldig sterkt.
Du skriver at du innerst inne ønsker å beholde. Det forteller meg at du allerede bærer en dyp omsorg for dette barnet, og at du – tross alt – ser for deg et liv med det. Kanskje ikke uten kamp, men kanskje med mening. Kanskje med glede, på tross av alt det slitsomme.
Abort kan virke som den letteste løsningen akkurat nå – men det betyr ikke nødvendigvis at det er den riktige for deg. Den letteste veien er ikke alltid den som gir fred på sikt. Mange som står i situasjonen din, og velger å beholde, opplever etter hvert en styrke de ikke visste de hadde. Og kjærligheten til det barnet – det tredje barnet – blir like sterk, like verdifull, som til de to første. Min søster fikk to veldig tette, og selv om jeg kan love deg det nok var tøft da, så tok det ikke lang tid før hun var så takknemlig; de to barna ble bestevenner og selv om de to i dag er voksne så er de fremdeles som erteris!

Ingen kan love deg at det blir enkelt. Men du har klart så mye allerede. Du har båret, født, og elsket to små – og du står fremdeles. Du er sterkere enn du tror. Kanskje er det ikke friheten som vil gi deg ro fremover, men vissheten om at du lyttet til hjertet ditt, midt i kaoset.
Om du velger å beholde, så finnes det hjelp. Du trenger ikke gjøre alt alene. Kanskje dette er tidspunktet hvor du og mannen din virkelig kan snakke sammen om hva slags familie dere ønsker å være – og hva du trenger fra ham nå, for å klare dette sammen. Kanskje det er mulig for å for nå avlastning når mannen er bortreist? Og så er det viktig at han forstår at du trenger ham når han er hjemme. Mer enn noen gang før. Her må det nok god kommunikasjon til, men ofte kan prøvelser styrke et forhold. En tredjepart kan kanskje klare å si hva du trenger bedre enn deg, dette kan være jordmor eller en fra familievernkontoret. Begge deler er tilbud som er gratis.

Et nytt barn vil ikke nødvendigvis skape så store problemer som du ser for deg. Ikke vil dere få så mange flere utgifter da jeg er sikker på at dere allerede har alt av utstyr klart fra snart ett-åringen. Som hun Maja over meg sier, ikke glem at barna også er 9 måneder eldre når neste kommer og vil da sikkert gå i barnehagen slik at det å legge ned to for en dupp samtidig ikke er en daglig realitet. Og du finner sikkert en løsning med å få lagt om kvelden også. Innen tredje barn begynner i barnehagen nærmer eldste seg skolealder og er allerede mer moden og forhåpentligvis lettere å ha med å gjøre.

Uansett hva du velger – du er ikke alene. Men om hjertet ditt hvisker at det vil beholde, så hør etter. Det har ofte mer visdom enn frykten. Det er jo egentlig gode nyheter at du har klart å bli gravid så fort etter å strevd så lenge. Jeg har også brukt år på å bli gravid, men jeg hadde sikkert hatt noen øyeblikk med panikk selv om jeg fant ut jeg var gravid igjen kort tid, men vi kvinner kan få det helt utrolige!
Håper du har noe familie eller venner i nærheten du kan lene deg på i disse dager. Om ikke så tenker jeg i hvert fall mye på deg og håper alt ordner seg for alle fem.

 

[Liilje]

Takk for fine meldinger

Jeg har fått time til abort.

Mannen er ikke åpen for å beholde overhodet, det er rett og slett ikke et alternativ for han. Jeg hadde ønsket å beholde dersom han gikk med på det. Dette er forferdelig.

Men jeg kan ikke tvinge enda et barn på samboer. Han er på maks kapasitet psykisk og fysisk med de to vi har. Han fikk en depresjon etter førstemann og er nok veldig utsatt for å få det igjen. Skulle han havnet i en ny depresjon hadde jeg måttet gå fra han for å skåne barna, og å bli alenemor til 3 er helt uaktuelt for min del.
Forholdet vårt er heller ikke der det burde være for å få 3 så små/tette barn. Det ville også blitt veldig trangt økonomisk.

Jeg har ikke noe valg, selv om jeg skulle ønske det gikk

 

[Regnbuebarnnr2]

Takk for fine meldinger

Jeg har fått time til abort.

Mannen er ikke åpen for å beholde overhodet, det er rett og slett ikke et alternativ for han. Jeg hadde ønsket å beholde dersom han gikk med på det. Dette er forferdelig.

Men jeg kan ikke tvinge enda et barn på samboer. Han er på maks kapasitet psykisk og fysisk med de to vi har. Han fikk en depresjon etter førstemann og er nok veldig utsatt for å få det igjen. Skulle han havnet i en ny depresjon hadde jeg måttet gå fra han for å skåne barna, og å bli alenemor til 3 er helt uaktuelt for min del.
Forholdet vårt er heller ikke der det burde være for å få 3 så små/tette barn. Det ville også blitt veldig trangt økonomisk.

Jeg har ikke noe valg, selv om jeg skulle ønske det gikk

Håper du har tatt kontakt med noen for å snakke med før du drar for å gjennomføre.

Det er et vanskelig valg du står i og det er annerledes for oss kvinner enn menn.

 

[Kinakål]

For en vond situasjon. Har du noen å snakke med?
Vil også tipse deg om Amathea, der kan du få støtte uansett hva du velger.

Sender deg en stor klem.

 

[Prinsessa*]

Ønsker å fortelle deg at du finner din indre styrke og mye skjer med barna i løpet av året og ikke bekymre deg for to dupper , ikke sikkert eldste vil ha dupp lenger heller, min eldste slutta med dupp ved 10 mnd men det gikk så fint, hjalp til når bror kom . Det er 18 mnd mellom de to første og 8 år med nr 3 og 5 år med nr 4 . Jeg har fire barn , alene fysisk i ukedagene . Samboern drar søndag og kommer hjem fredag synes det er best sånn med tanke på forholde og de nesten bruddene vi har hatt . Er mer mas og mer klaging og plikt sex og det sliter på mitt humør . Men nr tre tror jeg som de fleste sier merkes mindre . Du vil ikke angre
Atpå til har vi dyr . Vanligvis jobber jeg fullt , jeg er nok mer sliten da . Nyter bedre tiden i permisjon . Jeg kjører jo barn på skole og bhg og ofte har jeg jeg nest minste hjemme å nyter den tiden , går turer , steller i hagen , drivhuset osv . Baker eller maler osv mye hjelp i de små også skal jeg fortelle deg
Prøv å lande litt i mamma rollen nå og pust litt ut og la ting som kan vente vente osv . Jeg hadde beholdt barnet selv om jeg ble alene , det har jeg gjort med et av barna mine det var veldig deilig å være alene og gravid . Slippe å høre klaging fra en mann for at man ligger på soffan og er kvalm og dårlig osv hehe . Lykke til med valget

 

[MammaenTilO&N]

Takk for fine meldinger

Jeg har fått time til abort.

Mannen er ikke åpen for å beholde overhodet, det er rett og slett ikke et alternativ for han. Jeg hadde ønsket å beholde dersom han gikk med på det. Dette er forferdelig.

Men jeg kan ikke tvinge enda et barn på samboer. Han er på maks kapasitet psykisk og fysisk med de to vi har. Han fikk en depresjon etter førstemann og er nok veldig utsatt for å få det igjen. Skulle han havnet i en ny depresjon hadde jeg måttet gå fra han for å skåne barna, og å bli alenemor til 3 er helt uaktuelt for min del.
Forholdet vårt er heller ikke der det burde være for å få 3 så små/tette barn. Det ville også blitt veldig trangt økonomisk.

Jeg har ikke noe valg, selv om jeg skulle ønske det gikk

Tenker på deg i den vanskelige situasjonen du står i

Det høres ut som et veloverveid valg du har tatt, selv om du kanskje ikke føler at det er noe du har valgt selv akkurat nå.

Ingen her bør kimse av risikoen for et samlivsbrudd dersom dere får et barn til, og potensielt en verre oppvekst for de barna du allerede har.

Jeg kan ikke en gang begynne å sette meg inn i hvordan du har det siden jeg aldri har blitt uplanlagt gravid og/eller vurdert/tatt abort. Likevel velger jeg å påpeke at å stå i den situasjonen du gjør i akkurat nå ikke er noe du har ønsket, valgt eller en gang sett for deg. Ja, i en ideell verden ville du beholdt en uplanlagt graviditet, men med faretruende og store konsekvenser for familielivet, helse, økonomi og generell livssituasjon er ikke det en realitet.

Ønsker deg lykke til med veien videre, og håper du får god oppfølging i tiden fremover

 

[Mamsi22]

Vil bare sende deg masse kjærlighet og styrke i det du står i. Jeg skjønner at det føles utrolig kjipt å være den som tar dette valget, men i realiteten høres det ikke ut som det er et valg. I realiteten er det bare en forferdelig vanskelig ting du må gjøre. Masse masse styrke til deg!!