Update om igangsettelse

[babyliten]

I går var jeg inn på st.olavs for å snakke med jordmor om igangsettelse. Jeg trodde også at det skulle være lege tilstedet, men det var det ikke. Følte ikke jeg ble hørt i det heletatt og endte opp med at jeg satt å gråt hele timen og forklarte at jeg sleit så voldsomt at det nesten var slik at jeg ikke ønsker at babyen skal ut i det heletatt. Eneste jeg fikk til svar hver gang var at jeg var innenfor høyrisiko gruppen ettersom jeg har vært igjennom ett katastrofe snitt, og derfor anbefalte hun heller at jeg gikk hele veien ut for så å komme inn med én gang jeg kjente noe annet enn kynnere.
Jeg forklarte så godt jeg kunne at den forrige fødselen var så traumatisk, og at jeg ikke klarte å gå helt ut. Men da fikk jeg til svar at det var fortsatt risiko for ett nytt keisersnitt om jeg ble satt igang, bare at da kunne det gå roligere for seg. Jeg skjønner at risikoen er der, men den er jo der om fødselen så starter av seg selv også

Jeg gråt og klarte nesten ikke å få ut ett ord, for jeg følte jeg bare snakket til en vegg som ikke ville forstå. Det virka også som hun ble sint da jeg sa at for min del så var denne timen bortkastet, for jeg ble ikke hørt. Og da fikk jeg bare til svar at hun kunne henvise meg til lege for å snakke om temaet.

Hadde jeg spurt om ett nytt keisersnitt hadde situasjonen blitt helt annerledes, men det er jo ikke det jeg vil. Jeg måtte gjenta meg flere ganger at jeg ville føde normalt, så langt det lot seg gjøre. Måtte jeg igjennom ett nytt keisersnitt, så håpet jeg heller at jeg kunne få være våken så jeg kunne få den lille i armene med én gang. Dette sleit jeg jo lenge med etter nr 1 også, at jeg ikke fikk se henne før nesten 5 timer etter hun hadde blitt født. Nå har jeg ingen forventninger til timen med lege, og nå vet jeg egentlig ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt. Jeg er livredd og nå skulle jeg ønske det var lenge til termin. Jeg sitter også å vurderer å sterilisere meg, for hvis jeg skal ha det slik i flere svangerskap da vet jeg ikke mine arme råd.

 

[Maje-Mor]

Skjønner at det er vanskelig. Og det virker ikke som om de klarte å møte deg så bra. Men det er jo faktisk sant at de ikke kan igangsette med tabletter ala cytotec (en av de vanligste metodene - går under mange navn) når man har et keisersnitt bak seg, risikoen for komplikasjoner er for stor. Det de kan gjøre er ballong, og evt ta vannet om man er såpass moden - men det krever ofte litt mer om man vil igangsettes en stund før termin (fordi man gjerne er mindre moden). Det er gode grunner til at de helst vil at fødselen starter spontant! Kanskje det er bedre å fokusere på hva som skal til for å bli trygg i den siste tida? Hvilken oppfølging og støtte trenger du for å føle deg ivaretatt da? Og jeg ville absolutt takka ja til ekstra samtale. Jeg fikk time på fødepoliklinikk med en jordmor som er flink med traumer, for å snakke om forrige fødsel og det jeg gruer meg til. Det har hjulpet veldig!

 

[Januarlykke2016]

Sniker fra januar.

Jeg var i samtale med jordmor to ganger ang ks. Det som hjalp meg var at jeg hadde skrevet ned mye av mine tanker og ønsker før timen, slik at når tårene tok overhånd ga jeg henne bare arket så kunne hun lese det jeg hadde skrevet. Da ble det lettere å snakke om det etterpå med litt kortere setninger.

Lykke til

 

[Huldra88]

Veldig trist å høre at du ikke hadde en god opplevelse. Ikke minst følelsen av å ikke bli hørt og forstått
Håper samtale med lege blir annerledes, og at du får den hjelpen du har behov for for å komme deg igjennom samt slipper å sitte med den engstelsen.

 

[Millian]

Huff, syns så synd på deg! Håper samtalen med legen blir bedre. Sender deg en klem.

 

[Yummy_mummy]

Skjønner godt at du ble lei deg

Jeg hadde haste KS med min første og fikk beskjed tidlig i svangerskapet at det skal MYE til for å sette meg i gang. Igangsettelse øker risikoen for ruptur og dårlig fremgang. Det blir jo mye mer voldsomt når kroppen tvinges til å føde. Jeg ble enig med sykehuset om at jeg heller skulle strippes ofte, fra uke 37. Ukentlig stripping og oftere de siste dagene før termin. Gikk 1 uke over med nr 1, men fødte vaginalt med nr 3. Riene startet av seg selv sent på kvelden på termindagen.

Jeg hadde også angst, men fikk hyppige UL mot slutten og følte meg godt ivaretatt. Ble enige om at jeg ikke skulle gå mer enn 1 uke over termin.

 

[Karius]

Ikke kjekt å sitte igjen med slike følelser. En kjempeklem fra meg.
Men jeg må nok og si meg enig med at igangsettelse er en risiko for å ende opp med keisersnitt og ettersom det er det du og de vil unngå er det nok best å unngå igangsettelse så lenge en kan unngå det. Jeg har en igangsatt fødsel og en spontant startende fødsel bak meg og er ikke i tvil om at jeg hadde unngått igangsettelse om det hadde vært mulig. Da jeg ble igangsatt ble babyen svært stresset og jeg var et hårsbredd fra å ende opp med keisersnitt. Ta imot timen til legen og fortell igjen om dine tanker, så kanskje dere kan komme til en plan som fungerer.
Jeg vil og tro at flere samtaler vil hjelpe deg, viktig å få snakke om tanker man sliter med. Ønsker deg masse masse lykke til og håper alt ordner seg for deg.

 

[lillefrokentrille]

Sniker fra August.
Jeg har også vært på sv.pol klinikken på St. Olavs, og har dessverre samme opplevelse som deg. Arrogante, og det er som å prate til en vegg.
Jeg har vært der fordi jeg har en sykdom som veldig få har hørt om, men som setter meg i fare for styrt fødsel, store blødninger og at morkake ikke kommer av seg selv.

Eneste de har gjort er å sette meg på kontroll for vekstestimering i uke 36, og om den var normal så var det ikke mer å gjøre samt at jeg får ikke videre oppfølging.

Ikke snakk om å skrive i journal om at jeg skulle settes på drypp etter fødsel for å stoppe blødninger, ikke igangsettelse. Ingenting.

Så gruer meg til fødsel nå, for jeg er redd de er veldig uforberedt på det som kan skje etterpå, og ikke får jeg informasjon om morkake ikke skulle komme av seg selv.

Håper du får en annen lege enn meg, har vært til overlegen, gammel mann med hvitt hår og briller..
Frustrerende når man føler at man ikke blir hørt.. Så du har full forståelse fra meg og en god klem

 

[babyliten]

Sniker fra August.
Jeg har også vært på sv.pol klinikken på St. Olavs, og har dessverre samme opplevelse som deg. Arrogante, og det er som å prate til en vegg.
Jeg har vært der fordi jeg har en sykdom som veldig få har hørt om, men som setter meg i fare for styrt fødsel, store blødninger og at morkake ikke kommer av seg selv.

Eneste de har gjort er å sette meg på kontroll for vekstestimering i uke 36, og om den var normal så var det ikke mer å gjøre samt at jeg får ikke videre oppfølging.

Ikke snakk om å skrive i journal om at jeg skulle settes på drypp etter fødsel for å stoppe blødninger, ikke igangsettelse. Ingenting.

Så gruer meg til fødsel nå, for jeg er redd de er veldig uforberedt på det som kan skje etterpå, og ikke får jeg informasjon om morkake ikke skulle komme av seg selv.

Håper du får en annen lege enn meg, har vært til overlegen, gammel mann med hvitt hår og briller..
Frustrerende når man føler at man ikke blir hørt.. Så du har full forståelse fra meg og en god klem

Tusen takk
Jeg har jo lest og snakket med folk som har vært igjennom tilnærmet samme fødsel som meg, så jeg har begynt å forstå litt av hvordan ting må gjøres, og jeg fortalte jo at jeg skjønte at det å hive meg rett på drypp og modning kanskje ikke fungerte, men at det måtte finnes noe de kunne gjøre. Men nei. Niks, nada. Hun var ikke vilig til noe annet enn å bare trykke meg mer ned i skiten. Og da jeg begynte å gråte etter bare 10 minutter satt hun bare å så på klokka og lurte "er vi ferdige her da?"

Akkurat nå angrer jeg på at jeg ikke valgte levanger istedet, for det sykehuset har jeg hørt så masse skryt om. Kan hende jeg hadde fått samme svar der, men jeg tror nok jeg hadde følt at jeg hadde blitt hørt i det minste.

Jeg synes så absolutt du må mase å forlange mer når du har en syksom som krever mer oppfølging. Jeg har mistet i spontanabort 5 ganger og var redd i begynnelsen, men de mente at jeg hadde fått nok oppfølging. Men heldigvis har jeg ei jordmor her vi bor som vil passe mer på. Du bør så absolutt få den hjelpen du trenger, og jeg skjønner alle de som har vært fortvila over st.olavs nå ja.

Sender deg en klem jeg også

 

[babyliten]

Tusen takk for alle svar
Jeg prøver å fordøye hele greia, og skal heldigvis til jordmor som bor her snart. Hun er også utdannet innen psykologi, så hun er god å snakke med. Disse to dagene har vært forferdelige, å kjenner nesten på den følelsen at jeg håper babyen har tenkt seg ut en stund før, så jeg slipper å bekymre meg for å gå helt til termin. Men sant skal sies så kom nr 1 to uker før tiden også, så det hjelper nok ikke å tenke slik heller. Jeg har heller ikke snakket med noen om disse følelsene tidligere, men mannen var jo med på samtalen, så han er mer "våken" på å se når jeg tenker for masse.

Jeg prøver å glede meg, men det er faktisk klin umulig. Tenker at det kan gjøre vondt verre å sette igang, men er kanskje den tryggheten jeg tenker. Det er heldigvis ikke mange ukene igjen, så jeg får håpe jeg klarer å få ett annet syn på alt etterhvert.

 

[Pseudomamma]

Jeg er førstegangsfødene og jeg er ekstremt redd for fødselen. Ikke pga smertene eller noe av de andre tingene å være redd for, men fordi jeg anses som smittefarlig og under hele min fødsel vil all personell ha på seg smittevernsdrakter...
Jeg ble syk for noen år siden når jeg var i utlandet, jeg var syk lenge og sliter fortsatt med senskader, men jeg ser fortsatt på meg selv som frisk. Men det jeg klarte å pådra meg på ferie var iallfall resistent og derfor må smittevernsdraktene på :/
Jeg er derfor redd for en utrolig upersonlig fødsel der personell tar seg lite tid til meg fordi det er strevsomt å hele tiden måtte ha på seg en drakt så fort de skal inn på mitt rom. Når jeg ligger på sykehuset så får jeg ikke forlate rommet og jeg får ikke gå å hente min egen mat, jeg er redd for å bli glemt slik som mange ganger før.
Jeg har spurt om igangsettelse, siden jeg aller helst vil føde naturlig, men jeg blir ikke hørt. Jordmor og lege sier bare "jammen, dette går bra vet du", jeg vil gjerne ha en mer endelig dato som jeg kan forholde meg til så jeg kan forberede meg til en litt mer upersonlig fødsel...

 

[Maje-Mor]

Jeg er førstegangsfødene og jeg er ekstremt redd for fødselen. Ikke pga smertene eller noe av de andre tingene å være redd for, men fordi jeg anses som smittefarlig og under hele min fødsel vil all personell ha på seg smittevernsdrakter...
Jeg ble syk for noen år siden når jeg var i utlandet, jeg var syk lenge og sliter fortsatt med senskader, men jeg ser fortsatt på meg selv som frisk. Men det jeg klarte å pådra meg på ferie var iallfall resistent og derfor må smittevernsdraktene på :/
Jeg er derfor redd for en utrolig upersonlig fødsel der personell tar seg lite tid til meg fordi det er strevsomt å hele tiden måtte ha på seg en drakt så fort de skal inn på mitt rom. Når jeg ligger på sykehuset så får jeg ikke forlate rommet og jeg får ikke gå å hente min egen mat, jeg er redd for å bli glemt slik som mange ganger før.
Jeg har spurt om igangsettelse, siden jeg aller helst vil føde naturlig, men jeg blir ikke hørt. Jordmor og lege sier bare "jammen, dette går bra vet du", jeg vil gjerne ha en mer endelig dato som jeg kan forholde meg til så jeg kan forberede meg til en litt mer upersonlig fødsel...

Det høres ikke noe særlig ut.. Ville snakket med jordmor om tankene dine, kanskje kan de notere det ned i journalen din sånn at helsepersonellet ser det og vet om at du tenker på dette - da er hvertfall sjansen stor for at de gjør sitt ytterste for at du skal få en god opplevelse (det skal de uansett, men likevel).

Ang igangsettelse - hvis du ønsker en naturlig fødsel, så er det best å unngå igangsettelse. Noen typer igangsetting er enklere enn andre, men de krever at man allerede er godt moden og i gang (f.eks ta vannet). Med en gang du får piller eller drypp anses ikke lenger fødselen som normal, og det vil kreve ekstra overvåking. For min del var det sterkt med på å gjøre opplevelsen "teknisk" og lite personlig, det var mye ledninger og målinger og styr.

 

[lillefrokentrille]

Tusen takk
Jeg har jo lest og snakket med folk som har vært igjennom tilnærmet samme fødsel som meg, så jeg har begynt å forstå litt av hvordan ting må gjøres, og jeg fortalte jo at jeg skjønte at det å hive meg rett på drypp og modning kanskje ikke fungerte, men at det måtte finnes noe de kunne gjøre. Men nei. Niks, nada. Hun var ikke vilig til noe annet enn å bare trykke meg mer ned i skiten. Og da jeg begynte å gråte etter bare 10 minutter satt hun bare å så på klokka og lurte "er vi ferdige her da?"

Akkurat nå angrer jeg på at jeg ikke valgte levanger istedet, for det sykehuset har jeg hørt så masse skryt om. Kan hende jeg hadde fått samme svar der, men jeg tror nok jeg hadde følt at jeg hadde blitt hørt i det minste.

Jeg synes så absolutt du må mase å forlange mer når du har en syksom som krever mer oppfølging. Jeg har mistet i spontanabort 5 ganger og var redd i begynnelsen, men de mente at jeg hadde fått nok oppfølging. Men heldigvis har jeg ei jordmor her vi bor som vil passe mer på. Du bør så absolutt få den hjelpen du trenger, og jeg skjønner alle de som har vært fortvila over st.olavs nå ja.

Sender deg en klem jeg også

Jeg krysser også fingrene for at du blir hørt av legen! Fælt å måtte gå å grue seg så vanvittig mye til noe som skal være livets største opplevelse!