Ung , redd , usikker og uskyldig dømt .

[Loveable]

I dag er jeg 20+6 uker på vei .
Det er halveis inn i en 9 mnd lang reise .  For hver dag som går , så fortsetter jeg å stille meg selv det samme  spørsmålet gang på gang .
Er jeg virkelig klar for det her ?
Hvorfor føler jeg ingenting for det som vokser inne i meg ?

Jeg føler ingen kjærlighet til det , men alikevel så er jeg villig til å beskytte det med livet mitt.
Det kan vel kanskje virke som jeg ikke ønsker barnet jeg bærer , men jeg gjør virkelig det .
Jeg er bare så forferdelig usikker og redd for det som er i ferd med å skje , at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det , eller hvordan jeg skal føle .

Folk spør til stadighet om jeg gleder meg til det lille vidunderet om skal komme , og hver gang de spør , kjenner jeg et stikk av dårlig samvittighet . Fordi jeg har mest lyst til å skrike nei og fortelle de hvor ekstremt livredd jeg er .
Det verste er at jeg ikke tør å fortelle noen om det , fordi jeg er redd for at folk skal dømme meg og sette meg i bås fordi jeg er det man kaller en ung mor . ( Jeg er 20 og blir 21 )
Jeg tør ikke engang å snakke med samboeren min om det , fordi jeg føler at det er noe alvorlig feil med meg , og jeg er redd for at folk skal si at jeg ikke kan eller ikke kommer til å klare å ta vare på barnet som kommer .
Alle sier stadig hvor koselig det er med babyer , men det virker som om de glemmer det faktum at babyer også vokser opp .
De blir også voksne , selvstendige mennesker en gang .
De blir voksne , men du vil fortsatt ha et ansvar , de vil fortsatt være noens baby .

Å få et barn , er å ta valget med å ha ansvar for et annet menneske resten av ditt liv .

Blir man noen gang virkelig klar for et sånt ansvar ?
Kan jeg få lov til å være redd og usikker , uten å bli dømt ?

 

[nnugni]

Det er helt naturlig og få mange tanker når man er gravid og det er ikke alle som føler så mye under graviditeten heller. Men når ungen kommer og den ser på deg for allerførste gang skjer det noe med deg , men viss det ikke skjer så skjer det etterhvert. Jeg følte ikke noe den første tiden men etter en liten stund kunne jeg ikke leve uten henne , jeg gråt når hun gråt og var vel ganske overbeskyttende mor i starten . Så ta det med ro du har full rettslig å tenke å føle det du gjør , vi her inne dømmer ingen og du kan dele alt med oss det er jeg sikker på . Sender deg en stor klem og husk det er lov å si til folk at du gruer deg

 

[Suzie <3]

"Din taker er fri, hvem tror du den finner ? den flyter forbi, slik skygger forsvinner, den kan ikke kjennes for fiender kjennes og slik vil det alltid bli- DIN TANKE ER FRI "
( tror det er slik sangen er..) men Du er fri til å ha dine egne tanker og følelser- ingen andre en deg selv kan si hva du skal tenke og føle.! snakk med din samboer, han er kansje like redd som deg... Det er noe spesielt med den første ungen.. når jeg fikk første mann, så la jeg ham på sengen å satte meg opp for å se på han.. måtte prøve å ta dette inn over meg at dette var min unge.. det gikk en stund før jeg følte skikkelig hvem dette var.. hent til jeg stod i dusjen neste morgen( gutten er født i 20-tiden på kvelden)  og brann alarmen på sykehuset gikk og min baby ikke var med meg.. ( snakk om panikk..)
Følelsene kommer etter hvert! men vi er her vi, og vi dømmer ingen!
 
Klem

 

[Live2Learn]

De følelsene du sitter med er helt klart lovlig.. Å gå fra å kunne tenke på bare seg selv, til å ha ansvar for et helt menneske er veldig skremmende! 

Heldigvis er vi jenter bygget slik at ganske raskt etter babyen er født slår instinkter inn og man er plutselig "eksperter" der alt faller helt naturlig inn..

Du er like gammel som jeg var da jeg fikk min første.. Det går nok veldig bra skal du se! :)

Hvor bor du? 
En fin ting er barseltreff på helsestasjonen.. da kan du finne andre i din situasjon slik at du har noen å snakke med om det! =) Syns ikke du skal holde det inne for deg selv! :) Det er tungt! 

 

[VPN]

Jeg synes du, med hevet hode, kan la deg selv kjenne på og leve med disse følelsene. Hvorfor? Fordi du har en mer reflektert tanke om dette enn mange andre. Tipset er nok å finne én person du kan snakke med. Enten en som du stoler på som står deg nær, eller en helt ukjent med kompetanse på dette området.

De gangene jeg har vært redd for å mislykkes, (jeg er selv under 30 år og venter barn nr. 2) har jeg tenkt at det må være ganske mange med veldig mye dårligere forutsetninger enn meg, som faktisk klarer dette og som får glade og fornøyde barn.

Som sagt: Du høres reflektert ut. Med DET kommer du langt!

Jeg heier på deg!

 

[Skruf]

Det er nok veldig vanlig å føle som du gjør. Skal man vente til man føler seg 100% klar og alt er på plass før man blir gravid hadde det ikke blitt født mange barn. Det at du tenker sånn viser bare at du er klar over ansvaret og kommer til å bli en fantastisk mor. De første dagene på sykehuset satt jeg som ett spørsmålstegn og lurte på hva i alle dager jeg skulle gjøre med den lille babyen. Haha! Men man lærer etterhvert og vokser med oppgaven <3>

 

[MollyMamman]

Så flott at du vil skrive om dette her inne! Tomler opp til deg for det.

Det er absolutt mange som føler det som deg, men det oppleves som veldig tabu å si noe om. Jeg er helt enig med de over her som skryter av deg og modenheten din, den viser seg gjennom det at du faktisk reflekterer over dette.

Jeg er også redd, og det er jeg enda, selv om gutten min nærmer seg 3 år. Jeg sitter av og til og kjenner på om jeg kanskje holder tilbake og ikke tør elske fullt ut, i tilfelle jeg skal miste ham eller noe annet skal skje. I virkeligheten en helt absurd tanke, for jeg vet jeg elsker ham av hele mitt hjerte, men tankene våre virker ikke alltid sammen med virkeligheten. Så da sniker det seg inn tvil og usikkerhet i hjertene våre fra tid til annen.

Det er lov å være i tvil, det er faktisk helt normalt. Og all ære til deg for å ta det opp her, fordi det er helt sant at man har en tendens til å snakke om "å være i syvende himmel på en rosa sky i en drømmeverden", både som gravid og som sped- og småbarnsmor. Såklart oppleves det sånn for noen, noen har en midt-på-treet-opplevelse, og noen får en ræva opplevelse. Siden du reflekterer over dette allerede nå, tviler jeg STERKT på at du havner på den nederste skalaen.

Masse lykke til videre i svangerskapet - og med det som kommer etterpå!
*klemmepå*

 

[Mestine]

Jeg er 28+3 og jeg har di samme følelsene og tankene som du har, og jeg er bare 19  ( blir 20 ) Man har ett press på seg som ung mor, og det er ikkenoe kult. Jeg satt selv og skrev denne teksten senest igår, og snakket for første gang ut med min samboer om det.

Jeg er gravid i uke 28+2, og har noen tanker og vansker som jeg ikke føler meg helt vel med. Det skal sies at dette ikke er tanker og følelser jeg har hver dag, men dem kommer avogtil.
Jeg fant ut at jeg var gravid i uke 6, og det kom som en meget stor overraskelse, for å si det mildt. Jeg trodde ikke jeg kunne bli gravid engang. Jeg og samboeren bestemte oss for å ta abort, men ombestemte oss etter mye snakk med familie og hverandre, og nå har vi kjøpt oss hus sammen og venter en liten gutt den 26 September. Jeg er bare 19 år gammel ( blir 20 i Oktober ) og alt dette er veldig uvant for meg, det er veldig nytt, stort og skremmende, og avogtil tar jeg meg selv i å ha tanker en lykkelig gravid dame ikke burde ha.

Vi har alt vi trenger for at gutten vår skal få en god start på livet, alt er kjøpt inn og penger er ikke ett problem, huset vi har kjøpt er en fin størrelse med masse hage, landlige omgivelser og besteforeldre som bor relativt nærme. + at vi er super forelsket og har ett veldig sunt og fint forhold. Perfekt, faktisk!


Alikevell sitter jeg med følelsen om at jeg ikke er klar for dette her. Jeg tviler på meg selv, lurer på hvordan ting blir når gutten vår kommer, og avogtil lurer jeg tilogmed på om det var riktig å beholde barnet. eller, det ble litt feil. Jeg lurer på om jeg er klar for det valget jeg har tatt. Jeg gruer meg til han kommer ut! Noen kvelder sitter jeg og gråter fordi jeg er trist, og da kommer tankene. Kommer jeg til å bli en god mor? blir jeg bra nok? Klarer jeg det? Det er så mye tanker og følelser jeg aldri har tenkt eller følt før. Alt er så nytt! Jeg er så redd! Jeg er rett&slett redd for hvordan livet mitt kommer til å bli etter jeg får mitt første barn. Jeg ser det bare ikke for meg. Jeg ser ikke for meg å gå rundt med en barnevogn, eller bære en baby på armen. Og hvordan kommer folk til å se på meg? Hva kommer dem til å tenke? Når jeg skriver dette ligger jeg og skriker i sofaen for full hals mens jeg tar meg selv på magen. Hvorfor gleder jeg meg ikke som alle andre gravide? Hvorfor ser jeg ikke fram til å bli mamma? Samtidig føler jeg ingenting for barnet jeg har i magen, bortsett fra at det er noe levende som rører på seg. Jeg klarer ikke se for meg hvordan han ser ut engang. Det eneste jeg gleder meg til er å se samboeren med gutten vår. Jeg gleder meg til alt som har med han og gjøre, men ikke meg selv.


" Den lykkeligste tiden i ditt liv er når du bærer ditt barn " og " Gravide er så glade, dem stråler "  Da kan ikke jeg være mye gravid, ihvertfall! Jeg føler meg som en hval, konstant! Hele tiden føler jeg meg usexy og feit, rett&slett! og det er vanskelig og hardt. Ikke nok med at jeg må gå rundt og ha konstant halsbrann og sure oppstøt, men det er ett slit bare å komme seg opp av sofaen. Sex'en er heller ikke den samme, stillinger blir vanskelig og magen er i veien, da føler man seg ikke særlig sexy der man ligger. som en naken, stor hval. Barbering har også blitt ett slit, når man ikke ser underlivet sitt fordi den store, plagsomme magen er i veien. Jeg føler ikke at jeg gir nok. Jeg føler meg kravstor og udugelig til tider, og det er ikke kult. Jeg vil bare være det beste jeg kan, men det er så vanskelig.


Jeg synes det er en plage og være gravid. Jeg synes ikke det er " såå koselig " i det hele tatt. Jeg vil ikke være gravid lenger! Jeg vil bare ha han ut, få svarene på alle mine spørsmål og begynne livet som mamma. Jeg vil ikke vente lenger, gå å lure på ting når jeg er alene. Jeg vil bare komme igang og starte det nye livet mitt. Jeg forstår heller ikke hvordan jeg kan ha sånne tanker, det er jo jeg som har valgt det selv. Jeg husker tilogmed ordene. " Skal vi ha ett barn sammen? " For samboeren hadde allerede bestemt seg for at han ville beholde det. Det har ikke vært noen tvang og få barn, jeg har bestemt det selv, jeg kunne sakt nei, men jeg sa ja! Hvorfor sitter jeg da her og har slike tanker? Jeg skammer meg rett&slett.

 

[Loveable]

Jeg har fått det inntrykket av at  være ung mor , veldig ofte blir assosiert med det å være umoden .
Derfor blir det ekstra vanskelig å faktisk skulle uttrykke redsel og usikkerhet mens man er gravid eller etter fødsel .

For min eller vår del , var det aldri tvil om vi skulle beholde det lille nurket .
Vi hadde snakket om å få barn ved flere anledninger , eneste forskjellen var at når vi snakket om det så var det litt lengre fram i tid .

Men når jeg sto på badet , og de to strekene lyste imot meg .
Så var ikke min første reaksjon gledestårer og gledeshyl , sånn som man så ofte leser om når det er snakk om graviditet .
Det første jeg sa var " å faen " ...
Har tenkt på det en del i ettertid , og det har egentlig gjort meg usikker på om det har ligget litt underbevisst hele veien .

Jeg kan ligge på sofaen om kvelden , og se det dukke opp en liten kul på magen når den lille prinsen legger seg med rumpa opp i vill protest fordi jeg dytta han unna blæra mi .
Og kjenne en så enorm glede , varme , omtanke og kjærlighet til det lille som vokser at det nesten skremmer meg .
Men så kommer den lille tanken snikende , er jeg virkelig klar for det her ?

Jeg har fått en del ufine spørsmål etter at jeg ble gravid , eller ..
de er vel ikke direkte ufine , men det er spørsmål som jeg aldri ville ha spurt andre mennesker om .

Folk spør om jeg vet hvem barnefar er , om jeg bor sammen med barnefar , om jeg virkelig er klar for det her , hva med utdanning og ungdomstid ...
Det har fått meg til å tenke , spør de om dette kun fordi jeg er ung ?
Eller ville de stilt de samme spørsmålene om jeg var 30 ?

Å snakke om de tankene og følelsene man sitter med , føles på en måte litt tabu .
Fordi det er ingen som forteller deg at det er greit om ikke alt er rosenrødt under graviditeten , og at det er greit at du ikke gråter deg i søvn hver eneste natt av glede fordi du er gravid .

For meg føles det egentlig som at nettopp fordi jeg er ung , så blir jeg forhåndsdømt til at det ikke skal gå bra .
Jeg syns det er feil !
Jeg har blitt lært opp til at alder skjemmer ingen . Hvorfor gjelder ikke det de unge også ?

Og forresten , tusen takk for varme og positive tilbakemeldinger :-)
Utrolig godt å lese at det ikke er noe feil med meg :-)