Ukjent mark - ganske så redd

[Kakemonsterinnen]

Jeg gikk til fastlegen og ble sendt videre til gynekolog pga at mensen i løpet av de siste årene har utviklet seg til å blø kraftigere og med mye mer smerter.

Hadde time i begynnelsen av denne måneden og fortalte også gynekologen at vi hadde begynt å prøve på barn, men at vi kun hadde forsøkt siden juni. Siden jeg hadde en bekkenbetennelse for noen år tilbake ville jeg bare høre om det kunne påvirke fertilitet. Noe han da sammen med smertene og blødningene skulle se på. Topp tenkte jeg! Dette går nok fint.

To uker etterpå hadde jeg ny undersøkelse. Da var mensen over og jeg hadde vært for å ta blodprøver. Utfallet var noe helt annet enn hva jeg egentlig gikk til legen for innledningsvis: Jeg har en helt og en halvveis tett tube. Jeg må til lapraskopi og de mistenker endrometriose.

Da ramlet jeg litt sammen. Fordi jeg var ikke forbedret på dette. Jeg gikk jo ikke der med en mistanke om infertilitet.

Og nå lurer jeg på alt. Hva går vi i møte? Vil det gå? Er det verdt alt strevet? Jeg føler at hva jeg enn leser så er IVF helt fryktelig

Det skulle liksom ikke være sånn. Jeg ville bare vite hvorfor jeg har vondt når jeg har mensen..

 

[Veslejinta]

Jeg er litt sliten etter sykehus time og en hel dag i Oslo. På kontroll.

Men jeg synes ikke ivf har vært så ille som jeg trodde. Enda jeg har måtte hatt flere undersøkelser og litt under ventinga.
Men synes at det er greit. Og absolutt verdt det. Håper bare det ender i drømmen.
Jeg så får meg at det var verre.

Men kan svare mer om du lurer. Men fire timer søvn og lang dag i Oslo gjør hodet litt trøtt.

 

[Fiiol]

Skjønner det er overveldende. Etterhvert ser du kanskje annerledes på det, for på en måte er det jo godt at det ble oppdaget litt tilfeldig, isteden for at dere gikk gjennom mange tunge prøveperioder uten hell. Jeg syntes det var enormt overveldende i starten, fordi jeg ikke kunne noen som helst ting om ivf, og fordi jeg fikk sjokk, over at dette skulle være vår vei. Jeg hadde skyhøy puls og var så kvalm jeg nesten kastet opp når første sprøyte skulle settes. Nå kjenner jeg ikke det praktiske en plass, sprøyter og undersøkelser går fint. Det som nok for de fleste gjenspeiles som grusomt er når ventetiden begynner tære på, og når frykten for at det aldri skal gå oppstår. Og, sistnevnte er det ikke sikkert du rekker å oppleve en gang, det kan gå veldig fint! Du klarer dette, det er mange inne på assistert som går gjennom dette, noen bruker kort tid på å lykkes, og noen må dessverre prøve flere ganger. De fleste lykkes til slutt.

 

[Lil-17]

Ivf er ikke ille om man er forberedt på at det kan ta tid å bli gravid selvom man bruker ivf.
Selvsagt skulle vi vel alle ønsket vi slapp ivf, men jeg er sååå takknemlig for at det finnes hjelp når det ikke er håp på "gamle måten".

For meg var det psykiske verst. Hadde altfor høye forventninger til at det skulle klaffe med en gang.
I etterkant ser jeg at jeg har jeg lært mye om meg selv, og har også fått innblikk og forståelse for en verden jeg ikke visste fantes før jeg selv havnet der.

Uansett hva man må igjennom og på tross av fysiske og psykiske smerter underveis i forsøkene så er det SÅ verdt det den dagen du sitter med et lite nurk i armene dine