Uke 37 <3 Klar som et egg :D

Vigdis88

Vigdis88

Elsker forumet
September 2012
Jeg er nå 37 uker på vei, og er klar for å få lille jenta vår ut tell verden.
Hode har vært festet i 4 uker allerede, så jeg går bare og venter og venter.

Min kjære søte samboer er på jobb i bergen....men heldigvis bare 1 eller 2 fly unna, viss det skulle skje noe før han kommer hjem :)

Jeg har lest og lest og lest om fødsel, smertelindring og fødestillinger....men føler at jeg liksom ikke blir 100% klar....Er det flere som føler det sånn?

Sykehusbaggen er pakker...nestn ferdig værtfall :)

Hvordan har dere det? :)
 
Det er så vanskelig å vite hva man går til uansett, at jeg synes det er vanskelig å forberede seg helt =) 
Mannen her er også bortreist, så langt nord i landet som han kommer (vi bor i oppland), men jeg er ikke fult så langt på vei som deg da, så jeg tviler sterkt på at det gjør noe. Er litt over 37 uker på vei når han kommer hjem, så det skal nok gå veldig greit. 
ALt bra her, bekkenet er ikke alltid like snilt med meg, men stort sett går det bra! =)
 
Her er det motsatt. Jeg er i Nordland, nermere bestem hemnes kommune....og samboern min er i bergen :p 

Bekkenet mitt er heller ikke snill med meg, men jeg har vært til fysioterapeut, og syns det hjalp veldi bra :) og bi sekkert å fortsett med det fram til fødselen :)

Lykke til :D
 
Aha, gubben er ved Lakselv han, hehe!

Jeg skal på min første time til fysio på mandag, er spent på hva hun tenker angående behandling!
 
Jeg må flire litt. Godt å se det ikke bare er jeg som er hjemme alene!
Jeg sitter her i Haugesund, og pappa'n er i Oslo. Han kommer forhåpentligvis i morgen. Siden jeg er 38+3, så må jeg si jeg syns det er på tide å få ham hjem.

Ellers så er jeg vel så klar som jeg kan få blitt jeg også. Siden dette er førstemann, så har jeg jo ikke peiling på hva jeg går til, men har forberedt meg som best jeg kan, og er veldig utålmodig etter å møte den lille jeg har i magen. Må si bekkenplagene har begynt å veie opp for den engstelsen jeg har for selve fødselen, så jeg tror jeg er klar..

Lykke til i tiden fremover, jenter!
 
Dette er min første også :)

Jeg har snakket mye med min storesøster som har 2 barn fra før, og hun forteller om 2 helt forskjellige fødsler....en på 5-6 timer etter ankomst på sykehuset, og den andre på 3 døgn på sykehuset...

Snakker også med min mor om mine tanker rundt det hele, hun skal også være med på fødselen :) Hun har da 5 barn selv, og har jeg selv kom til verden med keisersnitt, så hun har vell vært borti det meste....så det er liksom litt greit å ha hun med, siden hun vet hva man går til.

Jeg er også spent på hvordan min kjæreste og samboer kommer til å ta fødselen....

Tenker dere noe på hvordan deres bedre halvdel kommer til å ta det eller reagere på det som skal skje? 
 

Volven skrev:
Jeg må flire litt. Godt å se det ikke bare er jeg som er hjemme alene!
Jeg sitter her i Haugesund, og pappa'n er i Oslo. Han kommer forhåpentligvis i morgen. Siden jeg er 38+3, så må jeg si jeg syns det er på tide å få ham hjem.

Ellers så er jeg vel så klar som jeg kan få blitt jeg også. Siden dette er førstemann, så har jeg jo ikke peiling på hva jeg går til, men har forberedt meg som best jeg kan, og er veldig utålmodig etter å møte den lille jeg har i magen. Må si bekkenplagene har begynt å veie opp for den engstelsen jeg har for selve fødselen, så jeg tror jeg er klar..

Lykke til i tiden fremover, jenter!
Mannen var bortreist litt før termin da jeg gikk med storebror også, og nå, som da, blir veldig mange rundt meg stresset på mine vegne pga at han er borte. 
Svigermor kunne ikke forstå at jeg ikke hadde begynt å vaske babyklær enda (men sannheten er jo at jeg ikke klarer å bære kassene ned fra loftet :-p) og var helt overbevist om at vi MÅTTE skru opp seng og vugge med en gang mannen kommer hjem!
Tar det veldig med ro jeg, men så er jeg jo  bare drøyt 35 uker også og ekstremt liten tro på å føde før termin :p
 

Vigdis88 skrev:
Dette er min første også :)

Jeg har snakket mye med min storesøster som har 2 barn fra før, og hun forteller om 2 helt forskjellige fødsler....en på 5-6 timer etter ankomst på sykehuset, og den andre på 3 døgn på sykehuset...

Snakker også med min mor om mine tanker rundt det hele, hun skal også være med på fødselen :) Hun har da 5 barn selv, og har jeg selv kom til verden med keisersnitt, så hun har vell vært borti det meste....så det er liksom litt greit å ha hun med, siden hun vet hva man går til.

Jeg er også spent på hvordan min kjæreste og samboer kommer til å ta fødselen....

Tenker dere noe på hvordan deres bedre halvdel kommer til å ta det eller reagere på det som skal skje? 

Jeg tenker endel på det, spesielt etter at han innrømmet at han gruet seg skikkelig etter opplevelsen sist. Det endte i haste-keisersnitt og han synes det var helt forferdelig å se at jeg hadde det så vondt. 
Men nå aner vi ikke hvordan denne fødselen blir enda, så det forsterker jo usikkerheten hans.
 

Vigdis88 skrev:
Dette er min første også :)

Jeg har snakket mye med min storesøster som har 2 barn fra før, og hun forteller om 2 helt forskjellige fødsler....en på 5-6 timer etter ankomst på sykehuset, og den andre på 3 døgn på sykehuset...

Snakker også med min mor om mine tanker rundt det hele, hun skal også være med på fødselen :) Hun har da 5 barn selv, og har jeg selv kom til verden med keisersnitt, så hun har vell vært borti det meste....så det er liksom litt greit å ha hun med, siden hun vet hva man går til.

Jeg er også spent på hvordan min kjæreste og samboer kommer til å ta fødselen....

Tenker dere noe på hvordan deres bedre halvdel kommer til å ta det eller reagere på det som skal skje? 

Veldig spent på hvordan kjæresten min takler det jeg også. Han spøker mye om det, og jeg vet han kvier seg, men samtidig har han lyst å være med. Det plager ham å ikke kunne gjøre noe ordentlig for å hjelpe, helst skulle han være helten som fikser alt på et blunk, og i stedet må han bare være en observatør til hele greia.
 
Jeg klarer heller ikke å forberede meg på hva som skal skje. Så den fødselfilmen som ligger på babyverden igår og begynte å grine faktisk :p Alltid blitt helt uvel av fødselfilmer før, men når jeg vet jeg må gjennom det så prøver jeg å finne min indre styrke for å klare å gjennomføre det her. Begynte å grine fordi jeg ble rørt da :p Tror jeg bare må ta det litt som det kommer når jeg er midt oppi det jeg. Men vil værtfall ha all smertelindring jeg kan få og trenger ;)
 
Jeg så også fødselsfilmen....begynte å grine som en onge...hihihi

Jeg tror kjærestn min takler det sånn passe bra, men han har ikke satt seg særlig inn i hva egentlig en fødsel innebærer, i allefall ikke slik som jeg har gjort.

Men tror jeg tar det bare som det kommer :) Men jeg har tenkt og snakke med min kjære når han kommer hjem og spørr han om hva han egentlig tenker om og rundt fødselen :)

 

Vigdis88 skrev:
Jeg så også fødselsfilmen....begynte å grine som en onge...hihihi

Jeg tror kjærestn min takler det sånn passe bra, men han har ikke satt seg særlig inn i hva egentlig en fødsel innebærer, i allefall ikke slik som jeg har gjort.

Men tror jeg tar det bare som det kommer :) Men jeg har tenkt og snakke med min kjære når han kommer hjem og spørr han om hva han egentlig tenker om og rundt fødselen :)


Haha, godt å høre det ikke bare er meg som griner av slikt ;)
Det som er komisk er at jeg grein skikkelig på nesa av sånt før, men nå er det plutselig annerledes... :p Vi er rare ;)
 

lillepolly skrev:

Vigdis88 skrev:
Jeg så også fødselsfilmen....begynte å grine som en onge...hihihi

Jeg tror kjærestn min takler det sånn passe bra, men han har ikke satt seg særlig inn i hva egentlig en fødsel innebærer, i allefall ikke slik som jeg har gjort.

Men tror jeg tar det bare som det kommer :) Men jeg har tenkt og snakke med min kjære når han kommer hjem og spørr han om hva han egentlig tenker om og rundt fødselen :)


Haha, godt å høre det ikke bare er meg som griner av slikt ;)
Det som er komisk er at jeg grein skikkelig på nesa av sånt før, men nå er det plutselig annerledes... :p Vi er rare ;)

Må tilstå jeg fikk litt hetta i tillegg til å bli rørt da jeg så den filmen. Det ser jo (pardon my french) helt jævlig ut, men så blir man jo helt varm om hjertet når det hele er over og man ser hvilken premie som venter i den andre enden, og ikke minst så sier ansiktet til mamma'n det meste..
 

Fru H skrev:

Jeg tenker endel på det, spesielt etter at han innrømmet at han gruet seg skikkelig etter opplevelsen sist. Det endte i haste-keisersnitt og han synes det var helt forferdelig å se at jeg hadde det så vondt. 
Men nå aner vi ikke hvordan denne fødselen blir enda, så det forsterker jo usikkerheten hans.

Jeg vil tro det var en ganske skremmende opplevelse for dere begge. Huff!
Håper det går på skinner denne gang og dere får en fin opplevelse!
 
Jeg gleder meg til å møte lille jenta i magen <3

Håper det ordner seg for alle sammen her inne :) 

Lykke til <3
 

Volven skrev:

lillepolly skrev:

Vigdis88 skrev:
Jeg så også fødselsfilmen....begynte å grine som en onge...hihihi

Jeg tror kjærestn min takler det sånn passe bra, men han har ikke satt seg særlig inn i hva egentlig en fødsel innebærer, i allefall ikke slik som jeg har gjort.

Men tror jeg tar det bare som det kommer :) Men jeg har tenkt og snakke med min kjære når han kommer hjem og spørr han om hva han egentlig tenker om og rundt fødselen :)


Haha, godt å høre det ikke bare er meg som griner av slikt ;)
Det som er komisk er at jeg grein skikkelig på nesa av sånt før, men nå er det plutselig annerledes... :p Vi er rare ;)

Må tilstå jeg fikk litt hetta i tillegg til å bli rørt da jeg så den filmen. Det ser jo (pardon my french) helt jævlig ut, men så blir man jo helt varm om hjertet når det hele er over og man ser hvilken premie som venter i den andre enden, og ikke minst så sier ansiktet til mamma'n det meste..

Hehe, ja... Det ser liksom ikke ut som det er plass til at et hode og en hel kropp skal klare å komme nedover fødselskanalen og ut der... Helt utrolig med tanke på alle bein og alt vi har inni kroppen :p Men fasen med rier er jo mye lengre enn denne fasen her. Er jo ikke slik i timesvis? Håper jeg... :p
 
Jeg er også spent på hvordan i H*** vi skal få plass til å presse ut et helt hode og restn av kroppen til babyen! Hørt mange som snakker om "the ring of fire" 

Jeg kjenner at jeg gruer meg litt, men samtidig så er jo dette noe av det som er mest naturlige som vi kan gjøre i dag, det er jo noe vi har gjort i all tid, og det er jo en grunn for at mange av oss får flere enn bare et barn.

Jeg prøver å forestille meg den gode følelsen av å få babyen på magen etter en lang og sikkert tøff fødsel...ååå, jeg gleder meg til den følelsen :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp