Hei alle sammen her inne...
Jeg og min mann har vært prøver i snart to år nå. Jeg har vært til utredning på sykehuset og di finner ingen forklaring over hodet på hvorfor ingenting har skjedd enda. Min trofaste mann har vært å levert en " en dose" på sykehuset i går og vi venter i uutholdelig spenning på svar.
Vi har hatt en spontanabort i uke 5, utenom det er det ingen tegn til liv.
Jeg har veldig stabil syklus på ca 28 dager og alt tyder på at jeg har eggløsning på begge sider.
Dette begynner å bli veldig psykisk vont og trist. Jeg har prøvd det meste av tips på nettet om stillinger tidspunkt for samleie osv. Prøver og slappe av hele tiden, men uka etter eggløsning er det en stor vond klump inne i brystet mitt som gjør meg kvalm.
Jeg har sluttet å ta tester før tiden.
Dagene mot menstrasjonsdagen blir denne klumpen i brystet til et monster som vokser seg større og sterkere hver time. Jeg går på jobb, syr barneklær, går tur, trener og er sammen med min kjære. Jeg bruker tid på venner og ting jeg syns er gøy for å føle meg bedre, men etter hvert som tiden går så blir det vanskeligere og venskeligere.
De fleste av mine venner og søskenbarn på samme alder har barn. Jeg er bare 24 år, samme som mannen i mitt liv, men jeg føler alikevel at klokka tikker og at jeg er veldig klar for ALT en graviditet har med seg av både godt og vont.
Vi eier et stort hus, med mange rom. Vi har biler og tilbang på båt. Vi er begge i stabile godt økonomiske jobber. med andre ord klare for en ny utfordring og vei i livet.
Jeg har ikke tillat meg å begynne å gjøre noe klart til å ta imot et barn. Rommet barnet skal ha står med gammel tapet og gulvbelegg. Tante har dumpa noen gamle bareklær hos meg, men de har jeg bare pakket vekk. Jeg har så lyst å tutle med alt sånn når jeg første er blitt gravid. Da jeg fikk min første positive test i hele mitt liv (mista i uke5) fikk jeg sydd en kjole, ei selebukse, bæreseler og lappeteppe, der de to sistnevnte kan brukes av begge kjønn. så kom sorgen, og jeg har ikke fått sydd kant på lappeteppet enda...
Jeg har lest at for å gjøre kroppen og hodet klar, kan det være lurt å tilbringe tid sammen med andres barn og begynne å gjøre klart, men jeg blir bare mer trist av det. tenk om alt står klart og så kommer det ingen barn før det er gått to år til... eller kansje aldri...
Jeg unngår alkohol, til nøds et glass etter menstrasjon men før eggløsning. min mann er sluttet å røyke. Jeg trener og holder meg aktiv. Jeg har spist glassevis med folat, og jeg må snart kjøpe nytt igjen. Jeg spiser sunn mat og har gått ned 6-7 kg. Holder normal vekt har på det største vært 2-3 kg over overvekt i følge BMI og aldri i nærheten av undervekt.
Sorry så lang skriving, men måtte bare få ut noe av det som tynger mest. Kjenner meg litt lettere allerede.
I dag er det onsdag og på søndag kommer første menstrasjonsdag. Jeg gruer meg. Jeg holder på å si til meg selv at jeg skal ta en test på lørdag, og om den er negativ så ER jeg IKKE gravid, og må begynne å glede meg over neste eggløsningsdag.
Håper jeg slipper dette så mye lenger. Takk for støtten her inne. Venter......
Jeg og min mann har vært prøver i snart to år nå. Jeg har vært til utredning på sykehuset og di finner ingen forklaring over hodet på hvorfor ingenting har skjedd enda. Min trofaste mann har vært å levert en " en dose" på sykehuset i går og vi venter i uutholdelig spenning på svar.
Vi har hatt en spontanabort i uke 5, utenom det er det ingen tegn til liv.
Jeg har veldig stabil syklus på ca 28 dager og alt tyder på at jeg har eggløsning på begge sider.
Dette begynner å bli veldig psykisk vont og trist. Jeg har prøvd det meste av tips på nettet om stillinger tidspunkt for samleie osv. Prøver og slappe av hele tiden, men uka etter eggløsning er det en stor vond klump inne i brystet mitt som gjør meg kvalm.
Jeg har sluttet å ta tester før tiden.
Dagene mot menstrasjonsdagen blir denne klumpen i brystet til et monster som vokser seg større og sterkere hver time. Jeg går på jobb, syr barneklær, går tur, trener og er sammen med min kjære. Jeg bruker tid på venner og ting jeg syns er gøy for å føle meg bedre, men etter hvert som tiden går så blir det vanskeligere og venskeligere.
De fleste av mine venner og søskenbarn på samme alder har barn. Jeg er bare 24 år, samme som mannen i mitt liv, men jeg føler alikevel at klokka tikker og at jeg er veldig klar for ALT en graviditet har med seg av både godt og vont.
Vi eier et stort hus, med mange rom. Vi har biler og tilbang på båt. Vi er begge i stabile godt økonomiske jobber. med andre ord klare for en ny utfordring og vei i livet.
Jeg har ikke tillat meg å begynne å gjøre noe klart til å ta imot et barn. Rommet barnet skal ha står med gammel tapet og gulvbelegg. Tante har dumpa noen gamle bareklær hos meg, men de har jeg bare pakket vekk. Jeg har så lyst å tutle med alt sånn når jeg første er blitt gravid. Da jeg fikk min første positive test i hele mitt liv (mista i uke5) fikk jeg sydd en kjole, ei selebukse, bæreseler og lappeteppe, der de to sistnevnte kan brukes av begge kjønn. så kom sorgen, og jeg har ikke fått sydd kant på lappeteppet enda...
Jeg har lest at for å gjøre kroppen og hodet klar, kan det være lurt å tilbringe tid sammen med andres barn og begynne å gjøre klart, men jeg blir bare mer trist av det. tenk om alt står klart og så kommer det ingen barn før det er gått to år til... eller kansje aldri...
Jeg unngår alkohol, til nøds et glass etter menstrasjon men før eggløsning. min mann er sluttet å røyke. Jeg trener og holder meg aktiv. Jeg har spist glassevis med folat, og jeg må snart kjøpe nytt igjen. Jeg spiser sunn mat og har gått ned 6-7 kg. Holder normal vekt har på det største vært 2-3 kg over overvekt i følge BMI og aldri i nærheten av undervekt.
Sorry så lang skriving, men måtte bare få ut noe av det som tynger mest. Kjenner meg litt lettere allerede.
I dag er det onsdag og på søndag kommer første menstrasjonsdag. Jeg gruer meg. Jeg holder på å si til meg selv at jeg skal ta en test på lørdag, og om den er negativ så ER jeg IKKE gravid, og må begynne å glede meg over neste eggløsningsdag.
Håper jeg slipper dette så mye lenger. Takk for støtten her inne. Venter......
