Bkno1125592
Første møte med forumet
jeg syntes det er vanskelig, jeg blir så egoistisk og sammenligner med andre damer. Jeg orker ikke være med samme kjønn. Det eneste de sier er ting som «jammen det går bra! Er jo bare å prøve på nytt å bruke prøverør senere» NEI, det er ikke BARE å gjøre det. Jeg har ingen i min krets som ikke har sliti med å få barn eller lignende. Det er frustrerende at ingen kan forstå det. Og jeg blir så sint på meg selv for at jeg blir bitter på andre kvinner, jeg ønsker jo egentlig alle godt.
Min «historie» er at jeg ble gravid i 2014, hadde smerter og fikk en operasjon hvor de fjerna en eggleder fordi jeg var gravid utenfor livmor. Det var litt tungt at det gikk sånn, men man kommer seg videre. I mai 2018 operer de meg på nytt i buken for å finne endometriose og fjerne det som er. Da finner de sammenvoksninger mellom blære, tarm, magesekk osv. Fikk beskjed om at egglederen jeg hadde igjen var tett, så vi fikk beskjed om å prøve ivf. Greit nok, tok litt tid å slå seg til ro med det da jeg har hypertensjon og litt sånt så tåler kroppen min dårlig hormonell behandling som man må gjennom før det. August kommer så har jeg vondt i magen og drar til legen, hu sier at det er arrvev som fremdeles gror. Jeg følte noe annet, viser seg at jeg er gravid. Ble veldig redd fordi i 2014 fikk jeg beskjed om at graviditet for meg kan ende i «graviditet utenfor livmor» fordi det har gjort det før. Jeg ringte flere klinikker og spurte hva de kunne gjøre fordi jeg tenkte ikke det var en vanlig graviditet, kirurgen hadde sagt det var umulig. Alle klinikkene sier at jeg er naturlig gravid og ikke trenger å være redd. To uker senere med nerver og konstant titting i trusa etter blod så spontanabortere jeg. Samboeren tok det ekstremt tungt stakar. Og det tok tid å lande etter det. Nå tror jeg faktisk jeg er gravid igjen, 4 dager fø IKM. Men tørr ikke håpe, tenke og hele den pakka. Det er så jævelig slitsomt, rett og slett. Tok en test og den viser svak positiv. Er jeg på bærtur som føler på dette rundt andre kvinner? jeg er 24 og har hatt 5 forskjellig operasjoner de siste 8 årene ca. Jeg er så sliten og tenker ofte at jeg er for følsom eller for streng med familie og venners oppførsel og kommentarer..
Min «historie» er at jeg ble gravid i 2014, hadde smerter og fikk en operasjon hvor de fjerna en eggleder fordi jeg var gravid utenfor livmor. Det var litt tungt at det gikk sånn, men man kommer seg videre. I mai 2018 operer de meg på nytt i buken for å finne endometriose og fjerne det som er. Da finner de sammenvoksninger mellom blære, tarm, magesekk osv. Fikk beskjed om at egglederen jeg hadde igjen var tett, så vi fikk beskjed om å prøve ivf. Greit nok, tok litt tid å slå seg til ro med det da jeg har hypertensjon og litt sånt så tåler kroppen min dårlig hormonell behandling som man må gjennom før det. August kommer så har jeg vondt i magen og drar til legen, hu sier at det er arrvev som fremdeles gror. Jeg følte noe annet, viser seg at jeg er gravid. Ble veldig redd fordi i 2014 fikk jeg beskjed om at graviditet for meg kan ende i «graviditet utenfor livmor» fordi det har gjort det før. Jeg ringte flere klinikker og spurte hva de kunne gjøre fordi jeg tenkte ikke det var en vanlig graviditet, kirurgen hadde sagt det var umulig. Alle klinikkene sier at jeg er naturlig gravid og ikke trenger å være redd. To uker senere med nerver og konstant titting i trusa etter blod så spontanabortere jeg. Samboeren tok det ekstremt tungt stakar. Og det tok tid å lande etter det. Nå tror jeg faktisk jeg er gravid igjen, 4 dager fø IKM. Men tørr ikke håpe, tenke og hele den pakka. Det er så jævelig slitsomt, rett og slett. Tok en test og den viser svak positiv. Er jeg på bærtur som føler på dette rundt andre kvinner? jeg er 24 og har hatt 5 forskjellig operasjoner de siste 8 årene ca. Jeg er så sliten og tenker ofte at jeg er for følsom eller for streng med familie og venners oppførsel og kommentarer..
