Hei Sara
Det gikk et vondt stikk gjennom meg da jeg så overskriften på innlegget ditt. Masse vonde, men også gode minner dukket opp, og ikke minst kjenner jeg på sorgen igjen. I juli i fjor kom vi hjem fra bryllupsreise i Mexico. Jeg hadde vært veldig bekymret gjennom hele svangerskapet, men det var ingenting som skulle tyde på at noe som helst var galt. Helt til jeg lå på benken og var klar for rutineultralyden i uke 19. Vi fikk se vår lille skatt som hele tiden hadde gått under kallenavnet Milli. Hun levde og sprellet, men var så syk at hun aldri ville overleve utenfor livmoren. Hele verden gikk i knas, beina ble slått under oss og det uvirkelige som aldri skal skje, og spesielt ikke skal hende en selv, var virkelig. Dette var en tirsdag. Onsdag fikk jeg noen tabletter og fredag ble jeg lagt inn for å få i gang fødselen. Klokken 04:40 lørdag 29. juli ble den lille skatten vår født. Vi fikk se henne og holde henne. 3. august ble hun begravd på en minnelunn i nærheten av oss.
Jeg vet hvordan det er. Hun var vårt første barn, så jeg vet ikke hvordan det er å takle sorgen samtidig som man har en liten å ta seg av. Men jeg vet hvor utrolig vondt det er å miste en liten som var så etterlengtet, en som sparker og lever i magen den ene dagen, for så å brutalt miste alle muligheter i livet. Jeg trodde heller ikke at verden skulle gå videre. Solen skinte, ungene i gaten lo og hylte og inne satt jeg og gråt og gråt og gråt.
Men verden går heldigvis videre. Det går sakte, men det går. Det som har hjulpet meg best var å få snakke om den lille babyen vår, som like fullt er vårt barn. Snakke om hvordan svangerskapet var, hvordan dagene mellom beskjeden og fødselen var og ikke minst om hvordan selve fødselen var. Om alle drømmene og tankene vi hadde gjort oss iløpet av de 19 ukene. Å bare bli hørt. Å få lov til å ha alle tankene selv om de gjerne både er motstridende og ikke fører videre, så la deg selv få kjenne på dem, sette ord på dem. Og for hver gang jeg snakket om det, ble det littegranne lettere. Hver tåre hjalp og etter hvert som håpløsheten forsvant kom sinnet og frustrasjonen over hvordan sånt er mulig. Da gikk jeg lange turer, enten alene, sammen med mannen min eller mamma, eller venner som veldig gjerne ønsket å hjelpe uten å vite hvordan. Jeg lot tårene sprette, skrek i motvind og forbannet hele verden. Det hjalp! Vi var på minnelunden med blomster og kosedyr, jeg satt der og sang vuggesanger for henne og fortalte henne hvor høyt jeg elsker henne og hvor mye jeg savner henne. Det err blitt tradisjon. Jeg og mannen min snakket og snakket og snakket og snakket om det, og gjør det fremdeles. Og om kvelden når jeg skal legge meg, så sier jeg alltid god natt til Millien vår også. Hver gang vi kjører forbi gravlunden hvisker jeg noen ord til henne. Hun er en del av livene våre.
Det er tungt i begynnelsen og det må du la det være. Min erfaring er at hvis man lar seg selv gå gjennom en skikkelig sorgprosess med en gang, så blir det lettere å takle på sikt. Delta gjerne i en sorggruppe hvis du/dere ønsker det. Få snakket ut om følelsene. Det er utrolig mange av dem! Litt etter litt vil det gå lenger tid mellom de tunge tidene, og du vil begynne å le, fungere i hverdagen igjen, for så å dette tilbake i de vonde følelsene igjen. Dette tar tid!
Jeg vet ikke om dere har vurdert om dere ønsker å prøve igjen heller. Det var noe vi var helt sikre på helt fra begynnelsen igjen. Men mitt råd til dere er å ikke begynne prøvingen før dere er klare. Jeg var veldig fokusert på å "rette opp igjen" det som var galt, men det går jo ikke! Og et nytt svangerskap blir ofte tungt fordi man går med en enorm redsel for at det grusomme skal skje igjen. Så vent til dere er klare. For oss tok det mindre enn tre måneder før en ny spire var på plass, og denne gangen ser alt ut til å gå bra. Det er heldigvis ingenting som skulle tilsi at sånt skjer mer enn en gang. Men støkken sitter i en, det samme gjør savnet. Og en ny liten i magen vil aldri kunne erstatte engelen man har mistet.
Dette ble visst litt langt. Jeg bor i andre enden av landet, men jeg er tilgjengelig på pm hvis du ønsker noen å prate med.
Sender mange varme lange klemmer din vei. Du skal vite at tankene mine er hos deg og familien din i denne tunge stunden.
Maur
jeg har selv mistet i uke 22.