Ufør og barn?

[Maddieh]

Jeg er fortsatt ikke enig med min mann angående dette med barn, men jeg har tenkt så utrolig mye på det.
For øyeblikket venter jeg på godkjenning av uføretrygd, etter 5,5 år uten å kunne arbeide.
Jeg skadet meg på jobb i 2012, og har fått godkjent yrkesskade. Jeg har prøvd en del forskjellige ting for å komme tilbake til arbeid, men man har da kommet frem til at mine sjanser for å komme tilbake til arbeid ikke er veldig store.

Jeg vet mange kommer til å syntes at det er rart dersom jeg blir gravid og endelig får bli mamma, de kommer sikkert til å komme med kommentarer om at hvis jeg klarer å gå gravid/eller å ta meg av ett barn, hvorfor jobber jeg ikke?

Jeg innser at en eventuell graviditet kommer til å bli tøff som fy, føre til mere smerter, at jeg er mer utmattet. Og det kommer ikke til å bli enklere når barnet blir født. Men det er jeg forberedt på. Jeg er forberedt på å bruke all energien jeg har i det å være en god mor for mitt eventuelle barn. Det kommer til å bli beinhardt, men jeg har brukt 4 år på å tenke på dette, drømme om dette. All min energi kommer til å gå inn i det å være en god mamma.

Men jeg innser at folk kommer til å dømme meg. De gjør det allerede, fordi jeg ikke har muligheten til å være i arbeid. Jeg har store smerter hver eneste dag, og jeg har sluttet med smertestillende og eventuelle ting som kan være skadelig for et svangerskap, og ja, det er vanskelig. Men i bunn og grunn tror jeg det kommer til å være verdt det i lengden.
Man sier man alltid angrer på det man ikke gjorde, i en større grad enn det du gjorde.
Og jeg tror at om jeg ikke ihvertfall prøver å bli gravid, å skape en familie, så kommer det til å være noe av det jeg angrer på....

 

[Mammatilsnarttre]

Du fortjener den opplevelsen like mye som alle andre

 

[Veslejenta88]

Ikke noe galt i å bli gravid. De som sier noe kan ta seg en bolle. Jeg har to barn og skal ta ut spiralen på nyåret en gang for å begynne å prøve på en nr 3. Jeg har vært syk siden jeg var 14 men aldri skjønt det selv og trudd på at jeg var lat. Har slitt med jobber og så opp jobben min under permisjon med nr 1. Har ikke jobbet siden. Driver å styrer med nav nå og håper noe blir avgjort snart/ få den hjelpen jeg trenger. Legen mistenker fibromyalgi og ved siden av så har jeg fått betennelse i brusken i kneet som også er større enn normalt. Jeg kan få store smerter av å gå for langt eller for mye enkelte dager. Men jeg har ei på 4 år i bhg og en på 20 mnd som er hjemme sammen med meg. Og tru meg at han på 20 mnd er en håndfull som finner på mye rart som å klatre opp på bordet, prøve å spise oppvasktabletter, prøve å spise kanin bæsj, detter ca 100 ganger om dagen, Helt kaffe over seg, klemt fingeren i døra osv, Den listen er uendelig lang på kun 20 mnd. Men man kan tilfelle mye hjemme. Vi har lekegrind han kan være i hvis ting går over stokk og stein ( han trives godt inni der da) og det er absolutt ingen ting som er til gate for han her. Er kun skyvedør til kjøkkenet men den har vi heller skrudd i og satt på krok så han ikke kommer seg inn. Jeg må innimellom kjøre til butikken selv om det er kort dit og er avhengig av bil. Så ser ikke noe galt i å få barn for det. Og spm sagt de kan ta seg ei bolle. Er ro forskjellige ting å ta vare på ett barn enn å jobbe. Når de er babyer så sover de ganske nye og da kan man sove sammen med dem. Når de blir eldre så kan man duppe sammen med dem. Man kan da ikke duppe på jobb eller ta ting i sitt eget tempo. Så du får bare overse dem. Min svigermor var en av dem som mente jeg var hypokonder og hu har endret mening til at jeg burde vært ufør. Så folk kan også endre mening om deg. Men ikke la hva alle andre mener styre hva du vil. Barna dine kommer til p ha en mamma som venter på dem hjemme når de er ferdig på skolen og som altid er der. Er positive ting med alt hvis man bare vil og tør å se dem.

 

[smiley :)]

Jeg er fortsatt ikke enig med min mann angående dette med barn, men jeg har tenkt så utrolig mye på det.
For øyeblikket venter jeg på godkjenning av uføretrygd, etter 5,5 år uten å kunne arbeide.
Jeg skadet meg på jobb i 2012, og har fått godkjent yrkesskade. Jeg har prøvd en del forskjellige ting for å komme tilbake til arbeid, men man har da kommet frem til at mine sjanser for å komme tilbake til arbeid ikke er veldig store.

Jeg vet mange kommer til å syntes at det er rart dersom jeg blir gravid og endelig får bli mamma, de kommer sikkert til å komme med kommentarer om at hvis jeg klarer å gå gravid/eller å ta meg av ett barn, hvorfor jobber jeg ikke?

Jeg innser at en eventuell graviditet kommer til å bli tøff som fy, føre til mere smerter, at jeg er mer utmattet. Og det kommer ikke til å bli enklere når barnet blir født. Men det er jeg forberedt på. Jeg er forberedt på å bruke all energien jeg har i det å være en god mor for mitt eventuelle barn. Det kommer til å bli beinhardt, men jeg har brukt 4 år på å tenke på dette, drømme om dette. All min energi kommer til å gå inn i det å være en god mamma.

Men jeg innser at folk kommer til å dømme meg. De gjør det allerede, fordi jeg ikke har muligheten til å være i arbeid. Jeg har store smerter hver eneste dag, og jeg har sluttet med smertestillende og eventuelle ting som kan være skadelig for et svangerskap, og ja, det er vanskelig. Men i bunn og grunn tror jeg det kommer til å være verdt det i lengden.
Man sier man alltid angrer på det man ikke gjorde, i en større grad enn det du gjorde.
Og jeg tror at om jeg ikke ihvertfall prøver å bli gravid, å skape en familie, så kommer det til å være noe av det jeg angrer på....

Man kan ikke "stoppe å leve" av reddsel for hva andre skal mene! Tro meg, så viktige er ikke andre i ditt liv og ikke gi folk den makta heller!

Tenk heller på deg selv, hva dere vil og hva som er bra for dere. Alle fortjener å "leve" og ikke bare puste! Lev ut, følg drømmen. Du må kanskje ta omveier før du når drømmen slik at du kan sikre en bedre hverdag for både deg selv og de rundt deg, og få en god framtid. F.eks dersom vanskelighetene skal tre inn er det greit du er forberedt og har tenkt litt på det eller evt diskuterer det med andre fortløpende, f.eks at du på forhånd bestemmer deg for å få hushjelp, slik at du kan hvile mer o.l

Lykke til <3

 

[Hepe]

Alle som ønsker å blir en mamma, fortjener det[emoji173]️ Er selv ufør, og bruker mine krefter for barna mine[emoji173]️ Får bare skrøyd på hvor fine og gode de er[emoji846] Der er friske foreldre som kanskje aldri skulle fått barn[emoji6] Så selv om vi er syke, så er vi ikke dårligere foreldre forde! Klem[emoji173]️

 

[frupingvin]

Jeg er fortsatt ikke enig med min mann angående dette med barn, men jeg har tenkt så utrolig mye på det.
For øyeblikket venter jeg på godkjenning av uføretrygd, etter 5,5 år uten å kunne arbeide.
Jeg skadet meg på jobb i 2012, og har fått godkjent yrkesskade. Jeg har prøvd en del forskjellige ting for å komme tilbake til arbeid, men man har da kommet frem til at mine sjanser for å komme tilbake til arbeid ikke er veldig store.

Jeg vet mange kommer til å syntes at det er rart dersom jeg blir gravid og endelig får bli mamma, de kommer sikkert til å komme med kommentarer om at hvis jeg klarer å gå gravid/eller å ta meg av ett barn, hvorfor jobber jeg ikke?

Jeg innser at en eventuell graviditet kommer til å bli tøff som fy, føre til mere smerter, at jeg er mer utmattet. Og det kommer ikke til å bli enklere når barnet blir født. Men det er jeg forberedt på. Jeg er forberedt på å bruke all energien jeg har i det å være en god mor for mitt eventuelle barn. Det kommer til å bli beinhardt, men jeg har brukt 4 år på å tenke på dette, drømme om dette. All min energi kommer til å gå inn i det å være en god mamma.

Men jeg innser at folk kommer til å dømme meg. De gjør det allerede, fordi jeg ikke har muligheten til å være i arbeid. Jeg har store smerter hver eneste dag, og jeg har sluttet med smertestillende og eventuelle ting som kan være skadelig for et svangerskap, og ja, det er vanskelig. Men i bunn og grunn tror jeg det kommer til å være verdt det i lengden.
Man sier man alltid angrer på det man ikke gjorde, i en større grad enn det du gjorde.
Og jeg tror at om jeg ikke ihvertfall prøver å bli gravid, å skape en familie, så kommer det til å være noe av det jeg angrer på....

Uff, jeg kjenner meg igjen i problemstillingen. Fikk uføretrygd i vinter etter å ha vært 100% sykemeldt siden 2011.
Jeg er også redd for hva folk skal tenke om meg om vi får barn, men jeg er ikke villig til å la det stoppe meg fra drømmen om å stifte familie. Jeg hååper ikke du lar det stoppe deg heller <3

Jeg har ME pluss tidligere psykiske lidelser og er derfor mer redd for at jeg helsemessig ikke vil takle å få barn. Kommer derfor til å tenke nettverk og ta i mot all hjelp som trengs. Vi skal 'alliere' oss med søsteren til mannen min og svigermor sånn at de kan være behjelpelig med barnepass om det trengs avlastning. Tenker også på å bruke litt penger på vaskehjelp og sånne type ting. Alt som kan spares av energi er gull verdt.

Jeg skal i alle fall ikke la det at jeg er ufør og syk stoppe meg fra å bli mor. Tror så absolutt at det er verdt det! <3

Hva tenker mannen din?

 

[Maddieh]

Vi har et veldig dårlig forhold til hans mor, som vi nå bor ganske nærme idag. Noe som gjør det enda mer komplisert, fordi ifølge henne så er jeg feit, lat og manipulerende.
Hun skjønner ikke smertene mine, eller min helsestand i det hele tatt.

Så snart vi kan kommer vi til å flytte nærmere mine foreldre, og han har lyst til å vente til det i hvertfall. På den måten så har jeg ett nettverk som kan hjelpe oss begge.

Det har såklart kommet opp at det kan komme perioder der jeg hvertfall nå, klarer å gjøre veldig lite.
Men jeg både tror og håper at det er mulig å overkomme det med ett barn.

Så han er jo redd for at han må sitte med flesteparten av arbeidet.
Så når vi endelig flytter mot Oslo, så tenker jeg å betale for vask av hus/leilighet.

Vi er i en sak mot forsikringsselskapet, som er ganske utslitende.
Jeg vil veldig gjerne ha NOE positivt i mitt liv, og jeg lengter så fryktelig etter ett barn.