Uenigheter om store ting som fler barn osv

[millemarie]

Føler meg litt matt og tom.
Dumt å skrive her for er jo så tilfeldig hvem som svarer.
Men har lenge gått å ønska meg barn nr to, noe samboer vet. Han har vært åpen om at han er usikker, men at vi kan se an. Nå sier han plutselig nei.

Det er en stor ting å være uenige om. Jeg ønsker også å forlove meg, gifte meg, og ja...flere barn. Kanskje også to til.
Men ingen av disse tinga ønsker han.

Vi er så forskjellige. Forholdet er helt ålreit. Men man begynner å tenke litt når det er så store forskjeller. Reiser nok aldri fra han, pga dattera mi elsker han (og omvendt selvfølgelig)

Vet ikke hva jeg vil frem til med å skrive her... Men er det flere som har det slik? Som har et forhold som ikke bare sklir på skinner, men har store avgjørelser som butter litt imot.

Han har jo en eks med barn fra før. Jeg trodde han ville starte på nytt med meg, fordi jeg vil jo leve livet og oppleve alt dette jeg også. Og ikke bare være en god nr to siden hans liv gikk skeis. Slik føler jeg når han ikke gir meg alt han ga eksen på en måte. Kanskje jeg tenker feil?

På en annen side er jeg sliten, to barn er kanskje for mye for meg. Kanskje jeg skal prøve å bli venn med tanken på et barn. Ellers tanken på å jobbe til pensjonsalder uten en runde til m perm med lønn gjør meg helt utmattet. Huff

 

[HCS]

Føler meg litt matt og tom.
Dumt å skrive her for er jo så tilfeldig hvem som svarer.
Men har lenge gått å ønska meg barn nr to, noe samboer vet. Han har vært åpen om at han er usikker, men at vi kan se an. Nå sier han plutselig nei.

Det er en stor ting å være uenige om. Jeg ønsker også å forlove meg, gifte meg, og ja...flere barn. Kanskje også to til.
Men ingen av disse tinga ønsker han.

Vi er så forskjellige. Forholdet er helt ålreit. Men man begynner å tenke litt når det er så store forskjeller. Reiser nok aldri fra han, pga dattera mi elsker han (og omvendt selvfølgelig)

Vet ikke hva jeg vil frem til med å skrive her... Men er det flere som har det slik? Som har et forhold som ikke bare sklir på skinner, men har store avgjørelser som butter litt imot.

Han har jo en eks med barn fra før. Jeg trodde han ville starte på nytt med meg, fordi jeg vil jo leve livet og oppleve alt dette jeg også. Og ikke bare være en god nr to siden hans liv gikk skeis. Slik føler jeg når han ikke gir meg alt han ga eksen på en måte. Kanskje jeg tenker feil?

På en annen side er jeg sliten, to barn er kanskje for mye for meg. Kanskje jeg skal prøve å bli venn med tanken på et barn. Ellers tanken på å jobbe til pensjonsalder uten en runde til m perm med lønn gjør meg helt utmattet. Huff

Huff, ikke lett! Forhold handler jo mye om å kompromisse. Kanskje ta det opp med han, at du ønsker alt det, han ikke noe av det - så da må dere møtes et sted på midten?

 

[millemarie]

Huff, ikke lett! Forhold handler jo mye om å kompromisse. Kanskje ta det opp med han, at du ønsker alt det, han ikke noe av det - så da må dere møtes et sted på midten?

Ja nei, han vet dette. Han står bare på sitt. Møter meg ikke på noe han ikke selv ønsker. Noen ganger tenker jeg at han ikke er glad nok i meg? Når man elsker noen er man jo mer villig mtp den andres lykke osv. Han sier bare han er ikke sånn. Går ikke an å prate m han om sånt heller, han begynner bare å diskutere. Litt vanskelig sånn sett.

 

[B]

Føler meg litt matt og tom.
Dumt å skrive her for er jo så tilfeldig hvem som svarer.
Men har lenge gått å ønska meg barn nr to, noe samboer vet. Han har vært åpen om at han er usikker, men at vi kan se an. Nå sier han plutselig nei.

Det er en stor ting å være uenige om. Jeg ønsker også å forlove meg, gifte meg, og ja...flere barn. Kanskje også to til.
Men ingen av disse tinga ønsker han.

Vi er så forskjellige. Forholdet er helt ålreit. Men man begynner å tenke litt når det er så store forskjeller. Reiser nok aldri fra han, pga dattera mi elsker han (og omvendt selvfølgelig)

Vet ikke hva jeg vil frem til med å skrive her... Men er det flere som har det slik? Som har et forhold som ikke bare sklir på skinner, men har store avgjørelser som butter litt imot.

Han har jo en eks med barn fra før. Jeg trodde han ville starte på nytt med meg, fordi jeg vil jo leve livet og oppleve alt dette jeg også. Og ikke bare være en god nr to siden hans liv gikk skeis. Slik føler jeg når han ikke gir meg alt han ga eksen på en måte. Kanskje jeg tenker feil?

På en annen side er jeg sliten, to barn er kanskje for mye for meg. Kanskje jeg skal prøve å bli venn med tanken på et barn. Ellers tanken på å jobbe til pensjonsalder uten en runde til m perm med lønn gjør meg helt utmattet. Huff

Det hørtes ikke helt greit ut dette, den situasjonen dere er i. Vet mannen om at du føler slik du gjør? Jeg tror du burde snakke ut med han, særlig dette som gjelder et barn til. Hva er hans grunner til å ikke ville gifte seg eller ha flere barn? Har du spurt han om hvorfor?

 

[B]

Og hvorfor ble dere sammen i utgangspunktet? Hva var det som dro dere sammen, og er det fortsatt der? Eller begynner det å knake i selve forholdet?

 

[millemarie]

Og hvorfor ble dere sammen i utgangspunktet? Hva var det som dro dere sammen, og er det fortsatt der? Eller begynner det å knake i selve forholdet?

Han sier han føler seg ferdig med småbarnsperioden. Og mtp forlovelse og slik så sier han kanskje men har ingen hast, men ser ikke for meg at det noen gang vil skje, kjenner han nå

Hvorfor jeg valgte han i utgangspunktet, nei si det... jeg var ekstremt ensom når jeg møtte han, hadde vært det i åresvis. Så var fint å møte han
Han var trygg, han fester ikke og er trofast og god pappa. Han er en snill og traust mann for meg. Jeg hadde vært med en før som var ekstremt utfordrende og ikke bra for meg.

Jeg visste ikke at jeg var så glad i barn og ville ha fler etter vi fikk barn. Men sa aldri at jeg kun ville ha bare ett heller.

 

[Veivalsa]

Når det gjelder giftemål og slik så kan han ikke bare nekte, der må dere nesten finne en type løsning.
Når det gjelder antall barn så blir det jo litt sånn at den som sier nei som regel vinner. Der finnes jo ikke noe kompromiss der og man må nesten være enige. Jeg ville gjerne ha 3, mannen sier 2, og da er det foreløpig sånn det blir. Aner ikke om han endrer mening hvis ting ligger mer til rette mtp jobb og bolig senere. Men hvis ikke så må jeg bare se videre og se på hva som er mulig heller enn å bruke for mye energi på å være lei meg. Man skal selvfølgelig bearbeidet det da men på ett eller annet tidspunkt må man gi slipp på drømmen og finne en annen drøm/mål. Sier ikke at du må være der nå, gi deg selv tid først.

Han har ikke barn fra før eller han har det? I såfall kan jeg jo skjønne at han føler she ferdig om han har hatt flere småbarnsperioder, men om han har barn fra før har hvertfall deres felles barn søsken som jo er fint. Jeg skjønner godt at du ønsker to stykker likevel altså.
Håper dere finner ut av noe

 

[Maddieh]

Ja nei, han vet dette. Han står bare på sitt. Møter meg ikke på noe han ikke selv ønsker. Noen ganger tenker jeg at han ikke er glad nok i meg? Når man elsker noen er man jo mer villig mtp den andres lykke osv. Han sier bare han er ikke sånn. Går ikke an å prate m han om sånt heller, han begynner bare å diskutere. Litt vanskelig sånn sett.

Jeg syns det å tenke at han ikke er glad nok i deg er en teit måte å tenke på. Snu på det, er du glad nok i han til å etterkomme hans ønsker? For om du snur på det ser du raskt hvor feil det blir

 

[millemarie]

Jeg syns det å tenke at han ikke er glad nok i deg er en teit måte å tenke på. Snu på det, er du glad nok i han til å etterkomme hans ønsker? For om du snur på det ser du raskt hvor feil det blir

Grunnen for at jeg tenker det er for har var forlova med eksen og de fikk tre barn, men ønsker ikke det samme m meg. Forstår om han er ferdig med den tida, men hva med forlovelse. Nei håper jo han er glad i meg. Jeg er jo glad i han. Jeg kommer jo til å bli uansett som jeg skrev

 

[millemarie]

Det rareste ee at han sier jeg bestemmer selv om jeg ønsker å bli gravid alene i Danmark, selvom vi er i et forhold, men han vil ikke ha flere. Bor jo evnt i samma hus jo. Skjønner ingenting

 

[Veivalsa]

Det rareste ee at han sier jeg bestemmer selv om jeg ønsker å bli gravid alene i Danmark, selvom vi er i et forhold, men han vil ikke ha flere. Bor jo evnt i samma hus jo. Skjønner ingenting

Så rart! Det må han jo nesten si på tull bare for å slippe å snakke mer om det
Hvordan er resten av samlivet synes du? Er dere enige om ting ellers utenom bryllup og flere barn? (Trenger ikke svare hvis du ikke vil)

 

[millemarie]

Så rart! Det må han jo nesten si på tull bare for å slippe å snakke mer om det
Hvordan er resten av samlivet synes du? Er dere enige om ting ellers utenom bryllup og flere barn? (Trenger ikke svare hvis du ikke vil)

Vi er veldig forskjellige. Desverre. Forholdet er ikke tipp topp med varme følelser. Men vi trives med og bo sammen og trives med å samarbeide i hverdagen. Men er ikke så mye nærhet osv. Hab sitter mye i godstolen. Er liksom ikke sånn jeg så for meg at mitt liv skulle bli.

Jeg føler meg også veldig alene følelsesmessig. Han klarer ikke slikt.
Men utennom dette er han veldig grei.
Men kommer ikke til å reise fra han fordi jeg elsker dattera mi så ekstremt høyt. Og hun vil ha oss sammen. Og forholdet fungerer.

 

[Veivalsa]

Vi er veldig forskjellige. Desverre. Forholdet er ikke tipp topp med varme følelser. Men vi trives med og bo sammen og trives med å samarbeide i hverdagen. Men er ikke så mye nærhet osv. Hab sitter mye i godstolen. Er liksom ikke sånn jeg så for meg at mitt liv skulle bli.

Jeg føler meg også veldig alene følelsesmessig. Han klarer ikke slikt.
Men utennom dette er han veldig grei.
Men kommer ikke til å reise fra han fordi jeg elsker dattera mi så ekstremt høyt. Og hun vil ha oss sammen. Og forholdet fungerer.

kanskje en bedre peridoe kommer etterhvert for dere!

 

[ChubbyN]

Jeg forstår at du ønsker mer, men om han har tre barn fra før av så kanskje du helker kan prøve å tenke at dere har ett barn fordi han faktisk ønsker alt det der med deg også. At han i utgangspunktet var ferdig, men fordi han traff deg så starta han på nytt?

Mannen min ønsker seg mange barn. Jeg har to, han har ingen. I januar får vi en, men det er det eneste vi får. Det vet han, og godtar. Pratet dere ikke sammen om dette før dere startet å få barn?

Og hvorfor vil han ikke gifte seg? Der syns jeg han burde kunne møte deg på halvveien. Derfor er jeg gift. (Han ville, jeg ville ikke.)

Veldig rart han sier du kan dra til Danmark å ordne det selv, da vil han jo likevel ha en småbarnsperiode.

 

[Zonnestraaltje]

Føler meg litt matt og tom.
Dumt å skrive her for er jo så tilfeldig hvem som svarer.
Men har lenge gått å ønska meg barn nr to, noe samboer vet. Han har vært åpen om at han er usikker, men at vi kan se an. Nå sier han plutselig nei.

Det er en stor ting å være uenige om. Jeg ønsker også å forlove meg, gifte meg, og ja...flere barn. Kanskje også to til.
Men ingen av disse tinga ønsker han.

Vi er så forskjellige. Forholdet er helt ålreit. Men man begynner å tenke litt når det er så store forskjeller. Reiser nok aldri fra han, pga dattera mi elsker han (og omvendt selvfølgelig)

Vet ikke hva jeg vil frem til med å skrive her... Men er det flere som har det slik? Som har et forhold som ikke bare sklir på skinner, men har store avgjørelser som butter litt imot.

Han har jo en eks med barn fra før. Jeg trodde han ville starte på nytt med meg, fordi jeg vil jo leve livet og oppleve alt dette jeg også. Og ikke bare være en god nr to siden hans liv gikk skeis. Slik føler jeg når han ikke gir meg alt han ga eksen på en måte. Kanskje jeg tenker feil?

På en annen side er jeg sliten, to barn er kanskje for mye for meg. Kanskje jeg skal prøve å bli venn med tanken på et barn. Ellers tanken på å jobbe til pensjonsalder uten en runde til m perm med lønn gjør meg helt utmattet. Huff

Ja, jeg forlot et veldig langvarig forhold hvor det b.la. var slik at ønsket om barn og å gifte seg var helt ulikt. Det var selvfølgelig andre ting med i bildet som gjorde at jeg ikke orket mer, men for meg ble ønsket om et tradisjonelt familieliv så sårt etterhvert at jeg følte jeg bare levde fordi jeg ble født. I mange år hadde jeg et håp om at han skulle endre mening(vi ble sammen i tenårene), men etterhvert som jeg forstod at han ikke ville endre sin mening, begynte jeg isteden å håpe at jeg ville klare å endre min. Da jeg nærmet meg 40, og enkelte andre ting oppstod, samtidig som jeg mer og mer mistet livsgleden i forsøket på å tilpasse meg et helt annet liv enn jeg hadde sett for meg, så bestemte jeg meg for at det var nå eller aldri. Jeg hadde mennesker rundt meg som allerede hadde sett mye av den ensomheten hos meg som jeg opplevde, og de stod da fram med disse observasjonene etter at bruddet ble kjent(b.la. at jeg nesten alltid tok sønnen vår med meg steder alene).

Jeg tenker at det kan gå bra om man har ulike utgangspunkt, men for meg ble sorgen for stor å bære. Det er også en sorg å gå fra den man har delt halve livet med. Det er en sorg å bare se barnet sitt halve tiden også. Jeg skulle gjerne ønske det ikke ble slik, men jeg var praktisk talt i ferd med å miste all lyst til å leve over at svært lite hadde blitt slik jeg ønsket/trodde. At jeg falt så veldig utenfor normalen, og tanken på å fortsette å leve på en måte jeg aldri ønsket pga. alder holdt på å knuse meg.

Jeg valgte å starte på nytt. Denne gangen med et annet utgangspunkt. Det er fortsatt sårt at jeg sannsynligvis aldri blir gift eller forlovet, og blir jeg det så blir det nok en veldig lukket feiring, for jeg bærer fortsatt sorgen over "hvor vanskelig jeg er å ville gifte seg med"(irrasjonell tanke - jeg er ikke bra nok til å være noens kone). Jeg venter nå barn med min nye mann. Han kommer også fra et langvarig forhold og bærer også sorg over det, men har ikke barn fra før. Hans eks ville ikke ha barn, men han ønsket det. De var derimot forlovet. Han vet jeg vil gifte meg, men at jeg kun vil om han vil. Jeg ønsker ikke å gifte meg bare for min egen del, da kan jeg heller fortsette å "furte" ugift.

Dette ble veldig langt, men det er virkelig verdt å jobbe hardt for et forhold. Bare kjenn etter når nok er nok. Mister du livsgleden, da er det kanskje et signal om å gå videre. Ellers jobb med hverandre og prøv så godt there kan å møte hverandres behov med å snakke godt sammen

(Jeg har lagt hovedvekt på ekteskap/barn her da du nevnte disse tankene. Det er andre ting i bildet også i min situasjon, men jeg vil ikke utbrodere alle detaljer og har lagt vekt på de følelsene vi ser ut til å ha ganske likt).

 

[Kengu]

Han har flere barn fra før , som skal følges opp også så jeg Skjlnner godt han ikke vil ha flere. Han fikk jo ett barn med deg fordi han ønsket det vil jeg tro.

Ang bryllup så er det mange som ikke ønsker ø gifte seh, men din har sagt han ikke har hast og det betyr jo at det fortsatt kan skje