Diskusjonen går i hjemmet men vi kommer ingen vei, vi blir ikke enige om hvordan vi skal gjennomføre permisjonen. Jeg kjenner at dette virkelig begynner å tære, både på meg og på forholdet mellom oss. Tenk at vi ikke klarer å bli enige om dette engang? Hvordan ser fremtiden til dette stakkars barnet ut da?
Jeg gleder meg kjempemye til å få barn. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha lyst til å starte på jobb igjen. Men - jeg har lagt ned veldig mye hardt arbeid og stått gjennom flere veldig sterke stormer på jobb for å komme meg dit jeg er, og jeg brenner utrolig mye for det jeg gjør. Men jeg kan lett erstattes, og ønsker rett og slett ikke å være fraværende for lenge.
Men som barnets mor virker det som om alle forventer at jeg skal ta så mye av permisjonen som mulig, og barnefaren virker nesten likegyldig til at det totalt vil stagnere min karriere. Han på sin side sitter ganske så trygt i sin jobb. Alle sier at «ååå du kommer til å angre om du ikke bruker all permisjonstiden for det den er verdt» osv, men jeg kan ikke se at dette skal være så veldig mye enklere for far? Ønsker ikke menn å være hjemme med barna sine? Er det ikke vanlig at menn tar 15 uker sammenhengende permisjon?
Jeg har planer om å amme så lenge ungen ønsker og vi får det til, og med dagens ordninger og vår jobbsituasjon vil det være fullt mulig for meg å fortsette amming selv om jeg starter opp på jobb igjen. Men dette avhenger av at far tar sin del av dagene mens jeg jobber. Han på sin side ser ingen fordeler med dette og ønsker heller å ha perm et par dager i uken og heller mate med flaske når jeg er borte på mine dager. Er det bare meg, eller er det ugreit å planlegge for mating med flaske før man må, så lenge man har mulighet til å la være?
Alt ligger til rette for at vi kan få til veldig fleksible og gode permisjonsordninger, vi er ganske fri til å legge det opp som vi ønsker. Likevel føles det ut som hele «byrden» (og det gjør vondt å kalle det en byrde!) legges på meg av far.
Så - er det noen som har personlig erfaring med lignende tilfeller? At mor og far ikke blir enige? Finnes det noe sted man kan få hjelp til megling når kommunikasjonen svikter hjemme?
Jeg gleder meg kjempemye til å få barn. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha lyst til å starte på jobb igjen. Men - jeg har lagt ned veldig mye hardt arbeid og stått gjennom flere veldig sterke stormer på jobb for å komme meg dit jeg er, og jeg brenner utrolig mye for det jeg gjør. Men jeg kan lett erstattes, og ønsker rett og slett ikke å være fraværende for lenge.
Men som barnets mor virker det som om alle forventer at jeg skal ta så mye av permisjonen som mulig, og barnefaren virker nesten likegyldig til at det totalt vil stagnere min karriere. Han på sin side sitter ganske så trygt i sin jobb. Alle sier at «ååå du kommer til å angre om du ikke bruker all permisjonstiden for det den er verdt» osv, men jeg kan ikke se at dette skal være så veldig mye enklere for far? Ønsker ikke menn å være hjemme med barna sine? Er det ikke vanlig at menn tar 15 uker sammenhengende permisjon?
Jeg har planer om å amme så lenge ungen ønsker og vi får det til, og med dagens ordninger og vår jobbsituasjon vil det være fullt mulig for meg å fortsette amming selv om jeg starter opp på jobb igjen. Men dette avhenger av at far tar sin del av dagene mens jeg jobber. Han på sin side ser ingen fordeler med dette og ønsker heller å ha perm et par dager i uken og heller mate med flaske når jeg er borte på mine dager. Er det bare meg, eller er det ugreit å planlegge for mating med flaske før man må, så lenge man har mulighet til å la være?
Alt ligger til rette for at vi kan få til veldig fleksible og gode permisjonsordninger, vi er ganske fri til å legge det opp som vi ønsker. Likevel føles det ut som hele «byrden» (og det gjør vondt å kalle det en byrde!) legges på meg av far.
Så - er det noen som har personlig erfaring med lignende tilfeller? At mor og far ikke blir enige? Finnes det noe sted man kan få hjelp til megling når kommunikasjonen svikter hjemme?
