Uendelig fortvilet

[Bkno0849692]

Hei,
Må lufte hodet litt hos noen som kanskje forstår. Har forsøkt å bli gravid i 1 år med ny samboer. Jeg har to større barn fra før, 42 år nå. Hadde en MA i juni, som var fryktelig vanskelig, men ingen tid til å bearbeide pga vanskelig livssituasjon. Står i 2, kanskje 3 rettssaker med min eksmann, og oppdaget i forbindelse med MA at min nåværende samboer har et personlig problem som er såpass stort at jeg må vurdere å avslutte eller ta pause fra forholdet til han har fått orden på det.

Nå er jeg snart 6 uker på vei, og så ekstremt langt nede. Jeg er selvstendig næringsdrivende, så det er ingen mulighet å sykemelde meg. Den ene rettsaken begynner neste uke, den neste over jul. Samtalene med samboeren min er ofte utrolig fine, men også av og til utrolig vanskelige og får meg til å føle meg ekstremt alene og redd.

På den ene siden er jeg helt hysterisk redd for å miste eller oppleve en ny MA. På den andre siden er jeg redd for at jeg burde avbryte svangerskapet. Begge deler vil i såfall bety slutten for drømmen om et barn ettersom jeg er såpass gammel, og sannsynligvis slutten på forholdet ettersom det er så mye vanskelig historie. Samboer ønsker ikke at vi deler nyheten om graviditeten med noen, ettersom han har mange leie erfaringer med mislykkede graviditeter (mange år med IVF i forrige forhold).

Jeg klarer ikke sove (ofte bare 3-4 timer), jobben glipper stadig mer. Jeg gråter ofte både morgen og kveld, og litt midt i mellom. Synes det vanskelig å fungere overfor barna mine. Isolerer meg fordi jeg ikke orker å late som ingenting mens hodet er fylt av faenskap. Synes aldri jeg får nok omsorg fra samboerne min og reagerer voldsomt når han prioriterer jobb/aktiviteter, men her er jeg et uendelig sluk, og han er faktisk over gjennomsnittlig empatisk til mann å være.

Jeg er egentlig en ressurssterk person som tåler mye, men merker at grensen min er passert og er redd for å miste grepet helt. Tør ikke prate med psykolog eller lege, da rettsakene betyr at slike dokumenter kan måtte framvises.

Hva i all verden skal jeg gjøre for å få meg ut av dette uføret?

 

[Namia]

Hei,
Må lufte hodet litt hos noen som kanskje forstår. Har forsøkt å bli gravid i 1 år med ny samboer. Jeg har to større barn fra før, 42 år nå. Hadde en MA i juni, som var fryktelig vanskelig, men ingen tid til å bearbeide pga vanskelig livssituasjon. Står i 2, kanskje 3 rettssaker med min eksmann, og oppdaget i forbindelse med MA at min nåværende samboer har et personlig problem som er såpass stort at jeg må vurdere å avslutte eller ta pause fra forholdet til han har fått orden på det.

Nå er jeg snart 6 uker på vei, og så ekstremt langt nede. Jeg er selvstendig næringsdrivende, så det er ingen mulighet å sykemelde meg. Den ene rettsaken begynner neste uke, den neste over jul. Samtalene med samboeren min er ofte utrolig fine, men også av og til utrolig vanskelige og får meg til å føle meg ekstremt alene og redd.

På den ene siden er jeg helt hysterisk redd for å miste eller oppleve en ny MA. På den andre siden er jeg redd for at jeg burde avbryte svangerskapet. Begge deler vil i såfall bety slutten for drømmen om et barn ettersom jeg er såpass gammel, og sannsynligvis slutten på forholdet ettersom det er så mye vanskelig historie. Samboer ønsker ikke at vi deler nyheten om graviditeten med noen, ettersom han har mange leie erfaringer med mislykkede graviditeter (mange år med IVF i forrige forhold).

Jeg klarer ikke sove (ofte bare 3-4 timer), jobben glipper stadig mer. Jeg gråter ofte både morgen og kveld, og litt midt i mellom. Synes det vanskelig å fungere overfor barna mine. Isolerer meg fordi jeg ikke orker å late som ingenting mens hodet er fylt av faenskap. Synes aldri jeg får nok omsorg fra samboerne min og reagerer voldsomt når han prioriterer jobb/aktiviteter, men her er jeg et uendelig sluk, og han er faktisk over gjennomsnittlig empatisk til mann å være.

Jeg er egentlig en ressurssterk person som tåler mye, men merker at grensen min er passert og er redd for å miste grepet helt. Tør ikke prate med psykolog eller lege, da rettsakene betyr at slike dokumenter kan måtte framvises.

Hva i all verden skal jeg gjøre for å få meg ut av dette uføret?

For en tøff situasjon du står i! Har ikke så fryktelig mange gode råd og komme med, da jeg ikke har vært i lignende situasjon selv. Men jeg har stått i andre tøffe perioder i livet...og når alt bare blir totalt kaos (les: atombombenivå) og jeg ikke har hatt andre å lene meg på - så har jeg måtte stoppe helt opp, sagt stopp og tatt meg tid til å sortere. Hva er viktigst for meg nå? Hva kan jeg faktisk gjøre noe med? Hva har jeg ingen kontroll over (altså hva kan jeg ikke gjøre noe med)? Og hva skal prioriteres først?

Rettsaken er noe du kan påvirke. I den form av at du kan være mentalt tilstede og sterk. Svangerskapet kan du ikke påvirke utfallet av, annet enn en selvbestemt abort. Og det høres det vell gjerne ut som om er ett valg du ikke klarer å leve med? Din nåværende samboers situasjon kan du ikke i større grad påvirke, her må han ønske å endre selv?
Så hva prioriterer du først nå? Samle deg selv og fokuserer på rettsaken i neste uke kansje? Ikke bruk kreftene der de ikke er nyttige. Bruk de på det du faktisk har makt til å påvirke/endre. Dette blir på ingen måte lett, men man må gjennom livet desverre. Dette kan du klare!

Masse lykke til!

 

[RainbowDash]

Enig med Namia.
Kutt ut alt du kan, gjør kun det mest nødvendige.
Lag en liste på prioriteringer, hva som skal løses først, nr 2 osv.
Alt kan ikke fixes på en gang, ta en og en ting. La jobben skure å gå litt, ta det du bare virkelig må.
Få hjelp, snakk med lege.
Du er viktigst oppi alt, uansett hva som skjer må du ta vare på deg selv først.

 

[Bkno0849692]

Tusen, tusen takk, begge to! Det både varmer og hjelper. Gjør godt med litt digital medfølelse i fravær av andre alternativer.

Vanligvis ville jeg snakket med mor, storesøster eller bestevenninne, men alle er potensielle vitner i rettssaken (barnefordeling), og jeg kan ikke risikere at de tror det står dårlig til hjemme. Ville også søkt hjelp hos psykolog eller lege for det står skremmende dårlig til med meg på de svarteste dagene, men det går heller ikke av samme grunn. Sovemedisin eller beroligende tør jeg ikke ta pga fosteret.

Så dette må jeg klare å stå i alene uten familie, venner, helsepersonell eller legemidler. Og dere har helt rett - jeg må fokusere på de tingene jeg kan kontrollere, og legge resten fra meg.

Jobben har jeg forsømt lenge nå at det begynner å skape problemer med ansatte og kunder. Jeg prøver å gjøre yoga/meditasjon på gode dager, men så skjer det noe dritt igjen, og så klarer jeg ikke tvinge meg selv. What's the point liksom. Det siste halvannet året har vært et sammenhengende traumatisk kaos. Så fort jeg tror jeg har fått kontroll, skjer det noe nytt. Politi, barnevern, rus, sykdom, flytting, fortvilte barn, rasende eksmenn, advokater, gråtende ansatte, døende hund, graviditet, abort, opprivende krangler og opplevelser med samboer...

This too shall pass. Svært usikker på hvordan livet på den andre siden ser ut for meg og barna.

 

[:)Solsikke:)]

Ta en dag om gangen og en oppgave om gangen. Begynn med det som føles overkommelig og kansje de andre oppgavene blir lettere etterhvert?

Du fikser dette

Og skriv liste for og mot å beholde barnet... men var barnet ønsket i utgangspunktet ville jeg beholdt...

 

[Piana]

Kjøre deg, det høres ut som du har litt å stri med for tida! Men husk at i en barnefordelingssak så er målet å få til det beste for barna, og for å være en så god mor som mulig for dem så er det beste du kan gjøre å ta vare på deg selv! Hvis du har behov for å snakke med en psykolog for å sortere tanker og følelser nå, så tror jeg ingen dommer vil ha noe problem med å forstå det. Vi lever i 2019 og psykisk helse er ikke så tabu å snakke om som før. Det kan heller ikke være sånn at det å gå til paykolog gjør deg til noen dårligere omsorgsperson, tvert imot spør du meg! Det viser at du tar egen helse på alvor, og at du tar grep om din egen livssituasjon. Det er heller ikke snakk om at du ikke fungerer i hverdagen, men at du er fortvilet over en vanskelig situasjon. Jeg ville ikke ha vært redd for å snakke med en psykolog hvis jeg var deg. Du kan også lufte disse bekymringene med advokaten og med psykologen- de har sikkert også gode råd! Lykke til <3

 

[Peony]

Dette hørtes ut som en vanskelig og krevende situasjon.
Det hadde nok vært godt for deg å prate med noen, slik ar du slipper å bære på alt dette alene. Hva med å starte med en time hos fastlegen?
Ta vare på deg selv.