Dette var trist lesing. Jeg kunne lett vært den mora du omtaler her (på bakgrunn av at du ikke kjenner meg og lett kunne antatt at det var sånn). Jeg har kun ett barn(fram til desember), han går på fotball og jeg går hjemme på aap. Det er langt fra en dans på roser, men utad kan nok folk tro at alt er fint og flott og at det handler om hva jeg vil framfor hva jeg klarer.
Jeg har en diagnose som gjør det vanskelig for meg å prate med folk om hva jeg klarer og ikke klarer og jeg føler meg udugelig nok som det er.
Jeg unner min sønn å ha en fritidsaktivitet. Han drar selv på treninger, men kamper er jeg alltid med på. Derimot drar vi ikke til kampene på en bestemt plass fordi jeg ikke makter angsten det medfører å dra dit. Jeg forventer derimot ikke at han sitter på med andre og gir bare treneren beskjed om at han ikke kommer. Dugnader hvor det er snakk om relativt tungt fysisk arbeid deltar jeg ikke på(hadde jeg klart det hadde jeg også vært i jobb). Jeg deltar når jeg blir satt opp som kioskvakt. Er det dugnadssalg(tennbrikketter og toalettpapir) henter jeg ikke ut. Ikke fordi jeg ikke gidder å selge eller vil sno meg unna, men fordi vi ikke har noe nettverk her vi bor, så vi hadde blitt nødt til å kjøpe alt de «pålegger» oss selv. Dette har vi ikke økonomi til. Du tjener ikke fett på AAP bare så det er sagt.
Er jeg egoistisk fordi jeg har barn? Er jeg mer egoistisk fordi jeg får en til? Jeg sitter med en sønn som sårt ønsker jeg søsken, og for meg er barn hele meningen med livet.
Som nevnt er jeg alltid til stede og heier på han på kamper og den energien jeg har vier jeg fullt og helt til min sønn, venner og familie. Skulle jeg kuttet ut et cafebesøk med ei venninde fordi det gir signaler om at jeg gjør det jeg vil og driter i min sønn? Skulle jeg isolert meg fra et sosialt liv fordi andre vil tro jeg er ubrukelig som mor?
Det er veldig individuelt hva folk orker uavhengig av sykdom også, så selv om noen orker 13 fritidsaktiviteter i uka, er medlem i 5 ulike frivillige organisasjoner, sitter i FAU, har to jobber ++ så er ikke det noe hvem som helst hadde klart. Jeg kunne aldri hatt forventninger til at alle skal klare det samme.
Jeg har en diagnose som gjør det vanskelig for meg å prate med folk om hva jeg klarer og ikke klarer og jeg føler meg udugelig nok som det er.
Jeg unner min sønn å ha en fritidsaktivitet. Han drar selv på treninger, men kamper er jeg alltid med på. Derimot drar vi ikke til kampene på en bestemt plass fordi jeg ikke makter angsten det medfører å dra dit. Jeg forventer derimot ikke at han sitter på med andre og gir bare treneren beskjed om at han ikke kommer. Dugnader hvor det er snakk om relativt tungt fysisk arbeid deltar jeg ikke på(hadde jeg klart det hadde jeg også vært i jobb). Jeg deltar når jeg blir satt opp som kioskvakt. Er det dugnadssalg(tennbrikketter og toalettpapir) henter jeg ikke ut. Ikke fordi jeg ikke gidder å selge eller vil sno meg unna, men fordi vi ikke har noe nettverk her vi bor, så vi hadde blitt nødt til å kjøpe alt de «pålegger» oss selv. Dette har vi ikke økonomi til. Du tjener ikke fett på AAP bare så det er sagt.
Er jeg egoistisk fordi jeg har barn? Er jeg mer egoistisk fordi jeg får en til? Jeg sitter med en sønn som sårt ønsker jeg søsken, og for meg er barn hele meningen med livet.
Som nevnt er jeg alltid til stede og heier på han på kamper og den energien jeg har vier jeg fullt og helt til min sønn, venner og familie. Skulle jeg kuttet ut et cafebesøk med ei venninde fordi det gir signaler om at jeg gjør det jeg vil og driter i min sønn? Skulle jeg isolert meg fra et sosialt liv fordi andre vil tro jeg er ubrukelig som mor?
Det er veldig individuelt hva folk orker uavhengig av sykdom også, så selv om noen orker 13 fritidsaktiviteter i uka, er medlem i 5 ulike frivillige organisasjoner, sitter i FAU, har to jobber ++ så er ikke det noe hvem som helst hadde klart. Jeg kunne aldri hatt forventninger til at alle skal klare det samme.
