Ubehagelig med bevegelser?

[Toretteogenvrang]

Hei jenter!
Jeg synes det er så innmari ekkelt når gutten min herjer i magen og det blir jeg så trist av.
De jeg har snakket med om dette som har vært eller er gravide, ser på meg som en utenomjordisk, for for dem har dette vært verdens koseligste ting!!  -det og magen som bare eeeser ut. Jeg synes det er helt grusomt!
 Hater magen, men elsker han som bor inni der! Hater følelsen av noe som beveger seg inni meg, men elsker å kjenne at han lever.
Er det flere enn meg som føler det sånn? De få gangene han er rolig får jeg derimot panikk og er redd det er noe galt. Bli jo aldri fornøyd!
-får i tillegg kjempedårlig samvittighet av å skrive dette!! Han er jo så hjertelig velkommen og allerede høyt elsket av mange, men jeg vil tro mest av meg:)
Jeg bare HATER å være gravid med alt det medfølger!

 

[kgbtweedy]

Du er IKKE ALENE!

At du føler sånn må da være tillatt. Fy skam dere som har gitt Peanut12 dårlig samvittighet for å ha regnbuen av følelser.

Jeg personlig har vært 'heldig' og ikke est ut...alle kommenterer at jeg har så liten mage til å være så nært forestående (termin 30.mai). De siste par ukene har jeg merket at magen har vokst...og jeg går jo bare rundt å klager på hvor stor magen kjennes.

At babyen i magen ikke vil være rolig når jeg trenger litt konsentrasjon har jeg vendt meg til. Hater er kanskje et litt for sterkt ord i mitt tilfelle, er vel bare irritert. Går jo ikke an å gjøre noe som krever litt tankekraft uten at babyen viser tegnene 'Hei! her er jeg, husker meg?!'

Alle opplever svangerskapet forskjellig, og det må være lov!

Jeg  har tenkt å scrappe en side i babys album...med tittelen 'Du er ønsket/elsket' (eller noe i den durren). Så er hvertfall babyen aldri i tvil, uansett hvilke følelser som kommer til å melde seg i løpet av svangerskapet hos mor.

 

[over-lykkelig]

Det er jo ikke bare "rosenrødt" å gå gravid.. Man kjenner at det er tungt, vanskelig å puste innimellom, halsbrann osv osv... Da er det lov å være litt lei... Snupa mi er ikke helt turbo i magen så bevegelsene går helt fint.. Men det er som du sier, vi bekymrer oss for alt, enten det er for mye eller for lite bevegelser:)

 

[Bruker100bhe]

Kjenner meg så utolig godt igjen i det du sier...
Den magen er noe herk, og ikke nok med det så skal gud og hvermann klå på den, samt synse og mene om hvordan jeg ser ut osv........Jeg er kjempe ukomfortabel med å være gravid...liker ikke kroppen min, lei vonde og ubehagelige klær (NEKTER å kjøpe mammaklær eller en haug med større klær....jeg SKAL nemlig ned og under den vekten jeg hadde før svangerskapet...og jeg ser hvor unyttige de er de klærne som nå er for trange og som jeg har lagt til side...-så hva skal jeg med en haug med mammaklær eller klær i str L?) Jeg lar nelig ikke et svangerskal ta så mye kontroll over livet mitt at det skal få lov å ødelegge kroppen min for all framtid...
Det med bevegelser syns jeg faktisk går greit, for da får jeg i allfall bekreftet at det er liv der! Har slitt med røykeslutt og vært MYE bekymret.. men alt ser bra ut på UL...var på en i uke 18 og bad om en ekstra i uke 31..På siate sa de faktisk at ungen var litt større enn snittet.
Kan være litt ekkelt noen ganger når det tar helt av inni der...er i uke 32 nå, så det begynner å bli trangt...

Føler jeg har mistet meg selv, og er svært bekymret for parforholdet etter fødselen...tenker mye på om jeg vil bli kvestet nedentil og ikke kan ha sex på år og dag...hva om vi ikke finner tid til hverandre? hva om ungen bare illsckriiker i tre mnd? Kommer samboeren til å få et annet (negativt) syn på meg etter å ha vært med på fødselen med kroppsvæsker, lyder, guffe, etc..?
Barnet var planlagt (vi hadde i allfall snakket om å få barn, og blitt enige om å droppe prevensjon), vi har lyst på barn, men likevel føler jeg ikke denne entusiasmen som alle snakker om....gleder meg selvsagt men gleden er mer overskygget av alle bekymringene...
Har også brukt masse tid og energi på å irritere meg over alle som er helt ville når det gjelder graviditet...blir så provosert over alle som sitter på denne rosa skya si og forventer at alle andre også skal gjøre det...det er liksom påkrevd at når du er gravid skal du kooooooooooooooooooooooooooooooooooooooose deg med maaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaagen i ni måneder, oppdatere med daglige magebilder og rapportere dagsform/svangerskapsplager i sosiale medier...du skal selvsagt også benevne barnet ditt med prins eller prinsesse......vet du hva, jeg kjenner jeg koker...Jeg er ikke av det slaget der, og det er veldig få som respekterer det...folk ser heller rart på meg...Frustrerende å ikke ha"rett" til å mene hva man vil om egen kropp og tilstand...
Mange vil vel tro at jeg ikke kommer til å elske barnet mitt og bli en dårlig mor på grunn av den avsmaken jeg har av graviditeten.....

Er ikke så lenge igjen til den kommer nå heldigvis...gleder meg til å få det gjort og begynne på et liv igjen....dette her har vært en lang mørk vinter.....

 

[litjejenta]

Du skal ikke trenge å skjule følelsene dine. At svangerskap å det å gå gravid er rosenrødt og allt er så fint å flått, man skal elske kroppen sin osv. er bare bull. ingen går gjennom en slik prosess med bare smil rundt munnen. det går ikke ant.
Selv havnet jeg i en ganske dyp depresjon i begynnelsen. Fordi om allt var planlagt.
Hatet hvordan kroppen utviklet seg, mistet totalt sexlyst.
Sitter med mange rare følelser selv. men man må bare prøve å tenke på hva som kommer når man er ferdig. Bare se frem i mot det.
Så håper jeg at du/dere har en sambo som dere kan snakke med om dette, er mye lettere da.

 

[Toretteogenvrang]

Tusen takk for mange hyggelige, beroligende og gode svar!:)

Godt å høre det ikke bare er meg, og at det ser ut til at jeg bare har litt "uflaks" med de jeg har rundt meg med gravid-erfaring:) Er så slitsomt å føle man på klistre på seg ett smil for alle andre sin skyld og late som man nyter det!

Samboeren min er heldigvis veldig støttende, selv om han ikke skjønner det at det kan være så ille.
Han roser meg masse og sier jeg er flink, men han synes også at jeg skal :bite tenna sammen, og la folk (hans foreldre spesielt) få ta på magen og legge all verdens av planer for den lille, som jeg ikke har noe å si på. Det skader jo ikke og jeg må jo kunne ofre meg litt om det gleder dem sååå mye!! Vrææææl!! Føler meg som er rugemaskin!
Kjenner meg veldig igjen i det du, Knelly sier og jeg føler også jeg har mistet identiteten min og alle seg på meg som en gravid mage som de enten synes er liten eller stor.. ALLE har meninger om den!! -for ikke å snakke om at man er kronisk på gråten så det skal en svæært liten kommentar til, enten den er positiv eller negativ, før man tutgriner;) Uff! Han skal være veldig søt om han vil ha søsken!!!!

 

[........]

Altså... Noen dager er det bare kos og superherlig... Andre dager... blæh! Jeg elsker å kjenne at han sparker og spreller litt, men når han åler seg rundt inni der og det føles som om det er 8 slanger som kravler rundt er jeg ikke helt i hundre :P 

Er også enig angående magen... Alle mine venninner legger ut bilde av babymagene sine, og jeg syns de ser så fantastisk nydelige ut med de fine magene sine, men jeg gleder meg til å bli tynn igjen. 

Det høres jo helt forferdelig ut når man skriver, eller sier ting som dette. Jeg ELSKER lillegutten min... Det har ingen verdens ting med det å gjøre. Jeg bare gleder meg voldsomt til å ha han på fanget, og til å ikke være gravid lengre :(

Må også si det ja... At folk ikke forstår at magen fortsatt er en del av kroppen MIN, og at det fortsatt finnes noe som heter intimsone plager vettet av meg. En ting er familie og gode venner, men folk jeg ikke har spesielt god kontakt med, som kommer løpende for å ta på meg (for det er MEG du tar på, ikke ungen!) syns jeg er utrolig ukomfortabelt.  

Nå føler jeg meg slem.... 

 

[Gompi]

Litt godt å lese dette synes jeg. :-) Jeg har også slitt med tanker om at jeg er "unormal" fordi jeg ikke liker følelsen av bevegelsene. Har jo lest og hørt at dette skal være så fantastisk. Jeg synes faktisk det gjør litt vondt. Tok det opp med jordmor også. Hun mente at fordi jeg er ganske tynn så kjenner jeg bevegelser mye mer direkte på nerver og at det derfor er mer ubehagelig. Jeg synes det  hjalp litt å ha dette som "unnskyldning".:-)

Graviditet er så absolutt ikke bare rosenrødt - ikke rosenrødt i det heletatt for noen faktisk. Dette er en ny opplevelse og erfaring for meg, for jeg trodde jeg skulle ha det så fint, og jeg føler jeg går glipp av noe på en måte. Men det er viktig å tenke at sånn er det noen som har det og at det ikke betyr at man er unormal eller syk eller kommer til å bli en dårlig mor. Det er kanskje bare en blanding av personlighet og hormoner som ikke går så godt sammen..

Hadde vært litt artig å se hva vi skriver om noen mnd når vi alle sitter der med et lite nurk. Hvordan føler vi oss da, og hvordan ser vi tilbake på tiden som gravid?
Kanskje vi savner magen, savner bevegelsene fra innsiden?
Eller kanskje "alt" er glemt og vi er helt oppslukt av den nye hverdagen?
:-)

 

[BlackPearl85]

Liker at jeg endelig har begynt å kjenne han der inne oftere, men når han er veldig voldsom der inne, så blir jeg rett og slett kvalm og dårlig fordi magen er så følsom på ting, og de uvante bevegelsene føles nesten som å kjøre bil i svingete vei i stor fart. Noe som gjør meg bilsyk. hehe. Jeg syns det er trist at det er sånn, men liker allikevel å kjenne han. Vil kjenne mer, men håper jeg ikke blir dårlig mer liksom. 

 

[Bruker100bhe]

---

CaritaA skrev:

Altså... Noen dager er det bare kos og superherlig... Andre dager... blæh! Jeg elsker å kjenne at han sparker og spreller litt, men når han åler seg rundt inni der og det føles som om det er 8 slanger som kravler rundt er jeg ikke helt i hundre :P 

Er også enig angående magen... Alle mine venninner legger ut bilde av babymagene sine, og jeg syns de ser så fantastisk nydelige ut med de fine magene sine, men jeg gleder meg til å bli tynn igjen. 

Det høres jo helt forferdelig ut når man skriver, eller sier ting som dette. Jeg ELSKER lillegutten min... Det har ingen verdens ting med det å gjøre. Jeg bare gleder meg voldsomt til å ha han på fanget, og til å ikke være gravid lengre :(

Må også si det ja... At folk ikke forstår at magen fortsatt er en del av kroppen MIN, og at det fortsatt finnes noe som heter intimsone plager vettet av meg. En ting er familie og gode venner, men folk jeg ikke har spesielt god kontakt med, som kommer løpende for å ta på meg (for det er MEG du tar på, ikke ungen!) syns jeg er utrolig ukomfortabelt.  

Nå føler jeg meg slem.... 

---

Ikke føl deg slem, for da må også jeg føle meg slem.....................Jeg HAAAAAAAAAAAAAAAATER å bli tatt på magen....kun samboer, lege og jordmor som får lov....om noen andre gjør det får jeg panikk...det snører seg i halsen, prikker i hele kroppen og jeg blir helt nummen. Føler jeg når som helst kan miste besinnelsen og er redd jeg bare skal eksplodere og gå rett i strupen på folk. det er grusomt...føler det nesten som et overgrep hvor jeg ikke har rett til å forsvare meg...(uten sammenligning forøvrig)...men det er jo faktisk noen som bryter mine grenser og tar seg til rette på min kropp....og forventer at jeg skal syns det er greit fordi det er jo så koooooselig å være gravid..............................sukk....
Gleder meg til frøkena er ute =)