Uønsket gravid og usikker....

[Senna]

Hei.
Jeg er 34 år gammel og mamma til to på 10 og 12 år. Jeg og mannen har hele tiden vært bestemt på at vi er fornøyd med de to vi har og har nesten flirt når vi ser alle som er midt oppi småbarnsfasen, fordi vi er så glad for å være ferdig med den delen av livet. Jeg går på p-piller, men vi har snakket om at mannen skal sterilisere seg på eit tidspunkt. Så langt kom vi aldri... For noen dager siden dukket det opp to streker på en graviditetstest og etter å ha brukt flere hundre kroner på enda flere tester for å sjekke at det faktisk ikke var feil, kan jeg konstaterer at jeg faktisk er gravid. Min og mannens første reaksjon var egentlig: Uffda, det var leit, vi får ringe gyn.avd og få det "ordnet"....
Alt inni meg ROPER at jeg ikke vil begynne på nytt igjen med våkenetter, bleieskift og amming, og overfladiske ting som at en planlagt Afrika-tur neste sommer sikkert ryker og at kroppen min (som jeg har jobbet hardt for på gymmen de siste årene) sikkert blir ødelagt.
Så er det en liiiiiiten stemme som hvisker forsiktig i bakgrunnen... "Et barn til, hurra!"
Jeg er så fortvilet og usikker... Er det noen som har vært i samme situasjon som kan komme med gode råd eller egne erfaringer?

 

[Maddieh]

Å huff. Ikke vært i samme situasjon men tror at om jeg hadde vært der, ville jeg ikke klart å fjerne ett friskt barn.. selv om vi føler oss ferdig med ett.
Men du må gjøre det som er rett for dere!! Uansett hva du gjør, har du min mentale støtte

 

[Aaavinter]

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men ville bare gi deg en internettklem for dette valget forstår jeg er tøft!

Har tenkt litt på dette selv ifbm hva jeg hadde gjort om jeg ble gravid nå selv, tankene kom etter vi hadde et lite «arbeidsuhell» i form av at jeg hadde glømt en pille og oppdaget det senere, min situasjon er ikke den samme fordi jeg har ei jente på knapt et år og har jo litt løse planer om kanskje jeg vill ha fler, men jeg er ikke mentalt eller fysisk klar for å gå igjennom dette på nytt igjenn så tett til sist gang kjenner jeg.

Samtidig, tror ikke jeg at jeg hadde klart å ta valget om å fjerne dersom det skulle skje:-/ men igjen så er ikke situasjonen den samme.

Vet du hvor langt du er på vei?

Tenker at det i alle fall kan være fornuftig å tenke på det i noen dager å snakke om det sammen om dere har tid til det.

Masse lykke til med valget uansett hvilken vei det ender!

 

[Eliz92]

Ble uplanlagt gravid i sommer. Her har ønsket vært om en eventuelt 3. Man i fremtiden. Det var ikke lett når det skjedde uplanlagt. Tidspunktet kunne ikke vært verre. Abort har aldri vært et tema her. Jeg er 20 uker og føler fremdeles ikke at jeg har fått tid til å glede seg enda. Det vil gå..
Vet mange som får en attpåklatt ser på det som en berikelse. Ungene begynner å bli store, klarer seg selv og kan til og med hjelpe til med litt pass

 

[lykke_liten]

Ble gravid ca ett år etter lillegutt ble født. Kunne ikke kommet på et verre tidspunkt så vi valgte abort. Aldri angret på det valget

 

[Veslejenta88]

Tok den uplanlagte testen nyttårsaften og vi beholdt nr 3. Graviditeten var helt forferdelig og jeg hatet å gå gravid denne gangen, hadde jo så mange andre planer for året enn stor mage og bekkenløsning. Men når nr 3 ble født så var alle tankene borte. Han er 7 uker nå og verdens nydeligste. Vi skulle kanskje ha en nr 3 senere og pratet på å kanskje begynne prøving utpå våren eller høsten i år, men ble litt tidligere enn planlagt. Går kjempe fint med 3 barn. Mine to eldste er yngre enn dine da.

 

[FruUndercover]

Var i akkurat samme situasjon i vår.
Vi var ferdig med barn (har 5), jeg var bedre trent enn noen gang, akkurat kjøpt oss hus (uten plass til enda en). Vi kom så langt at i uke 9 var vi på gyn.avd for å få "det ordnet". Vel, her sitter jeg med kulerund mage i uke 35. Vi klarte ikke gjennomføre. Har vært en del opp og nedturer i løpet av sommeren og høsten, men vi står for valget våres, og er glad vi ikke tok abort.

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Uff, for en vanskelig situasjon å være i. Jeg er selv blitt gravid på prevensjon og fikk sjokk. Brukte p-sprøyta. Blir nok en veldig vanskelig avgjørelse å ta, men om du ikke er 100% sikker på abort, så ikke gjør det. Vet du hvor langt på vei du er? Sender deg en stor trøsteklem

 

[Senna]

Takk for alle fine svar og nett-klemmer

Aner ikke hvor langt jeg er på vei. Har tatt p-pillene slik at jeg hoppet over mensen helt siden i sommer. Men har bare hatt gravid-symptomer (som jeg har tolket som PMS) den siste halvannen uken. Så tipper mellom 4-8 uker. Skal ringe gyn. avd på mandag og spørre om vi kan få time der og ta UL og snakke med noen. Håper vi har litt tid til å tenke på dette, så vi kan ta en gjennomtenkt og grundig vurdert avgjørelse. Er så redd for å angre... Uansett hva vi velger.

 

[trallemamma]

Det der høres ikke lett ut.. Jeg har 4 barn som er små og tette, og trodde nå at jeg var gravid igjen, selv om mannen har sterilisert seg (lite uhell litt kort tid etter inngrepet..). Mens jeg nå ventet på å finne ut av om jeg var gravid eller ikke, har jeg gått fra at det er helt kjempekrise, til at alt går, og jeg vet jeg kommer til å elske siste like høyt. Nå kom mensen idag, og jeg er lettet for det. MEN vet at om jeg hadde vært gravid, hadde det også gått på et vis. Hadde aldri tatt abort. Jeg tenker at du har to store barn som sikkert kommer til å bli veldig glade, og også kommer til å hjelpe en del til. Du har en sunn og trent kropp som kommer til å tåle en graviditet, - og også dermed kommer til å komme seg raskt etterpå. Du har en stabil familie der et barn vil få det godt. Og du har en stemme som hvisker hurra.. Da tenker jeg at du kommer til å angre hvis barnet blir fjernet. Det er mine tanker. Sender deg en klem!!

 

[endeli'85]

Det blir absolutt ikke det samme, men jeg ble gravid med nr 2 når nr 1 var 6 mnd. Ble redd og usikker, men var aldri er alternativ for oss å ta abort da vi slet for å blir gravide med nr 1. Jo nærmere jeg kom termindato, jo verre syns jeg det ble. Jeg gledet meg ikke i det hele tatt, jeg så bare på hvor negativt det ville bli, hvor mye slit det ville bli. Hadde så dårlig samvittighet for disse tankene overfor den lille i magen. Så kom han. Verdens fineste lillebror. Tok meg fullstendig med storm. Poenget mitt er at det blir ikke alltid som vi har forestilt oss. Skjønner at du er i en kjempevanskelig situasjon, ønsker deg alt godt i valget og at det blir riktig for dere

 

[Nanakorobi Yaoki]

Takk for alle fine svar og nett-klemmer

Aner ikke hvor langt jeg er på vei. Har tatt p-pillene slik at jeg hoppet over mensen helt siden i sommer. Men har bare hatt gravid-symptomer (som jeg har tolket som PMS) den siste halvannen uken. Så tipper mellom 4-8 uker. Skal ringe gyn. avd på mandag og spørre om vi kan få time der og ta UL og snakke med noen. Håper vi har litt tid til å tenke på dette, så vi kan ta en gjennomtenkt og grundig vurdert avgjørelse. Er så redd for å angre... Uansett hva vi velger.

Har dere råd, plass og helse til et barn til? Du er jo i en alder der mange får sitt første eller andre barn. Men du har store barn som kan gjøre mye selv og hjelpe til dessuten.

De sier man aldri angrer på barn man har fått, men jeg forstår at valget er vanskelig. Har du snakket med mannen din om det? Klem

 

[FruFrøken1991]

Jeg hadde tatt abort. Jeg er superferdig med våkentid, bleier osv. Mine er bare 3 og 5 år da, men jeg blir nesten kvalm av å prøve og sette meg inn i situasjonen «begynne på nytt.» livet er så mye enklere nå enn hva det var for 3år siden.

 

[Suppegjøken]

Hei.
Jeg er 34 år gammel og mamma til to på 10 og 12 år. Jeg og mannen har hele tiden vært bestemt på at vi er fornøyd med de to vi har og har nesten flirt når vi ser alle som er midt oppi småbarnsfasen, fordi vi er så glad for å være ferdig med den delen av livet. Jeg går på p-piller, men vi har snakket om at mannen skal sterilisere seg på eit tidspunkt. Så langt kom vi aldri... For noen dager siden dukket det opp to streker på en graviditetstest og etter å ha brukt flere hundre kroner på enda flere tester for å sjekke at det faktisk ikke var feil, kan jeg konstaterer at jeg faktisk er gravid. Min og mannens første reaksjon var egentlig: Uffda, det var leit, vi får ringe gyn.avd og få det "ordnet"....
Alt inni meg ROPER at jeg ikke vil begynne på nytt igjen med våkenetter, bleieskift og amming, og overfladiske ting som at en planlagt Afrika-tur neste sommer sikkert ryker og at kroppen min (som jeg har jobbet hardt for på gymmen de siste årene) sikkert blir ødelagt.
Så er det en liiiiiiten stemme som hvisker forsiktig i bakgrunnen... "Et barn til, hurra!"
Jeg er så fortvilet og usikker... Er det noen som har vært i samme situasjon som kan komme med gode råd eller egne erfaringer?

Det er ikke noe lett det der. Jeg er 33 år, Vi har en på 12 og en på 8 og jeg følte meg HELT ferdig med barn. Ferdig med bleier, nattevåk, barnehage... ja, alt det der. Men så klarte han å overtale meg da, så nå har vi en liten en her på 3 mnd. Og det er bare helt fantastisk. Svangerskapet var et helvete. Men nå kunne Vi aldri tenkt oss å være foruten denne gutten. De eldre søkene er så flinke å hjelpe til, og alle koser seg virkelig. Så jeg tenker at det var en mening med det... Men dette er jo noe du må kjenne på selv, men angre på at du beholder tror jeg neppe du vil gjøre <3

Masse lykke til med den avgjørelsen som er riktig for dere

 

[Miss_30]

Tror jeg hadde slitt veldig hvis jeg hadde havnet i samme situasjon da det ikke bare er å ta abort( min personlige mening), men å begynne på nytt igjen med unger på 10 og 12 er liksom litt for sent i mitt hode.

 

[mamma 30.01.08]

Hadde jeg blitt gravid nå hadde jeg tatt abort. Jeg priser meg lykkelig over å være ferdig med nattevåk og bleieskift og hele pakken egentlig. Men jeg har 3 barn da. Syns livet ble litt mer kaotisk med 3. Var litt med ro og kontroll med 2 angrer ikke på nr 3, men hadde ikke hatt et savn etter fler heller.

 

[Senna]

Takk igjen for at dere deler egne tanker og erfaringer.
Er ingen tvil om at et barn til hadde blitt elsket her hos oss, men er redd det skal ødelegge for den fine familiedynamikken vi har nå. Hverdagen flyter på, vi er svært engasjert i ungene sine fritidsaktiviteter, vi har mer voksentid og vi har planer for fremtiden som slett ikke involverer enda et barn.
Jeg og mannen har egentlig ikke snakket mer om det. Vi ble enige om å la det synke inn noen dager, tenke litt hver for oss og så snakke sammen igjen. Innerst inne håper jeg at mannen skal si at han har lyst at vi skal beholde, men om han ikke har lyst så ser jeg ikke for meg at vi beholder.. Det må være ønsket av oss begge, ellers tror jeg det blir mer ødeleggende enn bra for oss. Så alt står og faller egentlig på hva han ønsker. Jeg ønsker bare at den familien vi allerede har skal ha det bra og det er ikke sikkert enda et barn er så bra for oss..
Uff... Dette er så fortvilende. Går nesten og håper at kroppen bare skal ordne opp selv, så jeg slipper....

 

[mama-til-3]

Jeg skjønner godt hvordan det føles.

Jeg har valgt det bort tidligere og lever dårlig med det. Husker ennå termindato og sorgen treffer meg hvert år rundt den tiden :-/

Mine er ikke så store ennå.. 3 og 5.. men sover godt om nettene og er noenlunde selvstendige.
Jeg var usikker på om jeg var klar for en til.
Men nå gleder jeg meg til termin i juli neste år ❤

 

[Agnete]

Vår nummer tre kom som ett slikt sjokk, barna våre var ikke kjempe store da. Men vi følte oss ferdig og alle leger rundt meg advarte meg mot ett svangerskap til. Jeg husker jeg gråt mye de første ukene, det var frem og tilbake hele tiden. Mannen var klar, han ønsket ikke et barn til. Jeg visste med meg selv innerst inne at jeg kom ikke til å klare å leve med abort, så vi beholdt. Familien vår er nå komplett, barnet ødela ingenting, men den gjorde familien hel på en måte vi ikke visste vi savnet. Det er kaos til tider, men det er et herlig kaos
Lykke til med valget, og jeg tenker at det er ikke noe galt i å ta abort eller velge å beholde. Det er et veldig tøft valg uansett hva du velger

 

[Knerthen]

Det er 8,5 år mellom mine og minste er litt over 4 år, jeg er for selvbestemt abort men ikke klart å gjennomføre det selv. Men skulle jeg blitt gravid igjen og jeg vet det jeg vet nå så hadde jeg aldri valgt å beholde. Jeg håper dere finner ut av det, og velger det som er det rette for dere.